Et dokumentarisk portrett av et knippe kvinnelige fotballspillere skildrer livsvilkår i Sudan for dem som våger å leve et utradisjonelt liv. I en film krydret med skarpe kommentarer og skråblikk deler lagkameratene sin kamp mot byråkrati, fordommer og dårlig økonomi. De synger kjærlighetssanger mens de dribler. Drømmen er slett ikke å møte den rette, men å få spille på et nasjonalt damelandslag i VM.

Fotballforbud

Under Sudans militære muslimske styre er det ulovlig for kvinner å spille fotball, forteller filmens starttekst. Opptaksperioden har likevel gått over de siste fem årene – en brytningstid med store endringer politisk og for individet. Filmen ble ferdigstilt rett før revolusjonen, som sudanske kvinner deltok aktivt i. Khartoum Offside er en av mange nyere filmer fra dette nordøstafrikanske landet som gir tilgang til helt andre mennesker og miljøer enn dem som er vist tidligere. Mye av dette har med det langvarige forbudet mot å filme som først ble offisielt opphevet i april i år. Sudanske Marwa Zein fullførte filmstudiene sine i Egypt i Kairo, og dette er hennes første langfilm.

Stilen er slentrende liketil. Regissøren har en god tone med karakterene i filmen, og de henvender seg direkte og usjenert til henne. Det er òg en mer intim scene i filmen hvor kameraet glir over den nakne huden til en av hovedpersonene uten at dette erotiseres. Mye formidles mellom linjene i denne dokumentaren. Lagmedlemmene har fått med seg FIFA og sin egen fotballføderasjon, men de trenger en lovendring for å lykkes med sitt ønske om å delta på internasjonalt toppnivå. I løpet av filmen skjønner vi at lover og praksis varierer sterkt avhengig av hvem og i hvilken skala handlingen utøves. Å akseptere enkelttilfeller av jentefotball på en tørrsvidd jordslette i utkanten av Khartoum er noe helt annet en å bifalle profesjonell kvinnefotball på internasjonalt konkurransenivå.

Sorger og samhold

Dokumentaren inviterer oss inn i lagmedlemmenes hverdagsøyeblikk, hvor sorger og samhold deles. Gjennom et flettverk av disse små episodene fremmer filmen en større refleksjon: Sara, lagets trener og pioner, er preget av et røft liv, men utfordrer likevel skjebnen med å drikke åpenlyst på gaten og blir arrestert. 40 piskeslag er straffen. Motstandskraftig og litt stolt forteller hun om hvordan man raskt kan komme seg over hevelser og smerter.

Et annet eksempel er da guttejenta Hinda forteller om onkelen som tilfeldigvis avdekket at hun var målvakt. Idet hun forteller om at de andre avslørte henne ved å rope at hun skulle ta ballen, handler dette like mye om den vedvarende undertrykkelsen de alle er utsatt for.

Samtidig er det ikke der trykket i beretningen ligger. I sin gjenfortelling av historien er Hinda mer opptatt av at ballen gikk i mål enn av at onkelen slepte henne vekk.

I løpet av filmen skjønner vi at lover og praksis varierer sterkt avhengig av
hvem og i hvilken skala handlingen utøves.

Et gjennomgående tema i filmen er hvordan samtlige av fotballspillerne påtar seg ulike strøjobber for å finansiere leie av en lukket gressfotballbane utelukkende for damer. Kun en kort kommentar forteller om at dette er for å unngå ufint tilsnakk og annen nedverdigende trakassering fra dem som ikke tolererer damefotball. Filmen dyrker fellesskapet mellom disse herlig robuste og humørfylte entusiastene framfor å dvele ved konfliktene de står i. Nettopp denne varme optimismen satt i kontrast til det lavmælte underfortalte skaper en dynamikk og et engasjerende driv innover i deres tilværelse, et sted hvor jeg ved filmens slutt gjerne ville blitt værende lenger. Grepet gjør meg ivrig etter å ville vite mer om disse fryktløse idrettskvinnene og fellesskapet deres som holder dem oppe i tynt og tykt.

Khartoum Offside vises på årets
Film fra Sør-festival, 7.–17. november i Oslo.