Fotografier utstrakt i tid

BILLEDKUNST: Det mest interessante ved Fiona Tans utstilling er spørsmålet om hvordan selvet uttrykkes gjennom fotografiske bilder.

Fotografier utstrakt i tid. OM FIONA

Når Museet for samtidskunst i Oslo presenterer den australsk-indonesiske kunstneren Fiona Tan med den retrospektive utstillingen Tidens geografi, er det med stor grad av selvfølgelighet. Tan er en internasjonalt anerkjent og merittert samtidskunstner som har hatt utallige utstillinger på gallerier og museer over hele verden. Hun arbeider hovedsakelig med installasjoner der hun tar i bruk film og fotografi. Det store gjennombruddet fikk Tan i 2002, da videoinstallasjonen Countenance ble vist på en av verdens viktigste mønstringer for samtidskunst, Documenta i Kassel. I 2009 ble hun valgt til å stille ut på den nederlandske paviljongen på Veneziabiennalen. I 2016 debuterer hun som spillefilmregissør med History’s Future.
Tan ble født i Indonesia i 1966 av kinesisk far og australsk mor, men vokste opp i Australia. Hun har bodd i Amsterdam siden slutten av 1980-tallet. Resepsjonen av Tans arbeider har vært preget av hennes brokete bakgrunn, noe som har medført at hun ofte har blitt lest gjennom en postkolonial optikk. Øst-vest-tematikker er utvilsomt til stede i mange av verkene hennes. Også i Tidens geografi blir Tans biografi presentert som en nøkkel til kunstnerskapet. Utstillingens hovedfokus er imidlertid et mer generelt spørsmål om «hvordan identitet formes og minner skapes».
Det er flere av verkene som kan knyttes både til den biografiske lesningen og til minnetematikken. Kortfilmen A Lapse of Memory er et eksempel på dét. Filmen er spilt inn i den britiske Kong Georg IVs orientalistiske fantasi av et 1800-tallspalass Royal Pavillion i Brighton, og følger et kunstlet, fabelliknende narrativ som knapt er mindre orientalistisk enn scenografien. Bildene av en eldre mann som romsterer omkring i det overdådig ornamenterte, forlatte palasset ledsages av en voice over som skildrer mannens fortidige reise fra en asiatisk landsby til Europa. Eng Lee er navnet hans. Litt senere er historien reversert: Nå heter han Henry, en overklassegutt som reiste til Østen som ung og hadde en forbudt kjærlighetshistorie med en pike «delikat og skjør som porselen». Han er dement og famler rundt i sitt tomme slott mens minnene går i oppløsning, blir vi fortalt. Det er en arabesk av en fortelling som stadig ser ut til å forundres over sine egne paradokser.

VoxPopuli_6KateElliottDet fotograferte selvet. Etter min mening åpner andre arbeider i utstillingen for et annet og langt mer interessant aspekt enn denne identitets- og minneproblematikken. Det dreier seg om Tans vedvarende utforskning av portrettsjangeren: Hvordan uttrykkes en persons selv gjennom fotografiske bilder? Kan det overhodet formidles? Dette er et problem som må løses kunstnerisk, og i mine øyne er det her man finner nerven i Tans kunstnerskap. Det er også et spørsmål som er like relevant i kunsthistorien som i samtidskulturen, hvor fremstillingen av selvet hovedsakelig skjer gjennom bilder.
Hvis man følger denne retningen i Tans kunstnerskap, er serien Vox Populi sentral. Serien består av fotografier som Tan har samlet fra alminnelige folks private fotoalbum i byer over hele verden. På Museet for samtidskunst vises versjonene fra Sydney, London og Tokyo – til sammen 870 små, innrammede fotografier, fordelt over tre svermaktige formasjoner på veggene. De viser hverdagslige, typisk fotogene situasjoner: folk som poserer ved middagsbord, storfamilier oppstilt i hager, småbarn som gliser fra skumfylte badekar; diplomer som er mottatt, fødselsdager som er feiret. Det lille menneskets store øyeblikk.
Disse nesten påfallende uspektakulære samlingene med amatørfotografier har en norsk forløper. Vox Populi Norway er seriens første, og ble laget som utsmykning til Stortinget i 2004. Her fremtrer den politiske ambisjonen som ligger bak tittelen Vox Populi – folkets røst – tydeligere. Tan har selv sagt at hun tenkte dem som kontraster til politikerportrettene som vanligvis pryder parlamentskorridorene. Fotografiene er organisert etter motivisk slektskap, men er ikke ment å utgjøre et representativt, statistisk utvalg som til sammen tegner omrisset av et «folk». De er snarere selvfremstillinger; hvert bilde er et unikt moment. Men ikke desto mindre er de fullstendig allmenne. Dette synes å være en matematisk formel for amatørfotografiet: Jo mer privat motivet er, desto mer generisk er fotografiet.
I boka Det lyse rommet skriver Roland Barthes om å kikke på fotografier av sin avdøde mor. Han «gjenkjenner henne differensielt, ikke essensielt», han kan skjelne henne fra andre, men ikke gjenkjenne hennes «vesen» i fotografiet. I Diptych, der Tan foretar en kunstnerisk variant av den vitenskapelige gjengangeren tvillingstudiet ved å følge ti eneggede tvillingpar fra Gotland over en periode på fem år, må tilskueren søke etter både det «differensielle» og det «essensielle» for å skjelne dem.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here