Forventer mer

Øystein Stenes debut «Ventemesteren» handler om Even som har satt seg fore å vente seg forbi alle håp og lengsler. Som leser blir en sittende igjen og forvente noe mer.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det finnes mange bøker om å vente. Vanligvis handler disse bøkene om mennesker som oppholder seg på ett sted. Det kan skje ufrivillig, som når hovedpersonen er i fengsel, på sykeleiet eller innelåst i et rom, eller frivillig, som når hovedpersonen klatrer opp i tre, holder sengen eller står på gårdstunet og blir der i påvente av noen som skal komme.

Øystein Stenes debut Ventemesteren er nesten en sånn bok. Men jeg-personen og fortelleren Even venter ikke på et sted, for ham er det snakk om venting som en tilstand – en abstrakt, nesten religiøs form for venting.

Likevel har Even et venterom. Boka begynner med at Even flytter inn i den avdøde bestemorens gamle leilighet, der det finnes masse hermetikk og han kan bo gratis. Dermed ligger alt til rette for at han kan perfeksjonere ventingen, idet han prøver å utslette alle håp og lengsler.

Men inn i denne hendelsesfattige harmonien kommer det selvfølgelig noen forstyrrende elementer:

Fetter Konrad, en slags Fetter Anton-figur – vellykket og rik – tilbyr Even jobb. Ada, den unge kunststudenten i leiligheten over, gir Even uønsket seksuell oppmerksomhet. Gregor, den obskure psykiateren blir hyret inn av Konrad for å kurere Even. For Even – anslagsvis rundt 30 år gammel – er fortsatt jomfru. Han kan vente med alt.

Gjennom møtene med Konrad, Gregor og Ada rulles Evens historie opp. Men Konrad, Gregor og Ada forblir svært utydelige. Stene har valgt å la alle personene tale rett fram i løpende tekst, uten sitatstrek eller linjeskift for å markere talen. Dermed trer ikke bi-personene og dialogen fram, og det blir vanskelig å visualisere situasjonene mellom personene. Valget Stene har tatt, gjør at stemmen og tankene til Even må bære hele boka.

Og selv om hovedtanken til Even er å mestre en formålsløs venting, vil en leser alltid hige etter mening. Hvis man leser en bok, blar en ikke om til neste side simpelthen fordi teksten løper videre, en blar om fordi en lever i en slags forventningslykke: Man gleder seg til noe som skal komme. Det er nettopp det Even mener man aldri skal. Dermed har leseren og hovedpersonen to diametralt motsatte prosjekter. Den som venter på at noe forløsende skal skje på neste side, eller siden etter det, risikerer å vente forgjeves.

Samtidig kan en forvente seg mer av Stene som forfatter. Selv om debuten ikke innfrir helt, tør han å stå last og brast med sitt prosjekt. Han skriver klart og godt, Evens mange møter med bipersonene er godt strukturert og det finnes mange små innsikter og betraktninger som løfter boka. Vi venter allerede på neste forsøk.

---
DEL

Legg igjen et svar