Forvillelsens gleder

Jauja er en film som utspiller seg både i Argentinas villmark og i randsonen av det menneskelige, mens den utforsker den skrekkfylte fascinasjonen for det vi ikke kan kontrollere.
film

Kjetil Røed

Filmkritiker i Ny Tid.

Jauja
Regissør: Lisandro Alonso,
Foto: Timo Salminen

Den underlige og langsomme Jauja, av den argentinske regissøren Lisandro Alonso, handler om den danske kapteinen Gunnar Dinesen (spilt av Viggo Mortensen) som befinner seg i Argentinas villmark sammen med sin datter Ingeborg (Viilbjørk Malling Agger) en gang på 1880-tallet. De skal snart hjem til Danmark – men så forsvinner Ingeborg en natt. I resten av filmen leter Dinesen etter sin datter.
Hun har ikke blitt røvet av verken urinnvånere eller generalen som uttrykte sin interesse for henne i begynnelsen av filmen, men stukket av med en ung soldat. Dinesens jakt på sin datter løser seg imidlertid raskt opp i lange sekvenser av kapteinen i naturen, til hest, eller andre enkeltscener uten åpenbar funksjon for handlingen. Han slukes til slutt av landskapet, uforløst og alene.

Enkeltstående bilder. Flere steder i filmen finnes metaforiske fortetninger, bilder, som ikke nødvendigvis har noen sterk forbindelse med resten av handlingen, men som fungerer på egen hånd om du ikke lar deg affektere for mye av mangel på sammenheng. Eksempelvis møter Dinesen en ensom kvinne i ørkenen, som bor i en hule. Hvorfor hun bor der, eller i det hele tatt kan leve et slikt sted, er uklart, og når de så går inn i hennes hjem – i hulen – er stedet så stilisert mørkt, med et definert og lyssatt sentrum, at det ser ut som om de er på en scene, belyst ovenfra.
Når kapteinen forteller om datteren spør kvinnen – som spilles av dansk films grand old woman Ghitte Nørby – om hvordan hennes mor så ut. «Hun var meget vakker,» sier generalen. «Skremmende vakker. Hun var som en kjøttetende plante om natten som konsentrer all sin energi om å fortære byttet.» Dette bildet av datterens mor som en plante skråner ut av fortellingen, men dens effekt forsterkes av den manglende sammenhengen med resten. Det blir et skremmende, men poetisk, bilde. Et slags billedlig landskap i seg selv, uforklart.

Oppløsning. «Alle familier løses opp selv om det tar lang tid,» sier den gamle kvinnen til kapteinen før han, forvirret, forlater hennes hule og fortsetter sin vandring i villmarken. «De slukes til slutt av ørkenen. Jeg syns det er best slik,» fortsetter hun, som for å understreke at ethvert menneskelig drama, enhver jakt, til slutt vil rykkes i stykker av tiden eller rommet som strekker ut livene våre til de ikke lenger lar seg holde sammen i et hele.

Filmens logikk løser seg mer og mer opp, og fortid og fremtid blandes i hverandre.

Før Dinesen forlot hulen, viste hun ham et kompass som ligner svært på et kompass Ingeborg tok med seg fra teltet før hun forlot sin far med den unge soldaten. Er det faktisk Ingeborg vi treffer på, som gammel? Filmens logikk løser seg mer og mer opp, og fortid og fremtid blandes i hverandre. Den rettlinjede jakten, livsprosjektet, familien, livet, vris rundt og mister retning i en stadig mer drømmeaktig fortelling.

Landskapet. Handlingen blir mer utflytende, i positiv forstand, om du lar deg føre av hvordan oppløsningen av jaktens drama gir plass til andre hendelser, andre steder.
Jauja har til dels fått hard medfart av enkelte kritikere som savner handling og mer fortettet drama og substansielle karakterer. Men dette er en film som utspiller seg i randsonen av det menneskelige, eller mer presist, i det store rommet som åpner seg i rommet mellom store naturlandskap eller tidsstrekninger og det lille mennesket. Fortellingen, om vi skal kalle den det, tilhører dermed like mye landskapet mennesket befinner seg i som mennesket selv.
«Jeg elsker måten ørkenen fyller meg på,» sier kapteinens datter før hun forsvinner. Utsagnet berører ikke bare det skremmende og storslåtte i naturen – det sublime – men også den skrekkfylte fascinasjonen for det vi ikke kan kontrollere, men som likevel strekker seg ut foran oss, som er like mye livet selv som et ytre landskap. Det indre speiler her det ytre som noe vilt vi kan fortape oss i.

Langsomheten. Helt fra første øyeblikk etableres bredden i landskapet – de lange slettene, de høye fjellene, den langstrakte brenningen som slår mot stranden. Tilstedeværelsen av natur er på ingen måte uttømt, som vi tydelig ser, gjennom det som skjer med menneskene som beveger seg gjennom det. Det er snarere landskapet slik det strekker seg utover det som lar seg fortelle som står i sentrum her – som ren størrelse, som bredde og lengde, men også som en nedsenket hastighet, som tiden som dveler uten å fortelle, uten å fylle tiden med noe.
Den siste sekvensen i filmen, som befinner seg i vår egen tid til forskjell fra hoveddelen av filmen, inneholder elementer som binder de to tidssegmentene sammen uten dermed å forklare noe eller skape en narrativ, forklart sammenheng. Likevel skapes det en spiral, eller en bane, mellom de to lagene av fortelling som gjør det hele til en gåtefull syklus, et slags narrativt Sisyfos-arbeid i drømmens og landskapets betydning. Det er mystisk, men det skal nå heller ikke forståes, men dreie tankene og følelsene i retninger, gi dem en form som de ikke hadde fra før. Vi kunne kalle denne formen forvillelsens form.

Forvillelsen. «Hva er det da som får livet til å fungere og til å bevege seg fremover,» sier kvinnen i grotten i voice-over, mens kaptein Dinesen vakler gjennom et lavaformet, goldt landskap. Ja, hva er det? Svaret kan aldri bli åpenbart, men vi kan dreie det i forskjellige retninger ved å fortelle om steder, mennesker og rom som gir undringen resonans og klangbunn.
Jeg liker Jauja, ikke så mye fordi det er en så fantastisk film i seg selv, men fordi den setter meg i en drømmetilstand, en slags kontrollert retningsløshet, som kanskje kan sammenliknes med å gå seg vill i skogen og hengi seg til forvillelsen. Du vet jo at du før eller senere støter på en sti eller en elv som leder til sivilisasjonen, så gleden ved å miste retningssansen kan dyrkes, om du tør.
«The question then is how to get lost. Never to get lost is not to live, not to know how to get lost brings you to destruction, and somewhere in the terra incognita in between lies a life of discovery,» skriver Rebecca Solnit i The Art of getting lost. Hennes poeng er at om vi forventer oss retning og gjenkjennelig form på det vi støter på, vil vi aldri oppdage noe nytt. Slik sett er Jauja først og fremst en studie i fortapelsens form med landskapet som både destruktiv og produktiv pol.

Jauja er månedens film på Cinemateket i september.


kjetilroed@gmail.com

---
DEL