Fotoboken – et ekspanderende språk

Fotoboken fyller et tomrom som det digitale visningsrommet ikke kan fylle, og blir derfor enda viktigere for en generasjon som oversvømmes av bilder.

Nina Toft
Fast kritiker (foto).

De siste årene har vi sett et økt fokus på fotoboken, som får større plass på både prestisjetunge internasjonale fotofestivaler og egne messer. I Tyskland har det åpnet et mobilt fotobokmuseum. I Oslo arrangeres Oslo fotobokfestival for tredje år på rad fra 8. til 18. september. Jeg har snakket med noen av initiativtagerne til festivalen samt fotografene som lanserer fotobøker i år. Hvorfor ser vi denne trenden nå?

Politisk og poetisk. Stephanie von Spreter er kurator og kunstnerisk leder ved Fotogalleriet i Osl. Galleriet er arrangører av Nordic Dummy Award og en av initiativtakerne til Oslo fotobokfestival. Hva er bakgrunnen for denne omfattende satsningen på fotobøker?

«Fotogalleriets satsing som startet allerede i 2011, tok utgangspunkt i at vi så et medium som ikke har blitt vektlagt nok som en kunstnerisk uttrykksform, i hvert fall ikke i Norge. Men enda viktigere for meg er det unike potensialet jeg ser i fotoboken som medium, samtidig som den har poetisk verdi. Jeg tror at fotoboken kan ta opp samfunnsspørsmål og binde det politiske og det estetiske sammen på en eksepsjonell måte.»

Hvorfor er denne satsningen viktig nå, og hvordan plasserer den seg i et internasjonalt miljø?

«Fotogalleriet har på den måten hatt mulighet til å støtte kunstnere i å fremme sitt kunstneriske uttrykk på en bredere måte. Internasjonalt er det spesielt Japan, Frankrike, Storbritannia, Tyskland og USA som har tradisjon for et stort fotofelt, og i disse landene har fotoboken lenge blitt sett på som et verdifullt medium.»

05_winter_event_aglertUtenfor det gjengse. Katja Algert er kunstner aktuell med gruppeutstilling på Fotogalleriet og lansering av fotobok på Oslo fotobokfestival. Hva mener Katja er grunnen til at vi ser denne tiltakende tendensen til å løfte frem fotoboken?

«Det fotografiske bildet har fått en massiv gjennomslagskraft og en helt ny rolle og posisjon i samfunnet med den nye teknologien som gir allmenheten tilgang til fotografiske verktøy. Jeg tenker at dette gir fotoboken en selvfølgelig plass, i egenskap av at den som medium og språk står i nær relasjon til vår personlige referanseverden – og dette kan tilby nøkler til å nærme seg fotoboken for mannen i gata.»

I dag, når vi alle er både produsenter og konsumenter av fotografiet, etablerer vi et nærere og mer erfaringsbasert forhold til det. Men bildene som ruller forbi oss på skjermene våre, er flyktige og krever oss ikke på samme måte som et fysisk fotografi. Tror du fotoboken er et viktig medium i dagens landskap?

«Jeg vet ikke om fotoboken er viktigere enn noe annet medium på generelt grunnlag, men jeg tror den har potensial til å fortelle noe som ligger utenfor the grand narrative vi presenteres for i de etablerte mediekanalene, og at den kan tilby perspektiver utenfor det gjengse. Det fotografiske fortellerspråket har ulike tradisjoner som man gjennom fotobokens form kan vri og vende på, og på denne måten stille kritiske spørsmål og reflektere.»

Hvordan opplever du selv boken som medium sammenliknet med det å lage en utstilling?

«Boken er en mulighet til å spre seg utover galleriets rom – men jeg tenker at den også har likheter med bevegelige bilder og video, fordi den leses i sekvens. Det som er gøy med boken, er at betrakteren bestemmer hvordan hun vil forholde seg til den. Selv blar jeg ofte i bøker bakfra. Til boken Winter Event – Antifreeze, som jeg lanserer på Oslo fotobokfestival, valgte jeg pocketformatet. Boken er en oppsummering av et prosjekt som startet med et opphold i arktiske strøk. Det arktiske blir ofte presentert i glansede coffeetable-bøker, så jeg ønsket at boken – gjennom måten den materialiseres på – skulle fortelle en annen historie om det arktiske enn det grandiose naturskjønne.»

Boken er evig. Katinka Maraz er kunstner og styreleder i Forbundet frie fotografer, kunstfotografenes egen fagforening, som er arrangør av årets fotobokfestival i Oslo, og har engasjert seg sterkt for fotobokens posisjon.

«Vi ser at fotoboken er et godt visningsformat hvor kunstnerne selv har fått grep om flere sider av produksjonen. De fungerer ofte som fotografer, designere, redaktører og utgivere for egen publikasjon, eller eventuelt i samarbeid med små forlag som er lydhøre for kunstnernes egne ønsker om utforming. I tillegg ser vi at publikum trakter etter det håndfaste en bok kan gi. Gallerirommet har skiftende utstillinger, mens en bok kan man ha nesten evig.»

Forbundet frie fotografer har hatt en omfattende satsning på fotobøker de siste årene, både med seminarer og workshops rettet mot fotografer og kunstnere, og publikumsrettede arrangementer som lanseringer og bokkafeer. Kan du si noe om bakgrunnen for denne satsningen?

Fotokunst representerer alternative stemmer som kommersielle krefter ikke behersker.

«Vi ser at fotoboken er en viktig uttrykksform for medlemmene våre, og vi har et ønske om å formidle dette ut til et større publikum. Vi har siden 2009 jobbet for å få til en innkjøpsordning for fotobøker, slik at disse blir tilgjengelige i bibliotekene for alle. Forhåpentligvis vil det også gi kunstnere som jobber med foto, et økonomisk ben å stå på, og sikre nyproduksjon av spennende nye utgivelser.»

Etter hvert som forholdene legges bedre til rette for produksjon og distribusjon av flere fotobøker – hvilken stemme eller betydning tror du fotobøkene kan få i dagens samfunnsdebatt?

«Fotografiet formidler utover det skrevne ord den offentlige samtalen, og er derfor viktig for det kulturelle fellesskapet. Fotoboken fyller et tomrom som det digitale visningsrommet ikke kan fylle. Fotokunst representerer alternative stemmer som kommersielle krefter ikke behersker, og kunst speiler et samfunn i endring og stiller spørsmål ved vår visuelle kultur. Derfor blir den enda viktigere for en generasjon som oversvømmes av bilder. Jeg tror fotoboken kan være et ekspanderende språk i den billedstrømmen som finnes i dag, som kan bidra til å utvide vår visuelle fortolkningsevne.»

Økt interesse for fotografi. Johan Willner er fotokunstner og lanserer fotobok på Oslo fotobokfestival. Hva mener han om den økende interessen vi ser for fotoboken i disse dager?

«Det har nok vært en stigende kurve over en lengre periode, som jeg mener følger med en økt interesse for fotografi som kunstform. Flere museer viser fotografi i dag, og nye, rendyrkede fotogallerier og kunsthaller åpner, samtidig som fotoutdanningene ser ut til å bli flere. Det har også blitt enklere å trykke små opplag. Jeg er glad for denne utviklingen, samtidig som jeg ser at det går litt inflasjon i det. Veldig mange gir ut fotobøker – men spør du meg, vet jeg ikke om det er flere gode fotobøker som utgis i dag enn for ti år siden.»

Hva tror du fotoboken kan tilføre dagens samfunnsdebatt?

«Fotoboken blir værende. Den har en mye lengre aktualitet enn aviser og magasiner, som er gårsdagens nyheter allerede når neste utgave kommer. Men det finnes også en tyngde i det å utforme en ytring ut ifra en selv. Tekst er veldig viktig for å vise flere perspektiver, og tilfører en dypere dimensjon til arbeidet. Mange slurver med teksten, og lar en eller annen prominent person skrive for at det skal ta seg bra ut på cv-en.»

Hvordan opplever du boken som medium sammenliknet med å presentere dine arbeider i for eksempel en utstilling?

«Jeg synes arbeidet er mer lystbetont når det er flere faktorer som spiller inn – design, papirkvalitet, trykk og tekst i tillegg til selve fotografiet. Etterpå er det så fint å holde den i hånden. Min siste bok Wind Upon the Face of Waters spenner over 20 år, og nå får den plass i hånden min. Denne komprimeringen er bemerkelsesverdig. En utstilling er ikke egentlig sammenliknbar, for den kan man endre fra gang til gang. Boken er definitiv, og for meg er det min foretrukne måte å arbeide på.»


I spalten «Fokus på fotografi» presenterer billedkunstner Nina Toft en et nytt fotoprosjekt eller en fotobok hver måned.

---
DEL