Fotball for frihet

En idrettsforskers reise kan by på så mangt – i et land fullt av flyktningleirer bebodd av sitt eget folk.

Von der Lippe møtte varsleren Mordechai Vanunu. FOTO: AFP PHOTO/GALI TIBBON
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Gerd Von der Lippe

Min første utfordring var passkontrollen på flyplassen Ben Gurion i Tel Aviv natt til 19. april. «Du har vært i Qatar, ser jeg. Hva gjorde du der?» spurte betjenten hyggelig. «Foredrag,» svarte jeg, mens jeg ga ham det siste visittkortet jeg hadde. «Hva snakket du om?» «Fotball,» svarte jeg og smilte. «Fotball,» gjentok han nesten måpende. «Ja,» svarte jeg, «Qatar skal arrangere Wold Cup i 2022, og jeg var invitert for å holde foredrag på en forskningskonferanse.» «Hvilket fotballag presenterte du, da?» spurte betjenten. Ojda.

Jeg kunne jo ikke fortelle ham at foredraget var basert på mitt prosjekt om fotball i Gaza. Der bodde jo hovedfienden, Hamas. Men så tenkte jeg at man ikke skal lyve i en slik situasjon. Derfor svarte jeg litt nølende: «Det interessante her er det teoretiske perspektivet, Norman Faircloughs kritiske diskursanalyse.» Den hyggelige unge mannen bak skranken bare blingset med øynene og viftet meg videre.

Dette var starten på en ukes reise sammen med ti andre. Det første målet vårt var Ramallah. Der skulle de andre først og fremst være tilskuere til kunstfotograf Brynhild Bye-Tillers bildeutstilling av fotballkvinnene i byens fotballklubb, Sareyyet Ramallah, i regi av «Ramallah–Trondheim Series». Det var en del av den internasjonale «Ramallah Contemporary Dance Festival 2015», som arrangeres hvert år. Festivalens mål er å oppmuntre til dialog og kulturell utveksling mellom palestinere og internasjonale nettverk og organisasjoner. Åpningen av festivalen var spektakulær, med spenstig folkedans fra Palestina i vakre drakter, og vi kunne bivåne dans fra Tunisia, Malta og Sveits, dansakrobatikk fra Nablus og en fotoutstilling med tema som stereotypier og kjønn der bilde, tekst og undertekst kunne spille på politiske assosiasjoner. Et eksempel fra fotografen, Qais Assali fra Nablus, var fire sauer lenket til en apartheidvegg uten muligheter til å bevege seg.

Fotballklubber. Men det viktigste for meg var å følge opp intervjuene med fotballkvinnene, som jeg hadde startet med i 2014. Da spilte de under en turnering i Trondheim, som et ledd i den senere fotoutstillingen i Ramallah. Av de 16 jeg hadde intervjuet i fjor, fikk jeg 11 fine, oppfølgende dybdeintervjuer med de entusiastiske spillerne. Kvinnefotball er en ny idrett i Ramallah og i resten av Palestina – først i 2008 ble laget Sareyyet Ramallah dannet, som nå er det beste laget på Vestbredden. Spillerne har et tett vennskap. En av dem uttrykte det slik: «Vi er veldig nære hverandre, støtter og trøster hverandre, hjelper hverandre med å bli bedre, går i hverandres bursdager og føler oss nesten som som søsken.»

En dag fikk jeg muligheten til å besøke Balata, den største flyktningleiren på Vestbredden. Den ligger i Nablus og ble etablert i 1950 for å huse 5000 mennesker som skulle bo der midlertidig. Nå bor det rundt 30 000 mennesker på én kvadratkilometer her. Leiren har vært et arnested for et sterkt politisk engasjement – den første intifadaen i 1987 skal ha startet her som med ikke-voldelig motsand, det samme gjelder den andre intifadaen. Bistanden fra FN blir imidlertid redusert fra år til år. Flyktningene er tvunget til å venne seg til portforbud, voldelige arrestasjoner, ødeleggelser og nattlige israelske, knallharde raid. Verst er kanskje de israelske settlerne som stormer inn, skyter og arresterer. Halvparten av fedrene holder ikke ut å være der. De rømmer. Tidligere var skolen her en av de beste på Vestbredden. Elevene jobbet, drev med idrett, dans og ulike kulturelle aktiviteter. Men fordi det aldri er fred og ro her lenger, på grunn av israelsk trakassering og vold, er håpet borte. Over halvparten av guttene dropper ut før eksamen. Noen doper seg eller hopper ut fra taket og begår selvmord. Selvsagt kunne israelske soldater ha stoppet dopbruken, men de ser ut til å ønske at den fortsetter – for da blir motstanden og motpolitikken svakere, om den ikke rett og slett avgår ved døden.

Lyst til å lese videre?

Logg inn eller registrer deg her

---
DEL

LEAVE A REPLY

Please enter your comment!
Please enter your name here