Fotball for frihet

En idrettsforskers reise kan by på så mangt – i et land fullt av flyktningleirer bebodd av sitt eget folk.

Von der Lippe møtte varsleren Mordechai Vanunu. FOTO: AFP PHOTO/GALI TIBBON
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Gerd Von der Lippe

Min første utfordring var passkontrollen på flyplassen Ben Gurion i Tel Aviv natt til 19. april. «Du har vært i Qatar, ser jeg. Hva gjorde du der?» spurte betjenten hyggelig. «Foredrag,» svarte jeg, mens jeg ga ham det siste visittkortet jeg hadde. «Hva snakket du om?» «Fotball,» svarte jeg og smilte. «Fotball,» gjentok han nesten måpende. «Ja,» svarte jeg, «Qatar skal arrangere Wold Cup i 2022, og jeg var invitert for å holde foredrag på en forskningskonferanse.» «Hvilket fotballag presenterte du, da?» spurte betjenten. Ojda.

Jeg kunne jo ikke fortelle ham at foredraget var basert på mitt prosjekt om fotball i Gaza. Der bodde jo hovedfienden, Hamas. Men så tenkte jeg at man ikke skal lyve i en slik situasjon. Derfor svarte jeg litt nølende: «Det interessante her er det teoretiske perspektivet, Norman Faircloughs kritiske diskursanalyse.» Den hyggelige unge mannen bak skranken bare blingset med øynene og viftet meg videre.

Dette var starten på en ukes reise sammen med ti andre. Det første målet vårt var Ramallah. Der skulle de andre først og fremst være tilskuere til kunstfotograf Brynhild Bye-Tillers bildeutstilling av fotballkvinnene i byens fotballklubb, Sareyyet Ramallah, i regi av «Ramallah–Trondheim Series». Det var en del av den internasjonale «Ramallah Contemporary Dance Festival 2015», som arrangeres hvert år. Festivalens mål er å oppmuntre til dialog og kulturell utveksling mellom palestinere og internasjonale nettverk og organisasjoner. Åpningen av festivalen var spektakulær, med spenstig folkedans fra Palestina i vakre drakter, og vi kunne bivåne dans fra Tunisia, Malta og Sveits, dansakrobatikk fra Nablus og en fotoutstilling med tema som stereotypier og kjønn der bilde, tekst og undertekst kunne spille på politiske assosiasjoner. Et eksempel fra fotografen, Qais Assali fra Nablus, var fire sauer lenket til en apartheidvegg uten muligheter til å bevege seg.

Fotballklubber. Men det viktigste for meg var å følge opp intervjuene med fotballkvinnene, som jeg hadde startet med i 2014. Da spilte de under en turnering i Trondheim, som et ledd i den senere fotoutstillingen i Ramallah. Av de 16 jeg hadde intervjuet i fjor, fikk jeg 11 fine, oppfølgende dybdeintervjuer med de entusiastiske spillerne. Kvinnefotball er en ny idrett i Ramallah og i resten av Palestina – først i 2008 ble laget Sareyyet Ramallah dannet, som nå er det beste laget på Vestbredden. Spillerne har et tett vennskap. En av dem uttrykte det slik: «Vi er veldig nære hverandre, støtter og trøster hverandre, hjelper hverandre med å bli bedre, går i hverandres bursdager og føler oss nesten som som søsken.»

En dag fikk jeg muligheten til å besøke Balata, den største flyktningleiren på Vestbredden. Den ligger i Nablus og ble etablert i 1950 for å huse 5000 mennesker som skulle bo der midlertidig. Nå bor det rundt 30 000 mennesker på én kvadratkilometer her. Leiren har vært et arnested for et sterkt politisk engasjement – den første intifadaen i 1987 skal ha startet her som med ikke-voldelig motsand, det samme gjelder den andre intifadaen. Bistanden fra FN blir imidlertid redusert fra år til år. Flyktningene er tvunget til å venne seg til portforbud, voldelige arrestasjoner, ødeleggelser og nattlige israelske, knallharde raid. Verst er kanskje de israelske settlerne som stormer inn, skyter og arresterer. Halvparten av fedrene holder ikke ut å være der. De rømmer. Tidligere var skolen her en av de beste på Vestbredden. Elevene jobbet, drev med idrett, dans og ulike kulturelle aktiviteter. Men fordi det aldri er fred og ro her lenger, på grunn av israelsk trakassering og vold, er håpet borte. Over halvparten av guttene dropper ut før eksamen. Noen doper seg eller hopper ut fra taket og begår selvmord. Selvsagt kunne israelske soldater ha stoppet dopbruken, men de ser ut til å ønske at den fortsetter – for da blir motstanden og motpolitikken svakere, om den ikke rett og slett avgår ved døden.

Et symbol på passiviteten blant guttene er den tidligere så stolte fotballklubben. I 2009 var den en av landets beste. Nå har den blitt så dårlig at den kun var i femte divisjon mot slutten av 2013. Tidligere elitespiller fra Gaza, Mahmoud Sarsak, hadde fått kontrakt med klubben, og gledet seg til å spille der. Han ble ulovlig fengslet av det israelske sikkerhetspolitiet ved grenseovergangen Eretz da han reiste mellom Gaza og Israel for å begynne sin proffkarriere. Han ble senere torturert og sluppet fri i 2012 etter en sultestreik på 93 dager og mye press fra palestinske komiteer i flere land, inkludert Norge.

Er det noen som spør hvorfor Vestbredden og Gaza er stappfull av flyktningleirer, bebodd av sitt eget folk? Det er i alle fall ikke på agendaen i de såkalte fredsforhandlingene mellom David og Goliat.

Symboltung moské. 22. april reiste vi videre til Øst-Jerusalem, bydelen Israel okkuperte etter seksdagerskrigen i 1968. Øst-Jerusalem er nå annektert av Israel, som har erklært at «Jerusalem, komplett og forent, er Israels hovedstad». Til nå har verken FN eller USA godtatt dette kravet. Som vanlig bryr ikke Israel seg om slikt – de driver derimot med etnisk rensing av bydelen. Den israelske menneskerettighetsorganisasjonen, B`Tselem dokumenterer kontinuerlig overgrep mot befolkningen i øst. De betaler like mye skatt som innbyggerne i vest, men får bare 10 prosent av det kommunale budsjettet til å utvikle denne delen av byen. Investeringene i nye skoler, helsetiltak og offentlige bygninger er minimale. Flere av nabolagene er ikke tilkoblet det offentlige vann- og avløpssystemet. I vest er det 1000 parker, mot 45 i øst. Videre 45 svømmebasseng og 26 biblioteker i vest, mot henholdsvis tre og to i øst. Vest har flere flotte fotballstadioner, blant andre den der den beste klubben, Beitar Jerusalem, spiller. Selv de beste palestinske spillerne får ikke plass i den stallen. Israel hindrer til og med beboere i øst å danne fotballklubber. De gjør det de kan for at palestinere skal flytte ut av Øst-Jerusalem. Hvis en mann i øst gifter seg med en kvinne i for eksempel Betlehem, mister han sin rett til å bo i Øst-Jerusalem hvis han flytter til konas hjemby.  Den eneste fordelen innbyggerne i Øst-Jerusalem har i forhold til palestinerne på Vestbredden er, slik jeg ser det, at de er kvitt palestinsk selvstyremyndighet, som slår ned på demonstrasjoner og opptøyer på vegne av Israel. Ulempen er at de ikke har noe lokalt lederskap.

Selvsagt kunne israelske soldater ha stoppet dopbruken, men de ser ut til å ønske at den fortsetter.

Hovedattraksjonen er for mange Al-Aqsa-moskeen. Den ligger kloss opptil Gamlebyen og skal være bygget i cirka 638 e.Kr., da muslimene inntok byen. Den åttekantede moskeen er et meget vakkert skue med en kuppel på 56 diameter. Vi fikk høre at når man ba i denne moskeen, gjaldt det som 500 bønner – mens en bønn i Medina tilsvarte 1000 bønner, mot 1500 i Mekka. Israel ønsker – og jobber med å oppnå – kontroll over denne moskeen. En legitimering er at et jødisk tempel skal ha stått på samme grunn. Derom strides de lærde. Moskeen har derfor stor symbolkraft både for palestinere og jøder. Fredsavtalen mellom Jordan og Israel fra 1994 bekrefter at den jordanske kongen er moskeens beskytter. Han betaler vedlikehold og lønn for moskeens administrasjon. Fordi Israel øker kontrollen og trakasseringen av palestinerne og deres institusjoner i Øst-Jerusalem, når spenningen mellom de to gruppene stadig nye høyder. Da Ariel Sharon gikk i Al-Aqsa-moskeen i år 2000, utløste det den andre intifadaen. I etterkant har israelske sikkerhetsstyrker stengt adgangen flere ganger til moskeen for palestinske menn mellom 15 og 55 år av «sikkerhetsmessige grunner». Dette mantraet er brukt som legitimering for alle israelske kriger i Gaza, ødelegging av palestinske hus og områder, vold mot og fengsling av palestinere.

Den dagen i april da vi var der, satt mange palestinske kvinner og leste i og holdt foredrag om koranen for skolejenter og kvinnelige studenter. Palestinerne kaller disse kvinnene for for «murabitat» – tilstedeværende vakter. Dette er deres måte å markere at dette er deres helligdom på. Plutselig kom israelske settlere inn på den åpne plassen, beskyttet av israelsk væpnet politi. Da kunne jeg føle på spenningen blant de palestinske kvinnene, som satt like ved siden av der vi stod. Deres protest var en ikke-aggressivt referent – en islamsk «tajweed», som er fra en musikalsk sang i koranske vers. Heldigvis gikk spenningen raskt over.

Konvertitten. Jeg vil avslutte dette reisebrevet med å anbefale Ny Tids lesere å besøke Al Mihbash Resturant like ved Jerusalem Hotel, fem minutters gange fra hovedinngangen til Gamlebyen. Den blir drevet av tidligere palestinske fanger i israelske fengsler, fordi de kastet stein på Goliats soldater som guttunger. Hit inviterte vi Mordechai Vanunu til middag. I 1986 røpet Vanunu detaljer i Israels program om kjernefysiske våpen til britisk presse, men ble lurt av en vakker, israelsk Mossad-agent til å reise til Italia. Der ble han dopet ned og fraktet i en likkiste til Israel. 18 års fengsel var straffen. Når han snakker med turister, blir han ofte fengslet i etterkant. Det skjedde den dagen vi møtte ham. Derfor ble han forsinket. Han er en interessant, fattig, ensom og nøktern mann, som bare bestilte en fyldig salat. Han fortalte at hans hevn var å konvertere fra sin jødiske tro. Derfor får han mindre midler til å leve for, men det gjør ham godt likevel. Han bodde et år i Tel Aviv da han kom ut av fengslet i 2004, men orket ikke å omgås sionister. Derfor flyttet han til Øst-Jerusalem. Her har han venner. Vanunu vil aldri mer søke om statsborgerskap i et annet land, fordi han fikk avslag i blant annet Norge og Sverige. Nå orker han ikke flere avslag. Det har han ikke helse til, sier han. For å bevare den er han opptatt av trening og sunt kosthold. Han kan ikke leke seg med fotball. Derfor holder han kondisjonen vedlike på andre måter. Det koster ikke noe å gå, avslutter han med et lite smil.

Von der Lippe er professor i idrettssosiologi ved Høgskolen i Telemark.

---

DEL