Fortsatt langt frem til et demokratisk Afrika

Med Mwai Kibakis valgskred i Kenya 27. desember forsvinner nok en av Afrikas store menn. Flere eneherskere kan være på vei bort fra makten.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Daniel Arap Moi ble sverget inn som den andre kenyanske president i 1978. Partiet hans, Kenya African National Union, hadde makten i nesten 40 år, og nå håper kenyanerne på bedre tider.

Mwai Kibakis Regnbueallianse har muligheten til å skape et fungerende demokrati i et land som sliter med enorm gjeld, elendig konkurranseevne og stagnerende økonomi. Da Kibaki ble innsatt som Kenyas tredje president på 40 år ble han møtt med jubel fra håpefulle kenyanere.

Sitter til de dør

«I et kontinent hvor «store menn-ledere» gjerne sitter til de dør, eller blir kastet med makt, er Daniel Arap Mois beste bidrag til sitt land at han trakk seg da grunnloven krevde det», skriver The Financial Times i en leder om valget i Kenya. Også i Zambia ble despoten Fredrick Chiluba tvunget ut av tidsbegrensninger i presidentembetet, og slike begrensninger banet også veien for den reformvennlige John Kufur i Ghana.

Men ikke alle er like håpefulle som den rosa avisen. Daily Telegraph skriver i en kommentar at man ikke skal vente seg for mye av de afrikanske lederne. «Vil herskerne i land som Angola, Sudan og Kongo, Malawi og Somalia se lyset og la folket bestemme fremtiden?».

Endrer reglene

Og den konservative engelske avisens bekymring kan vise seg å være begrunnet. For selv om Daniel Arap Moi bøyde av for kravene i Kenyas grunnlov er det fullt mulig å endre slike regler. Det skjedde i Namibia, da president Samuel Nujoma begynte på en tredje periode, på tross av at landets grunnlov ikke tillot at en president satt i mer enn to perioder. Nå har han signalisert at han ønsker nok en periode i lederstolen, og han har støtte fra sterke aktører. Også i Malawi har grunnloven blitt endret slik at landets president kunne få en lengre periode i førersetet.

En av Afrikas verste presidenter, Togos general Gnassingbe Eyadema, kan også være på vei bort fra stillingen som han skjøt seg til i 1966. Generalen er Afrikas lengstlevende ved makten og regnes også for å være en av de mest brutale og korrupte. Nå kan han være på vei bort fordi landets grunnlov sier det. Det er hans sønn, Ernest, som etterfølger den brutale presidenten.

Vanstyre

I en av Afrikas dårligst styrte oljeøkonomier, Gabon, ønsker president Omar Bongo å sikre seg nok en periode i lederstolen. En valgseier i 2005 kan gi ham presidentjobben helt frem til 2012, og ifølge Africa Confidential har Gaboneserne mistet interessen på grunn av stadig valgjuks. I Zimbabwe sitter fjorårets kanskje mest omtalte afrikanske leder, Robert Gabriel Mugabe, fortsatt ved makten. 78 år gamle Mugabe og hans Zimbabwe African National Union – Patriotic Front (ZANU-PF) har styrt landet siden uavhengigheten for 22 år siden og vanstyret blir stadig mer synlig og han kommer neppe til å gi seg med det første.

Liten opposisjon

I motsetning til i Daniel Arap Mois KANU-parti, hvor en lang rekke erfarne politikere hoppet av og sluttet seg til opposisjonen, er det kun en håndfull som har gjort det samme i Zimbabwe. Landet og dets leder har vokst seg stadig mer despotisk de siste årene, noe klappjakten på hvite farmere er et bevis for. Africa Confidential skriver at Mugabes foretrukne avslutning vil være å gi fra seg makten til parlamentspresident Emmerson Mnangagwam, mens hans største frykt er at det stadig mer vanstyrte landet kommer ut av kontroll og motstanderne går ut i gatene.

Forsker Hans Pienar ved Sør-Afrikas Institute for Security Studies ser på den politiske og økonomiske krisen i Zimbabwe som en kime til ustabilitet i regionen, men ifølge ham er det kun en liten sjanse for at det kan utvikle seg til en væpnet internasjonal konflikt. Selv om de sosiale spenningene fortsetter å øke på tvers av den sørafrikanske regionen. Dette frykter han at kan forstyrre noen av de viktige fredsprosessene som nå foregår i det sørlige Afrika.

Drøm

Britiske The Economist bekymrer seg også for Zimbabwes naboland, Sør-Afrika, hvor president Thabo Mbeki i slutten av desember omfavnet en av Mugabes ministere og omtalte ZANU-PF som «vår allierte og felles frigjøringsbevegelse».

Veien til demokrati er lang for Afrika. I nord så vel som i sør, øst og vest styres afrikanske land av mer aller mindre despotiske menn og selv de enkleste menneskerettigheter brytes hver eneste dag. Amnesty International betegner situasjonen i mange land som bekymringsfull. Land som det en gang så stabile Elfenbenskysten er i ferd med å skli ut i kaos, etter flere måneder med interne uroligheter og demokratiske spirer, som de som nå er plantet i Kenya, forblir en drøm i land som Kongo, Sudan, Eritrea og Zimbabwe.

Finnes lyspunkter

Men det er også lyspunkter. I sør er en skjør fred på plass i Den demokratiske republikken Kongo, etter over et år med fredsforhandlinger i Sør-Afrika. Sør-Afrikas president Thabo Mbeki tror ferden i Den demokratiske republikken Kongo kan bidra til å stabilisere hele regionen.

– Du ser dette massive landet midt på kontinentet. Det er klart at med en gang du oppnår fred i Den demokratiske republikken Kongo, vil det virke positivt på hele regionen, uttalte han til IPS 27. desember.

Demokratiske valg

Etter mer enn 27 år med borgerkrig har fredsprosessen virkelig begynt å slå rot i Angola. Opprørsbevegelsen UNITA og regjeringspartiet gjør seg klare til å holde demokratiske valg i løpet av året og UNITA-soldatene er i ferd med å bli integrert i den nasjonale hæren.

I Sierra Leone gikk folket til valgurnene sist mai med ni partier å velge mellom i kampen om presidentembetet, og 11 partier som ønsket plass i parlamentet. At det var den 70 år gamle sittende presidenten Ahmad Tejan Kabbah som ble sikret en ny femårsperiode i lederstolen betrakter ikke Aftrican Security Review som noen overraskelse, i og med at han var en viktig brikke på veien mot en lenge ettertraktet fredsavtale. Med en demokratisk valgt president i front er håpet at landet nå skal klare å tiltrekke seg internasjonal finansiell hjelp til å bygge opp landet, etter en mer enn ti år lang borgerkrig som har gjort Sierra Leone til verdens aller fattigste land.

Elendig forfatning

Men det er ikke bare despotiske gamle menn og væpnede konflikter som ligger i veien for videre demokratiske fremskritt på det afrikanske kontinentet. De 54 landene sliter med til dels elendig økonomi, særlig gjelder dette landene sør for Sahara, med Sør-Afrika som et ørlite unntak.

En rapport fra FN-organisasjonene UNDP og Unicef fastslår at dersom utviklingen i Afrika fortsetter i samme retning som den har gjort det siste tiåret, vil det om 12 år være flere afrikanere som lever på mindre enn én dollar dagen enn i 1990. Rapporten viser at for de 23 landene som ligger sør for Sahara er det liten eller ingen fremgang i halvparten av de åtte målene som FNs millenniumsmøte satte i september 2000. Målene var blant annet å halvere omfanget av ekstrem fattigdom, redusere barnedødeligheten og gi alle barn tilbud om skolegang.

Inflasjon

The Economist Intelligence Unit viser at brutto nasjonalprodukt per innbygger i Kenya er på 326 dollar per år. I Nigeria er tallet kun 34 dollar høyere, men landet sliter med en inflasjon på hele 13,5 prosent, noe som totalt spiser opp landets forventede BNP-vekst på 4,3 prosent. Sør for Sahara er det kun Sør-Afrika som har et BNP som ligger over dette minimumsnivået. Der er BNP per hode per år på 2200, veksten forventes å bli 3,4 prosent, mens inflasjonen er på seks prosent.

FN-rapporten viser at utviklingen går tilbake på flere områder. Mellom 1990 og 1999 økte antall mennesker sør for Sahara som lever under fattigdomsgrensen med 25 prosent. Ifølge Bistandsaktuelt er problemet med kronisk underernæring spesielt prekært i disse landene og barn er som vanlig spesielt utsatt.

Handelen synker

Afrika er, som de fleste andre regioner, globalt avhengig og i rapporten til FN understrekes det at utsiktene til å oppnå tusenårsmålene er avhengig av i hvor stor grad afrikanske land trekkes med i den globale økonomien. Afrikas andel av verdenshandelen er stadig på vei nedover og eksporten faller, samtidig går også bistanden samme vei. Ifølge Bistandsaktuelt falt den med en tredjedel – fra 18,4 milliarder dollar i 1995 til 12 milliarder i 1999. Med en stadig økende gjeldsbyrde er det lite som tyder på at Afrika skal komme seg ut av hengemyra med det aller første.

---
DEL

Legg igjen et svar