Fortsatt alenegang?

Aps angrep på SV må fungere som kaldt vann i blodet på regjeringsdrømmerne.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hva har SV og Ap til felles, som kan bringe dem sammen i regjeringskontorene etter valget i 2005? Ikke særlig mye, skal vi tro den politiske debatten om dagen. Arbeiderpartiet vet å gi beskjed om SVs manglende og/eller feilaktige politikk på område etter område. SV har lært at man først og fremst heller skal snakke om egen politikk framfor å «go negative». Mer enn kvinners rett til ultralyd og industriens vilkår i Norge handler spillet om én ting: Maktkonstellasjoner etter 2005-valget og Norges vei inn i EU.

Fra SV-hold forsøker man å utfordre Arbeiderpartiet på å la regjeringssamarbeid gå foran EU-medlemskap, til tross for at EU-saken nettopp kan være Jens Stoltenbergs redningsplanke. SVs utfordring bygger nemlig på den feilaktige tese at Ap gjerne vil gå i regjering med SV og Sp. Det er ingen grunn til å tro at Kristin Halvorsen og SV-ledelsen forøvrig er naive i forhold til Aps samarbeidsvilje. Men igjen: Det handler om å slåss om markedsandeler.

For SV er det maktpåliggende å få et framtidig regjeringssamarbeid til å framstå som en naturlig og nødvendig utgang av et rødt flertall i 2005. Det øker SVs verdi på velgermarkedet, og det kan potensielt tvinge Ap til å slippe SV inn. For Ap er det derimot maktpåliggende å markere forskjell til SV. Rett og slett fordi et regjeringssamarbeid med et stort, potent SV ikke nødvendigvis er Aps ønskedrøm.

Her og nå er det selvsagt viktig for Ap å framstille SV som uansvarlige og kvinne- og arbeiderfiendtlige, rett og slett for å stjele stemmer. I takt med at Ap øker på meningsmålingene, øker også selvtilliten og arrogansen. Når valgdagen 2005 er over, skal stemmene gi Ap mulighet til å ta over regjeringsmakten som et stort parti, med støtte fra småpartiene SV og Sp. Da skal Ap ha et formalisert samarbeid med de to i Stortinget, slik man har sett i Sverige, men fortsatt holde døra åpen for (framtidig) samarbeid med andre partier (les: KrF).

Det eneste som kan utfordre dette, er et sterkt press fra SV og LO for et formalisert samarbeid i regjering – med en visjon om en revitalisert bevegelse for arbeidsfolks interesser. Paradoksalt nok har LO-leder Gerd-Liv Valla tatt til orde for dette, samtidig som hennes egen nestleder deltar i et organisert angrep (ja, selvsagt har de snakket sammen, Ap og LO) på SVs næringspolitikk. Dessverre ser vi igjen at det sentrale LO har større partilojalitet enn organisasjonslojalitet. Når LO-ledelsen snakker for et tettere samarbeid mellom Ap, SV og Sp snakker de for medlemmenes interesser. Når de bidrar til økt konfliktnivå på venstresida snakker de for Ap.

Det er ingen grunn til å tro at Arbeiderpartiet kommer til å dempe kjøret mot SV fram mot valget i 2005 – snarere tvert imot. Ikke bare fordi de håper angrepene vil flytte velgere fra SV til Ap – det er forøvrig usikkert – men ikke minst fordi det gir dem handlefrihet i forhold til konstellasjoner. Men konsekvensen kan lett bli at dagens stortingsflertall består i fire nye år.

Arbeiderpartiet har imidlertid sikret seg et trumfkort for å vri seg unna et regjeringssamarbeid med SV og Sp. Det handler selvsagt om EU-saken. Reises den på ny, er det uaktuelt for både SV og Sp å sitte i en regjering som sender en søknad, eller som forhandler med Brussel. Da må Ap regjere alene, selv om det borgerlige flertallet skulle være historie. Og Ap kan slå to fluer i en smekk: Utsette smerten ved samarbeid i regjering, og kanskje føre Norge inn i EU.

Paradoksalt nok er det bare Carl I. Hagen som kan stoppe dem: I dag mangler ja-partiene Høyre og Ap to representanter i Stortinget på å ha flertall for å sende en EU-søknad. Består det som i dag framstår som en flertallsblokk mot EU, av SV, Sp, KrF, Venstre og Frp, etter valget i 2005, er Arbeiderpartiet fattig på unnskyldninger for ikke å gå i regjering med andre partier.

---
DEL

Legg igjen et svar