Fotografi for forandring

Dorothea Lange og Vanessa Winships fellesutstilling i London viser politisk fotografi fra to vidt ulike epoker – hvor mye likevel er likt. 

(Alle bilder er fra utstillingen.) Vanessa Winship, Barbican Art Gallery, Ian Gavan, Getty Images.
Hanne Ramsdal
Ramsdal er forfatter.

Det er den varme sommeren. Det er London og det brune vannet i Themsen, og Theresa May som har tatt ferie fra Brexit-dramaet. Det er sønnen min og jeg, den tredje sommeren vi er i London – den varmeste sommeren siden 40-tallet. Den omtales som en «vekker» – men vil den huskes som dét? Vil den farlige varmen sette dype nok spor? På vei til en fotoutstilling snakker vi om sånne ting. Også om hva som vil skje med fotografiet, i en tid da det ikke lenger representerer sannhet.

Historien om historien

Sønnen min er fjorten nå, og opptatt av krigene – første og andre verdenskrig. Interessen for historien er en kile inn til ham, gjennom spillene jeg ikke spiller, begrepene jeg ikke forstår eller uttaler feil. Våren hans har gått med til å selge doruller i nabolaget for å skaffe penger til skoletur med «de hvite bussene». Han har forstått at det finnes falske nyheter. At bilder kan lyve. At det er forskjell på dokumentasjon og propaganda. 

Winships bilder gjenspeiler de økonomiske nedgangstidene i USA og danner et kart over landets voldshistorikk.

Den første londondagen tilbringer vi på Imperial War Museum, der vi ser deler av Viljens triumf fra 1935, nazipropagandafilmen hvis regissør Leni Riefenstahl hardnakket påsto var en dokumentarfilm helt frem til sin død. Hitler fremstilles like fullt som en gud, som kommer flyvende fra himmelen og ned til folket, der han ankommer rikspartidagene i Nürnberg i 1934. Selv katten i vinduskarmen snur seg etter ham, der han nærmest svever gjennom byen i åpen bil. 

Jeg har sagt til mitt unge reisefølge at utstillingen vi er på vei til, kanskje kan vise noen andre sider av historien enn dem vi har sett på krigsmuseet. Derfor, på tross av motviljen, har han blitt med. Det er briten Vanessa Winship (f. 1960) og amerikanske Dorothea Langes (1895–1965) fotografier vi skal se. 

Forbindelseslinjer

Mother and child (1928) by Dorothea Lange © The Dorothea Lange Collection, the Oakland Museum of California

Sønnen min har allerede  sett Langes berømte bilde av Florence Owens Thompson fra depresjonstiden i USA, kjent under navnet «Migrant Mother». Bildet er ikonisk, men ikke uproblematisk: Thompson ble overtalt av Lange til å gi den tids fattigdom et ansikt, men for Thompson selv endret ikke bildet noen ting. 

Både Lange og Winship har arbeidet med fotografiet som et politisk verktøy. Begge har fotografert på reiser, Winship blant annet i Øst-Europa og USA, ofte med en poetisk tilnærming til sine objekter; Lange i store deler av verden, med fokus på randsoner og urettferdighet. 

Shipyard worker, 1943 by Dorothea Lange © The Dorothea Lange Collection, the Oakland Museum of California
Lange: Ditched, Stalled, and Stranded, San Joaquin Valley, California, 1936.

Utstillingene er viet hver sin etasje, men med sine mange forbindelseslinjer utgjør de likevel et sammenhengende hele. Avdøde Lange bærer den nålevende kollegaen på sine skuldre, også i helt bokstavelig forstand: Fra Winships øverste etasje kan vi kikke ned på Langes fotografier – og påminnes det paradoksale med denne kunstformen: «It captures the now which is immediately the past.» (Winship) 

Winship arbeider, som Lange også gjorde, stort sett i svart-hvitt – mest av alt for å markere at fotografiet er en representasjon. Bildene tar opp temaer som identitet, grenser og minner, og sammen med dem opptrer ofte tekster – skrift på veggen, lydlogger, mailkorrespondanse – som gir et sjenerøst innblikk i bildenes kontekst: det som skjer før og etter at fotografiet blir tatt. 

Kunst for forandring

Utstillingen er en del av Barbican Art Gallerys 2018-satsing «The Art of Change», som blant annet fokuserer på kunstens potensial til å påvirke det sosiale og politiske landskapet. I 2011 mottok Winship Henri Cartier Bresson Award – og slik fikk hun muligheten til å lage serien She Dances on Jackson (2011–2012), som gjenspeiler de økonomiske nedgangstidene i USA og danner et kart over landets voldshistorikk. 

«Untitled» av Vanessa Winship. fra serien she dances on Jackson, 2011-2012.

Noen av de portretterte  menneskene bærer arr og tatoveringer – ord og tegninger på kroppen. Ofte står de foran et by- eller naturlandskap. Sammen med de renere landskapsbildene – for eksempel av en bil på en revnet asfaltvei – leder de tankene til den volden vi utøver mot hverandre, oss selv og naturen gjennom måten vi lever våre moderne liv på. Det er her Winships bilder går aller mest i dialog med Langes, spesielt med sistnevntes arbeider fra de kriserammede tredveårene.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.