Fotografisk snuoperasjon

Hele sitt liv har hun vært sin verdensberømte fars yndlingsobjekt. Hva skjer når mesterfotograf Raghu Rais datter retter kameralinsen mot faren?
Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 03.12.2018

Raghu Rai. An Unframed Portrait

Avani Rai

India

Så lenge Avani Rai kan huske, har faren rettet kameraet mot henne, fotografert henne i alle mulige situasjoner. «Jeg har aldri sett Raghu uttrykke følelser, bortsett fra gjennom fotografiene sine,» forteller hun om faren, den verdenskjente indiske fotografen Raghu Rai. Men, når hun nå snur kameraet mot ham, handler det om mye mer enn å bli kjent med mennesket bak kameralinsen. Det handler om å ta eierskap over beretningen. Og hvem kan gi oss et nærere blikk på en person enn en datter som selv må kjempe seg ut av farens mesterskygge?

 Løsrivelse

Hvordan nærmer man seg en fotolegende filmatisk? Hvilke faglige grep bruker man for å portrettere den som gjorde fotografi til en yrkesvei i India, og har publisert 50 fotobøker? Prøver man å kopiere geniets bruk av vinkler, skyggevirkninger og lys? Oppgaven kan virke overveldende. Avani Rai filmet også i 700 timer. Først tilfeldig, mens hun var hjemme og på reise med faren – siden mer metodisk.

I dokumentaren tilkjennegir Avani ikke å ha arvet farens enestående fotografiske blikk. Men er dette sant? Like etter denne scenen formaner faren henne å ta bilde først idet flaksende fugler fyller hele fotorammen. Avani, på sin side, venter med å fotografere helt til siste fugl er på vei ut av det øverste billedhjørnet. Hun motsetter seg med andre ord farens gjennomkomponerte stil, og velger det dempede og nøkterne fremfor det storslagne og imponerende. Filmingen er trassig nonsjalant. Den talende undertittelen «Et ikke-komponert portrett» får en litt opprørsk klang.

Fotografiets makt

Under giftgass-tragedien i Bhopal i 1982 tok Raghu Rai bilder som sikkert har etset seg inn på netthinnen til flere enn meg. Ville verden ha reagert om ikke det var for pressebildene fra skandalen, som vakte internasjonal oppmerksomhet kun få timer senere? Svarthvitt-fotografiet av det livløse lille barnet med glassaktige øyne og kroppen dekket med jord og stein er et kulturelt ikon og har vært med på å skape politisk engasjement blant mennesker.

Raghu bruker fotografiet til å få offentlig oppmerksomhet på kritikkverdige forhold både hjemme og ute. Konfliktsituasjonen i Kashmir-regionen vender han stadig tilbake til. Bildene Raghu Rai viste verden, gjorde det umulig for indiske myndigheter å la være å handle. Mesterfotografen er vant til å bli sett og hørt, til å ha innflytelse, til å ha rollen som orkesterlederen. I datterens filmportrett blir han rasende da han beskriver fotografiprosessen og opplever ikke å få nok respons fra datteren.

Raghu Rai ofte blir nevn som Indias fotografiske landsfader.

Kanskje var det her han formulerte sin tanke om fotografi som en gjensidig påvirkning? Om hjerteslag som hoppes over idet øyeblikk bildet tas, og isteden blir en frosset kraft i fotografiet?

Raghu Rai.An Unframed Portrait viser kraftfulle bilder som fremdeles tar meg med til stedet, tiden og menneskene der bildet ble tatt. Scener og ord som blir sagt, flyter sammen med egne minner rundt Raghus kjente fotografier. Likevel kommer hans reaksjon på Avanis manglende interesse som et rapp over fingrene. Jeg skvetter. Datteren takler opptrinnet med en overbærende taushet som vitner om hennes lange erfaring med å håndtere farens voldsomme gemytt.

Det er noe intenst og krevende over filmens hovedperson, men òg over den typen fotografering han utøver. Avanis tilforlatelige tilnærmingsmåte står her i dyp kontrast. Mens datteren innehar den digitale generasjonens naturlighet, er farens monumentale, historiske bilder en sort fotografi som stadig må bevise og imponere.

Metning og endring

Gjennom utallige av legendens blinkskudd formidler dokumentaren også 50 års indisk og internasjonal fotografihistorie. Dette er ikke uten grunn: Raghu blir ofte nevn som Indias fotografiske landsfader. Den tidlige suksessen og tilknytningen til fotobyrået Magnum  nevnes i filmen – men ikke innflytelsen Raghus eldre bror S Paul – som allerede var en anerkjent fotograf – hadde på ham.

Samfunnspåvirkningen Raghu har hatt i kraft av sine bilder, er enorm. Han har portrettert Dalai Lama, Mor Theresa, statsministre og kunstnere – skapende, lidende og ledende mennesker – og slik ført dem nærmere oss andre. Dalai Lama leker med Raghu, vil ha av ham hatten for å se hvor mye hår han har igjen på hodet. Det virker nært og ufarlig.

Propagandadelen av arbeidet hans blir aldri nevnt – ei heller Raghus uskyldsrene fremstilling av Mor Theresa og glatte portretter av enkeltpolitikere. Begge deler kunne godt vært med. Samtidig er det begrenset hva som kan sies i én og samme film.

Avani står opp mot faren verbalt, men som filmskaper foretrekker hun mer subtile grep. Følelser fanges og formidles, som når Raghu irriteres eller brenner for at datteren skal gjøre som ham. Men hun er sin fars datter – hun vil skape sin egen vei, slik som ham.

Mens datteren innehar den digitale generasjonens naturlighet, er farens monumentale, historiske bilder en sort fotografi som stadig må bevise og imponere.

At Avanis fotografiske blikk er like gjennomtenkt som farens, vitner et besøk på begges Instagram-kontoer om. Datterens tilhører bare en annen tid. Ved at hun gir seg selv en plass i filmen, blir dokumentaren beskrivende for veiskillet fotografiet som kunstform nå står ved. Raghu har fotografert hvem som helst hvor som helst, som om det skulle være en menneskerett. Overfotograferingen og -publiseringen i vår samtid har ført til en metning når det gjelder bilder. Når hvem som helst kan fotografere – og gjør det, uhemmet – endres også vår oppfatning av denne kunstformen.

Stram «ikke-regi»

Avanis film er en hyllest til faren, et ærlig portrett av en uvanlig eldre mann hvis ærgjerrighet og ambisjoner stadig blir større. Helst ville Raghu fanget hele kosmos i ett bilde. Stormannsgalskap? Absolutt. Men Raghu Rai vet hva det å fotografere koster. Filmen gir innsikt i hva det vil si å dokumentere andre menneskers liv og lidelse. Du må, for å fange intensiteten og kraften i scenene du er vitne til, ha en stillhet i ditt indre. Inderen siterer sin franske fotografkollega Henri Cartier-Bresson: «Når man tar et bilde, ser det ene øyet gjennom kameraet, mens det andre øyet ser innover.»

Speil og andre reflekterende flater får alltid Avani til å tenke på farens ustanselige dokumentering av henne under oppveksten. I filmen ytrer han tydelig misnøye over å utsettes for det samme. På Avani Rais Instagram-konto ligger et bilde av Raghu, som datteren tok i Oslo da filmen nylig hadde norgespremiere. Mesterfotografen ligger hvilende nederst i bildet, med filmplakater hengende på veggen over seg.

Også for en fotograflegende er kamerablikket utmattende, og nye krefter må hentes. Men Insta-bildet er også talende for hva datteren ikke inkluderer i sin film. De sidene av Raghu Rai An Unframed Portrait viser, vitner om mye strammere regigrep enn Avani Rais såkalte ikke-regisserte stil antyder.

Gratis prøve
Kommentarer