Fotofinish

Hos Mara Lee står kunstkritikken i sentrum, men det er dem bildene forestiller som får siste ord.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[kunstroman] Mottakelsen av Mara Lees Ladies kan oppsummeres slik: «Næmmen, dama kan faktisk skrive selv om boka hennes har rosa omslag!» Anmeldere og journalister er opphengte i i chick lit-sjangeren, enten de elsker eller hater boka. Kåre Bulie er et befriende unntak i Dagbladet 4. november når han kaller boka en kunstroman. Romanen kom ut i Sverige tidligere i høst og kommer på norsk på nyåret.

Fire kvinner i 30-årene befolker historien. Lea er skjønnheten som finner ut at en posisjon i kunstlivet er veien å gå når hun ikke har talentet til å skape kunsten selv. Hun vil «bli blikket», den som ser, og setter dette i direkte sammenheng med at hun selv har blitt betraktet hele livet. Mia er Leas beste venninne, en tidligere ballettdanser som følger Leas innfall og planer. Når Mia spør hva Lea leser første gang de møtes, svarer hun «om blicken, mest, olika visuella diskurser».

Siri er den nådeløse, berømte fotografen med kunstnernavnet Iris C som slår seg fram med bilder av ekstremt vakre kvinner som framstilles på ekstremt vis. Laura er poeten som har hatt et forhold til Siri, som både gir næring til diktene hennes og en stadig sviktende psyke. Jean er jokeren, den skjønnhetsbesatte speideren som leder nye modeller inn i fotostudioet til bestevennen Iris C.

Kunstartene og dyrkelsen av dem står i sentrum i hele handlingsforløpet. Det er aldri mange sider mellom hver gang foto, maleri, skulptur, dans, litteratur, design/mote eller performance dukker opp. Ikke så rart, siden handlingen hovedsakelig foregår i Stockholm og Paris, med noen sideblikk til noen av kvinnenes oppvekst og ungdomstid et sted i Skåne i Sør-Sverige. Skildringene fra barndom og ungdom blir transportetapper fram til refleksjonene omkring skjønnheten og kunsten – de to protagonistene som, når alt kommer til alt, blir viktigere enn menneskene.

Skal man analysere et kunstverk eller forsøke å besvare spørsmål om hva kunst er for noe, ser man enten på den som betrakter verkene eller på verkene selv. Distansen er også et kjennetegn for betraktning av kunst: Immanuel Kants interesseløse velbehag er en av grunnpilarene i estetikken. I Ladies snur Mara Lee opp ned på de vante perspektivene og lar en helt ny stemme komme til orde: de som blir avbildet. Det tydeligste grepet er avslutningsscenen i Leas galleri hvor bildene til Iris C blir utstilt. Vernissasjen som avslutter boka, består også av vitneutsagn fra de vakre kvinnene som Iris C har utnyttet i sine bilder, litt svulstig sagt ofret på kunstens alter.

Men også Lea som kunstkjenner uttaler seg mer om kunst generelt og Iris Cs bilder generelt enn noen av de andre. Det er verdt å merke seg at Siri er den av karakterene som får komme minst til orde, og at det står mer å lese om bildene hennes enn om henne selv. Det er som om kunstviteren og galleristen Leas blikk også former gjengivelsen av kunstneren Siris tanker. Fotografen Nan Goldin er nevnt, og hennes bilder har utvilsomt den nærgående portrettstilen felles med Iris Cs bilder. Lea kan imidlertid ikke fordra utstillingen Honey on a Razor Blade som hun ser i Paris, hun synes den er forutsigbar og ikke holder mål.

Flere anmeldere, både i Norge og Sverige, har ment at Mara Lee har et altfor distansert og kjølig forhold til karakterene sine. Grunnen kan være at karakterene ikke spiller hovedrollen, men at betraktninger om kunsten og skjønnheten er bokas viktigste anliggende. Grepet med å la de avbildete føre ordet, kan også tyde på en kritikk av et distansert og interesseløst kunstsyn som ikke har øye for menneskene bak verkene. Slutten, som ikke skal røpes her, kan sies å understreke en slik kritikk.

---
DEL