Det er alltid fascinerende å møte nye forsøk på å belyse Foucaults begreper og analyser. Jeg har beveget meg i dette landskapet i 25 år. På veien har jeg gitt ut en introduksjonsbok om Foucaults analytiske univers, samtidig som min egen forskning har blitt stadig mer preget av hans forelesningsrekker om styringskunstens historie, gitt våren 1978 og 1979.
Jeg befinner meg med andre ord i velkjent terreng. Likevel klarer tekstene i Agora nr. 3–4 2020 å skape nye refleksjoner. Flere steder tenker jeg at de elementene som løftes frem, den synsvinkelen de betraktes i, og de tolkningene det leder til, er både tankevekkende, spennende og berikende.
Styringskunstens lange historie
Det er viktig å nærme seg Foucaults forfatterskap med åpent sinn. Hans tekster er ikke skapt for unyanserte mennesker som vil ha klare svar og fastlåste teorier. Tvert imot møter vi en forfatter som hele tiden drives videre, som stiller nye spørsmål og søker nye nyanser. Foucault omtaler seg selv på linje med krabben, som beveger seg sidelengs og dermed kan betrakte det samme fra stadig nye synsvinkler.
I dette nyanserte, bevegelige landskapet finnes det ingen enkel formel som oppsummerer hva Foucaults prosjekt dreide seg om. Dette er åpenbart hvis blikket sveiper over hele forfatterskapet, men vi ser det også når Agora konsentrerer seg om nyliberalisme-forelesningene fra 1979. I tillegg til oversettelser av to av Foucaults forelesninger samt en rekke bokessays og bokanmeldelser rommer tidsskriftet seks nyskrevne tekster. Fem av disse omhandler nyliberalismen, hvorav én er skrevet av meg. Den skal jeg selvsagt ikke vurdere.
Før vi går inn i enkelttekstene, kan det nevnes at de alle har med en gjenfortelling av Foucaults nyliberalisme-forelesninger. Variasjonen i fremstillingene åpner for både læring, refleksjon og diskusjon. I tillegg har noen av oss inkludert forelesningene fra 1978, som favner styringskunstens mer langstrakte historie, fra hyrdemakt via Jesus og den katolske kirken til statsfornuftens og deretter liberalismens fremkomst. Flere av bidragene kobler også tilbake til temaer som er behandlet i Foucaults tidligere bøker, som disiplin og biomakt–samtidig som hans tenkning ses i relieff mot blant annet marxisme og kritisk teori.
Innovasjonsøkonomi
La oss med dette som bakteppe ta et forsiktig dykk inn i artiklene til Arne Johan Vetlesen, Knut Ove Eliassen, Sigurd Oppegaard og Kristin Asdal. Vi starter med outsideren. Arne Johan Vetlesen sier selv at han beveger seg inn i materien fra utsiden og tar seg tid til en grundig lesing av nyliberalisme-forelesningene. Han gjør et flott og etterrettelig forsøk på å forstå Foucault, men når han vurderer det han har lest, blir det tydelig at han ikke er helt på innsiden av stoffet. For eksempel sier han at det går et strikt skille mellom ideer og konsekvenser i Foucaults analyse, men dette stemmer ikke. Analysen er ingen ren idéanalyse. Det han belyser, er diskursive praksiser, der det er nettopp de virkelighetsformende effektene som er det viktige.
Vi øker vår humankapital og former oss selv som nyttemaksimerende foretak.
Min anbefaling til Vetlesen er derfor at han leser Kristin Asdals artikkel, ettersom hun forsøker å klargjøre Foucaults metode: Hva er det han forsøker å oppnå? Hva er hans forskningsstrategi? Hvordan går han frem for å gjøre sine analyser? Fordelen med hennes vinkling er at vi ikke låser oss fast i det Foucault sa i 1979. For meg er dette et helt avgjørende poeng. Den som vil la seg inspirere av Foucault, kan ikke opphøye hans begreper, analyser og konklusjoner til evigvarende sannheter. Skal vi ta hans tenkning på alvor, må vi bli i stand til å stille våre egne spørsmål, til vår egen samtid.
Når Asdal gjør dette, leder hennes tenkning i retning av at vi fremfor nyliberalisme kanskje heller bør snakke om «innovasjonsøkonomi». De trekkene hun skriver inn her, er i stor grad koblet til elementer Foucault belyste, som humankapital, vektleggingen av at vi alle bør være entreprenører, og at økonomiens dynamikk må gjøres gjeldende i samfunnet som helhet. Men det er ikke gitt at relasjonene mellom disse elementene er de samme i dag. Dette er analytisk viktig. Mye kan være det samme, men når koblingene endrer seg, blir virkeligheten en annen.
Refleksjon og redskaper
En god måte å unngå å bli for nærsynt på er å se ulike tenkere opp mot hverandre. Sigurd Oppegaard åpner en interessant dør her, ettersom han sammenligner Foucaults analyse av nyliberalismen med Gilles Deleuzes teori om kontrollsamfunnet. I møtet mellom disse to forstår vi at det som belyses, er en maktform som verken handler om disiplinering eller totalisering. Snarere står vi overfor en makt innrettet mot å stimulere til dynamisk aktivitet, der vi øker vår humankapital og former oss selv som nyttemaksimerende foretak.
På linje med malerkunsten betinger styrings-kunsten ikke bare tenkning og refleksjon, men
også redskaper og teknikker.
Når Oppegaard oversetter «gouvernmentalité» (eller «governmentality») til styringsrasjonalitet, må jeg likevel protestere. Dette sentrale begrepet er et ordspill som vever to ulike ord sammen. Det er skapt for å fange inn en praksis, noe vi gjør når vi deltar i refleksjoner over og former intrikate styringsgreper (for eksempel tellekanter i akademia, eller klimakvoter i miljøfeltet). Det finnes ingen god norsk oversettelse av begrepet, men skal vi velge noe, foretrekker jeg styringskunst. På linje med malerkunsten betinger styringskunsten ikke bare tenkning og refleksjon, men også redskaper og teknikker. Slik introduseres vi for en verden som ikke skiller mellom viten og makt, refleksjon og praksis – men i stedet favner begge sider, i gjensidig brytning, utveksling og symbiose med hverandre. Dette er viktig for den som vil forstå Foucaults tenkning.
Dette perspektivet gjenfinner vi hos en av nestorene i det norske Foucault-landskapet. Knut Ove Eliassens tekster er krevende å lese, men desto mer lærerike og klargjørende – kanskje spesielt for oss som har lest en del Foucault på egen hånd. Eliassens artikkel klarer å fremvise det teoretiske anslaget i nyliberalismen på måter som får meg til å tenke «selvsagt, sånn er det». Spesielt fremhevingen av marked, konkurranse og humankapital som sentrale begreper åpner for gode refleksjoner. Samtidig finner jeg nyanser som er verdt å problematisere, men disse er for intrikate til å drøfte i en kort anmeldelse.
Kort oppsummert: Jeg har storkost meg med lesingen av nyeste Agora. Her er det levert tekster av betydning ikke bare for forståelsen av Foucault, men også til refleksjoner over vår egen samtid.