Fotografiets betydning

Har fotokunsten potensial i seg til å forandre samfunn og politikk?

Kevin Carter: Starving Child and Vulture
Ansvarlig redaktør i Ny Tid.

Det er dette Barbican Art Gallery i London sikter mot ved å stille ut «kunstneriske responser på temaer som feminisme, klimaendringer og menneskerettigheter […] stemmer som er underrepresentert i dagens kunst». Dobbeltutstillingen The Art of Change viser i disse dager bilder av Dorothea Lange (1895–1965) og Vanessa Winship (f. 1960) – som begge fokuserer på mennesker fra lavere lag, fattigdom og typisk arbeiderklasse. Se oppslaget her.

Dokumentarfoto kan også være problematisk. Langes ikoniske bilde av Florence Thompson under depresjonstiden i USA – den gang verdens mest reproduserte bilde – er et eksempel. Cherokeekvinnen som sitter med sitt herjede, men standhaftige uttrykk, lutfattig i en flyktningleir med sine barn i 1936, uttalte som 75-åring i 1978: «Det bildet av meg henger overalt i verden, men selv fikk jeg aldri noe igjen.» I sin dagbok skriver i motsetning Lange om den portretterte: «Hun så ut som om hun visste at bildene mine kunne hjelpe henne, og derfor hjalp hun meg. Det var en slags balanse mellom oss.»

Dorothea Lange: Migrant Mother

Samfunnskritisk og dokumentarisk fotografi har hatt vekslende betydning gjennom tidene. Som kritikeren Susan Sontag beskrev det i On Photography (1977) og Regarding the Pain of Others (2003), inviterer det «til oppmerksomhet, til refleksjon». Men Sontag har også fortalt hvilken forbitrelse hun følte overfor fotografiet – ikke bare fordi de avbildede tragediene vekket fortvilelse og raseri i henne, men også fordi fotografiene ikke evnet å lede til politisk handling. Når følelsene av urettferdighet vokser i oss, kjenner vi samtidig hvor maktesløse vi er – hvor politisk paralyserte vi egentlig er. Sontags frustrasjon blir således dobbel: Hun føler skyld overfor de lidende, men også ubehag ved sitt selvsentrerte åndsfravær. Som vestlig intellektuell  gjør hun i virkeligheten lite for å dempe andre menneskers lidelse.

Mange av oss husker Kevin Carters bilde av gribben og det utmagret barnet fra sultkatastrofen i Sør-Sudan i 1994, et bilde som er gripende (se over). Carter fikk Pulitzer-prisen for sitt fotografi – men tok sitt liv bare et par måneder senere. I avskjedsbrevet sto det: «Jeg hjemsøkes av levende minner – av drap, døde kropper, sinne og smerte av sultende og skadede barn, av triggerhappy galninger …»

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.