Beniamino Barrese er fotograf og naturlig nok fascinert av bilder – både foto og film. Han forsøker å forevige sin 76-årige mor, Benedetta Barzini, på film, men møter tøff motstand. Moren er tidligere toppmodell fra motebransjen, men har blitt feminist og forsøker å vri seg unna filmingen. «F**k off!» sier hun til filmkameraet. Fra å ha søkt oppmerksomhet foran kameraet er hun nå svært kritisk til den bildedrevne moteindustrien. The Disappearance of My Mother er en film om to sterke personligheter på kollisjonskurs og med helt forskjellig syn på verden.

Konflikten mellom de to åpner opp for en diskusjon om betydningen av det visuelle i vårt moderne samfunn, og morens bakgrunn settes i en større kulturell og sosiopolitisk kontekst. Barrese oppdager morens modellportefølje ved en tilfeldighet og blir overrasket over å se henne avbildet på forsiden av moteblader som Vogue og Harper’s Bazaar. På 1960-tallet var kjendiser som Andy Warhol og Richard Avedon i morens omgangskrets. Barrese blir nysgjerrig og vil gjerne flette sammen morens ulike sider – moren slik han kjenner henne, og toppmodellen han ser avbildet. Det blir et prosjekt som dokumenterer et elsk-og-hat-forhold til fotografi, bilder og film og samtidig viser noe av dynamikken mellom mor og sønn.

Symbolikk

Hva skjedde med moren, Benedetta Barzini? Hun ble feminist i voksen alder. Vi blir kjent med henne mens hun lærer studenter å ha et kritisk blikk på modellbransjen og måten kvinner framstilles på. Benedetta viser fram bilder av vakre jenter dekket av løv og andre ting fra naturen. «Hva representerer dette?» spør hun studentene. De forstår ikke hvor hun vil, og hun besvarer spørsmålet selv: «Fotografiene selger ideen om at kvinner symboliserer naturen, mens mannen representerer fornuften og tanken.» Hun angriper moteindustrien og dens utnyttende mekanismer der det er menn som både skaper kvinnen og bestemmer hvordan kvinnen skal framstå.

Hvor mange feminismebølger må til for at vi kan få endret et slikt undertrykkende
system?

Barzini er ikke det eneste ikonet fra 1960-tallet som ble engasjert i feminisme i løpet av andrebølgefeminismen mellom 1960- og 1980-tallet. Under Berlinalen i år ble Callisto McNultys dokumentarfilm Delphine and Carole vist. Filmen handler om skuespillerinnen Delphine Seyrig, som sammen med venninnen Carole Roussopoulos ble Frankrikes første videoaktivister. De laget filmer som gikk til angrep på det mannsdominerte samfunnet. I 1981 laget de dokumentaren Be Pretty and Shut Up, som portretterer franske og amerikanske skuespillerinner (blant andre Maria Schneider, Jane Fonda og Jenny Agutter) som forteller om sexisme og hvordan kvinner framstilles på film og behandles i filmindustrien.

Det var en metoo-bevegelse før metoo. Nå, 50 år etter den andre feminismebølgen, er moteindustien verre enn noensinne. Bilder av kvinner i reklamer, moteblader og i filmer er ikke bare kontrollert av menn, men også manipulert («photoshoppet») av menn. Kvinner gjøres tynnere, yngre og mer «perfekte» på kunstig vis. Samtidig er det mange tenåringsjenter og yngre kvinner som prøver å etterlikne disse falske bildene. Hvor mange feminismebølger må til for at vi kan få endret et slikt undertrykkende system?

Konfronterende

Barrese tar et standpunkt som bildets forsvarer. Vi blir ikke så godt kjent med hans kjærlighet til fotografiet, og hans notater forteller mer enn det filmen gjør: «Helt siden jeg fikk et kamera av far til sjuårsdagen min, har det å ta bilder vært en måte å bevare mennesker jeg er glad i på, å redde dem fra tidens tann.» Å bruke bilder som hjelp for hukommelsen er et forståelig motiv, men er det det eneste? Barrese går svært langt i å konfrontere moren, og stiller personlige spørsmål som: «Når dusjet du sist?» Moren: «For to uker siden.»

Vi får ikke helt tak i hva som ligger bak hans besettelse for moren og hennes modellbilder. Han får forskjellige modeller til å gjenskape morens tidligere modellbilder og lese høyt fra dagbøkene hennes. Det kommer ikke tydelig fram hva fikseringen rundt dette betyr. Savnet han moren da han var liten? Hva med søsknene hans og faren som vi aldri hører noe om? Mer selvrefleksjon, hudløshet og åpenhet ville ha tilført dokumentaren en ny dimensjon.

Mer selvrefleksjon, hudløshet og åpenhet ville ha tilført dokumentaren en ny dimensjon.

Barrese er derimot raus med effektene. Han skjemmer bort betrakteren ved å demonstrere bildets mange muligheter. Han bruker hele arsenalet av teknikk og metoder. Han kombinerer ulike formater, blander sort-hvitt med farger, mikser arkivbilder med rekonstruksjoner og bruker ulike observasjonsteknikker. I filmen snakker den tidligere toppmodellen om å forsvinne. Er det å forsvinne fra rampelyset hun mener? Om det er oppriktig eller symbolsk ment, er uklart. Vi ser i flere sekvenser at moren reiser vekk, med både bil og båt, og at hun går alene i skogen. Barrese overtaler moren til å samarbeide om filmen. I filmens sluttsekvens lar han henne få siste stikk: Den tidligere toppmodellen skrur lokket på filmkameraet, og bildet går i svart. Diskusjonen om bildets betydning, derimot, er fortsatt åpen.

Oversatt av Iril Kolle