Kevin Carter: Starving Child and Vulture

Fotografiets betydning

Har fotokunsten potensial i seg til å forandre samfunn og politikk?

Truls Lie
Ansvarlig redaktør i Ny Tid
Email: truls@nytid.no
Publisert: 03.09.2018

Det er dette Barbican Art Gallery i London sikter mot ved å stille ut «kunstneriske responser på temaer som feminisme, klimaendringer og menneskerettigheter […] stemmer som er underrepresentert i dagens kunst». Dobbeltutstillingen The Art of Change viser i disse dager bilder av Dorothea Lange (1895–1965) og Vanessa Winship (f. 1960) – som begge fokuserer på mennesker fra lavere lag, fattigdom og typisk arbeiderklasse. Se oppslaget her.

Dokumentarfoto kan også være problematisk. Langes ikoniske bilde av Florence Thompson under depresjonstiden i USA – den gang verdens mest reproduserte bilde – er et eksempel. Cherokeekvinnen som sitter med sitt herjede, men standhaftige uttrykk, lutfattig i en flyktningleir med sine barn i 1936, uttalte som 75-åring i 1978: «Det bildet av meg henger overalt i verden, men selv fikk jeg aldri noe igjen.» I sin dagbok skriver i motsetning Lange om den portretterte: «Hun så ut som om hun visste at bildene mine kunne hjelpe henne, og derfor hjalp hun meg. Det var en slags balanse mellom oss.»

Dorothea Lange: Migrant Mother
Dorothea Lange: Migrant Mother

Samfunnskritisk og dokumentarisk fotografi har hatt vekslende betydning gjennom tidene. Som kritikeren Susan Sontag beskrev det i On Photography (1977) og Regarding the Pain of Others (2003), inviterer det «til oppmerksomhet, til refleksjon». Men Sontag har også fortalt hvilken forbitrelse hun følte overfor fotografiet – ikke bare fordi de avbildede tragediene vekket fortvilelse og raseri i henne, men også fordi fotografiene ikke evnet å lede til politisk handling. Når følelsene av urettferdighet vokser i oss, kjenner vi samtidig hvor maktesløse vi er – hvor politisk paralyserte vi egentlig er. Sontags frustrasjon blir således dobbel: Hun føler skyld overfor de lidende, men også ubehag ved sitt selvsentrerte åndsfravær. Som vestlig intellektuell  gjør hun i virkeligheten lite for å dempe andre menneskers lidelse.

Mange av oss husker Kevin Carters bilde av gribben og det utmagret barnet fra sultkatastrofen i Sør-Sudan i 1994, et bilde som er gripende (se over). Carter fikk Pulitzer-prisen for sitt fotografi – men tok sitt liv bare et par måneder senere. I avskjedsbrevet sto det: «Jeg hjemsøkes av levende minner – av drap, døde kropper, sinne og smerte av sultende og skadede barn, av triggerhappy galninger …»

Men er vi også blitt gribber, umettelige på andres elendighet? Sontag beskriver oss som «image-junkies»: Vi higer så intenst etter skjønnhet, overflate og kropp, nærmest som et erotisk behov. Som hun skriver, for 40 år siden – lenge før smarttelefonen og Instagram: Er våre erfaringer nå bare gyldige dersom vi tar bilde av dem? 

I vår kultur med likes/dislikes er det ekstra viktig å være seg bevisst et bildes kontekst: Er eksempelvis et foto av en menneskemengde med mobilkameraene sine i været, tatt fra en konsert – eller rett og slett fra en hengning i Teheran? En dypere søken inn i kontekst gjorde Kaja Schjerven Mollerin nylig i det nye tidsskriftet Bilder: Hun fortolker et foto av Sontag, tatt av fotografkjæresten Annie Leibovitz. I bildet ser vi Sontag vandre oppover vulkanen Vesuv, tilsynelatende uvitende om at hun blir fotografert bakfra. Mollerins fortolkning knytter ikke bare motivet til Sontags egen roman The Volcano Lover, der Sontag faktisk går i historiske spor. Hun tolker også inn myten om Eurydike som hentes tilbake ut av dødsriket – der Orfeus ikke måtte snu seg da han ville miste sin elskede. Sontag var flere ganger hjemsøkt av kreft, som hun etter hvert døde av. Hvilket gir Leibowitz’ bilde en ekstra og svimlende dimensjon. Et vellykket fotografi bærer i seg det som var som ikke lenger er – selve livet i sin essens, i sin absolutte forgjengelighet. Fremfor å konsumere øyeblikksbilder, kan vi søke forståelse for hva et bilde også skjuler.

Ny Tid vil fremover vie mer plass til foto.

Den verdenskjente brasilianske dokumentarfotografen Sebastiao Salgado ble i The New Yorker i 1991 kritisert for å estetisere lidelse. Ingrid Sischy skriver: «Forskjønningen av tragedier forsterker vår passivitet overfor erfaringene som avdekkes. Å estetisere tragedier er raskeste vei til å bedøve våre følelser.» Andre beskriver Salgado som langt bedre enn mer slepphendte kolleger som gjør menneskers nød til en konsumvare – en kilde til morbid velvære. Det finnes en rekke fotografer i dag som nærmest «stikker innom» redselsfulle og blodige hendelser, og kanskje heller ydmyker ofrene fremfor som Salgado å oppfordre til solidaritet, respekt og handling. Eksempelvis viftet bare Carter gribben vekk, før han hoppet ombord i et fly og dro videre.

Ny Tid vil fremover vie mer plass til foto. Vi vil at form og innhold – kunst og politikk – kommuniserer sammen. Vi tenker ikke som doktrinært konservative, som avviser at politikk har noe i kunsten å gjøre, eller, som doktrinært radikale, som avviser at kunsten har noe i politikken å gjøre. 

Dokumentarisk fotografi og film om andres lidelse må heller ikke bare handle om at «det gjelder de andre» og om at «det heldigvis ikke er oss». Skal man se bak ansiktene kunstnere som Lange, Salgado, Carter og Winship viser oss, må lesningen av slike bilder omfatte mer enn sentimental humanisme.

Gratis prøve
Kommentarer