Forvillelsens gleder


Jauja er en film som utspiller seg både i Argentinas villmark og i randsonen av det menneskelige, mens den utforsker den skrekkfylte fascinasjonen for det vi ikke kan kontrollere. film

Email: kjetilroed@gmail.com
Publisert: 2015-09-16

Jauja
Regissør: Lisandro Alonso,
Foto: Timo Salminen

Den underlige og langsomme Jauja, av den argentinske regissøren Lisandro Alonso, handler om den danske kapteinen Gunnar Dinesen (spilt av Viggo Mortensen) som befinner seg i Argentinas villmark sammen med sin datter Ingeborg (Viilbjørk Malling Agger) en gang på 1880-tallet. De skal snart hjem til Danmark – men så forsvinner Ingeborg en natt. I resten av filmen leter Dinesen etter sin datter.
Hun har ikke blitt røvet av verken urinnvånere eller generalen som uttrykte sin interesse for henne i begynnelsen av filmen, men stukket av med en ung soldat. Dinesens jakt på sin datter løser seg imidlertid raskt opp i lange sekvenser av kapteinen i naturen, til hest, eller andre enkeltscener uten åpenbar funksjon for handlingen. Han slukes til slutt av landskapet, uforløst og alene.

Enkeltstående bilder. Flere steder i filmen finnes metaforiske fortetninger, bilder, som ikke nødvendigvis har noen sterk forbindelse med resten av handlingen, men som fungerer på egen hånd om du ikke lar deg affektere for mye av mangel på sammenheng. Eksempelvis møter Dinesen en ensom kvinne i ørkenen, som bor i en hule. Hvorfor hun bor der, eller i det hele tatt kan leve et slikt sted, er uklart, og når de så går inn i hennes hjem – i hulen – er stedet så stilisert mørkt, med et definert og lyssatt sentrum, at det ser ut som om de er på en scene, belyst ovenfra.
Når kapteinen forteller om datteren spør kvinnen – som spilles av dansk films grand old woman Ghitte Nørby – om hvordan hennes mor så ut. «Hun var meget vakker,» sier generalen. «Skremmende vakker. Hun var som en kjøttetende plante om natten som konsentrer all sin energi om å fortære byttet.» Dette bildet av datterens mor som en plante skråner ut av fortellingen, men dens effekt forsterkes av den manglende sammenhengen med resten. Det blir et skremmende, men poetisk, bilde. Et slags billedlig landskap i seg selv, uforklart.

Oppløsning. «Alle familier løses opp selv om det tar lang tid,» sier den gamle kvinnen til kapteinen før han, forvirret, forlater hennes hule og fortsetter sin vandring i villmarken. «De slukes til slutt av ørkenen. Jeg syns det er best slik,» fortsetter hun, som for å understreke at ethvert menneskelig drama, enhver jakt, til slutt vil rykkes i stykker av tiden eller rommet som strekker ut livene våre til de ikke lenger …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?

Abonnement kr 195/kvartal