En fortsatt meget hemmelig verden

Under den kalde krigen skulle Stay Behind-hærer mobiliseres i Vest-Europa ved en eventuell sovjetisk okkupasjon. Briter og amerikanere benyttet noen av disse for andre formål.

Ola Tunander
Ola Tunander er Research Professor Emeritus ved Institutt for fredsforskning i Oslo (PRIO).

Kald krig, hemmelig hær. Stay Behind i Norge

Frode Fanebust

Pax Forlag

Norge

Kort tid etter den annen verdenskrig initierte flere vesteuropeiske stater såkalte Stay Behinds – hemmelige hærer som skulle begynne å virke først etter en eventuell sovjetisk okkupasjon. Stay Behind-ene skulle operere som motstandsgrupper med egne nett for å evakuere kongefamilier og politiske ledere til Storbritannia (med britiske Oberon-ubåter), holde kontakt med London og Washington med hemmelig kommunikasjonsutstyr og benytte nedgravde eksplosiver for å sprenge okkupasjonsmaktens kontroll- og kommunikasjonssentra. Nettene var bygget opp av celler som var basert på prinsippet need to know: at ingen kjente de andre. Europas stater ble delt i et britisk og et amerikansk ansvarsområde.

Britisk anmodning? Allerede i februar 1946 begynte forsvarsminister og tidligere leder for Milorg Jens Christian Hauge å arbeide for en okkupasjonsberedskap som kom å bli til Norges Stay Behind. Frode Fanebust skriver i sin nye bok Kald krig, hemmelig hær: Stay Behind i Norge at Hauges erfaring fra krigen og hans bånd til britene påvirket ham. Britene – som hadde hadde initiert Stay Behinds allerede fra 1940 som følge av frykten for en tysk invasjon – beskrev Hauge som sin «aller beste venn i det politiske miljøet». Tyskerne opprettet et Stay Behind-nett i Italia før den allierte offensiven våren 1945. Å opprette Stay Behinds var noe ganske naturlig, men man skal ikke utelukke at Hauge ble anmodet av britene, da stater med britiske bånd startet arbeidet med Stay Behinds omtrent samtidig.

For enkelt. Fanebust peker på problemer ved å studere denne hemmelige verdenen. Han viser en viss ydmykhet overfor sitt studieobjekt, men boken har likevel også svakheter. Hans kritikk av Daniele Gansers bok NATO’s Secret Armies: Operation Gladio and Terrorism in Western Europe (2005, på svensk 2016) går altfor langt, og er preget av en norsk politisk diskurs. Det er i dag vel belagt at seiersmaktene etter krigen rekrutterte mye av den nazistiske og fascistiske eliten, også som Stay Behinds. En amerikansk etterretningsoffiser, Erhard Dabringhaus, som avslørte at amerikanerne hadde rekruttert «slakteren fra Lyon» Klaus Barbie, sa også at Stay Behinds i Vest-Tyskland inkluderte «800 SS-ledere». I Italia ble fascistenes hele apparat tatt over ved krigsslutten etter en avtale – «Operation Sunrise» – mellom SS-generalen Karl Wolff og senere CIA-sjef Allen Dulles, deretter forsvarssjefen Lyman Lemnitzer. Nazistenes etterretningsorganisasjon for Østfronten, også dens sjef general Reinhard Gehlen, ble inkludert i CIA og senere til den vesttyske etterretningtjenesten BND. I Madrid ble Adolf Hitlers mest trofaste spesialstyrkebefal Otto Skorzeny, med bånd til de argentinske dødsskvadroner og Operation Condor med i alt 60 000 henrettede (ifølge terrorarkivene i Paraguay), rekruttert av CIA. Stefano delle Chiaie, sentral i bombeangrepet i Roma 1969 og kuppforsøket i Italia 1970, flyktet sammen med kupplederen Junio Valerio Borghese til Skorzeny i Madrid, som hadde gitt CIAs støtte til statskuppet. Deretter arbeidet delle Chiaie for Chiles general Augusto Pinochet med Operation Condor. Sammen med «slakteren» Barbie planla han kuppet i Bolivia 1980. Borghese, som også hadde stått under SS-kommando, ble rekruttert av Allen Dulles’ mann James Jesus Angleton, senere sjef for CIAs kontraspionasje i 20 år. Angleton ble for øvrig sparket av den nye CIA-sjefen William Colby i 1975.

Fanebust lener seg mot «historikere» som baserer seg på dokumenter som kanskje bare viser en tidel av virkeligheten – den tidel som tåler dagens lys.

Muntlig. Frode Fanebust legger vekt på William Colbys ord, og ser bort fra at det fantes et mye mørkere CIA, som organiserte nazister og fascister og som ikke stolte på sosialdemokrater. Disse CIA-kontaktene deltok direkte i organiseringer av statskupp, politiske mord og terrorisme. Heller ikke Colbys historie er plettfri. Som leder for Føniks-programmet i Vietnam var han ansvarlig for henrettelsen av 30 000 vietnamesere. Da jeg besøkte Colby i 1989, benyttet han eksakt de sammen ordene som i boken. Hva han sa og skrev var meget bevisst; han ville ikke avsløre noen hemmeligheter. Men han var vennlig nok til å sitere meg ordrett på CNN et par dager etterpå. Colbys uttalelser var sikkert riktige, men han fortalte langt fra hele sannheten, og enda mer problematisk blir det når Fanebust lener seg mot offisiøse «historikere» som baserer seg på nedgraderte dokumenter som kanskje bare viser en tidel av virkeligheten – og kun den tidel som er pen nok til å tåle dagens lys. Forsvarssjef og leder for NATOs militærkomité i 70-årene, general Herman Zeiner Gundersen, forklarte for meg at idet noe er nedtegnet på papir, er det ikke lenger hemmelig, da papiret alltids kan bli lekket til en journalist. Den mest følsomme informasjonen kun overleveres muntlig. Det er positivt at Fanebust har snakket med folk som motstandsmannen Svein Blindheim, som tilsynelatende ikke har villet la sine erfaringer gå i glemmeboken.

Anarkister fikk skylden. Ganser viser til tidligere sjef for det italienske Stay Behind, general Gerardo Serravalle, som ble nødt til å gripe inn i italiensk innenrikspolitikk for å få finansiering fra CIA. I rettssaken mot terroristen Vincenzo Vinciguerra fra den fascistiske gruppen Ordine Nuovo, sa Serravalle at alle hans celler var bygget opp etter need to know-prinsippet. Ingen visste hvordan organisasjonen så ut – men Vinciguerra beskrev den i detalj i rettssalen. Serravalle mente det måtte finnes et parallelt nett som han som sjef ikke var informert om. Dette nettet, med medlemmer fra Ordine Nuovo, var ansvarlig for flere bombeangrep, blant annet i Milano 1969, der anarkister fikk skylden. Sjefen for kontraspionasjen, general Gianadelio Maletti, sa i en rettssak i 2001 at eksplosivene til bombeangrepet ble levert av amerikanerne fra et lager i Vest-Tyskland. Operasjonen var amerikansk, hevdet han. En italiensk CIA-agent, Carlo Digilio, fortalte i samme rettssak at han hadde trent Ordine Nuovo i å benytte eksplosiver. Fanebusts kritikk av Ganser ser bort fra denne informasjonen.

USAs daværende forsvarssjef, general Lyman Lemnitzer, foreslo at amerikanske styrker skulle innlede en terrorismekampanje med bombeangrep i amerikanske byer for å legge skylden på Cuba.

Under overflaten. Jeg spurte en tidligere sjef for norsk etterretning om amerikanerne hadde et parallelt nett i Norge, noe han ikke ville utelukke. Colby bekreftet også at amerikanerne kan ha opprettet et slikt nett i noen av de skandinaviske landene. En nordmann jeg selv hadde kontakt med fortalte meg at han hadde tilhørt en gruppe som utførte operasjoner for amerikanerne i 70-årene, blant annet på Kola fra Nord-Finland. Han trodde norske myndigheter var ansvarlige, men visste ikke sikkert. Man gjør rett i å være ydmyk overfor denne verdenen. Det kan ha eksistert flere hemmelige nett som vi i dag ikke vet noe om. Denne hemmelige verdenen er fortsatt meget hemmelig.

I et dokument fra 1962 foreslo USAs daværende forsvarssjef, general Lyman Lemnitzer, at amerikanske styrker skulle innlede en terrorismekampanje med bombeangrep i amerikanske byer for å legge skylden på Cuba. Dette skulle legitimere en amerikansk krig mot landet. President John F. Kennedy aksepterte hverken krigen eller terrorismekampanjen og sparket Lemnitzer som forsvarssjef. I 1963 ble Lemnitzer i stedet NATOs øverstkommanderende for Europa (Supreme Allied Commander Europe), og derved ordstyrer på møtene for Clandestine Planning Committee (CPC) som planla operasjoner og øvelser for de europeiske Stay Behinds. Samtidig ble Bill Harvey – Dulles og Angletons mann – CIAs stasjonssjef i Roma. I 1964 ba han oberst Renzo Rocca om å benytte sine Stay Behinds for en terrorismekampanje i Italia og legge skylden på den sosialistiske venstresiden for å sette en stopper for samarbeidet mellom sosialistpartiet og kristendemokratene, noe president Kennedy allerede hadde gitt grønt lys for. Italiensk terrorisme fra slutten av 60-årene var ment å stoppe statsminister Aldo Moros «historiske kompromiss» mellom kristendemokrater og et allerede mer sosialdemokratisk kommunistparti. Et slikt kompromiss ble sett på som uakseptabelt i Washington.

Nothing on paper. Det faktum at amerikanerne fra Operation Sunrise i 1945, Dulles og Lemnitzer, åpnet for en avtale mellom seiersmaktene og de tapende aksemaktene, rekrutterte nazister og fascister til CIA, foreslo statskupp og terrorismekampanjer og fra 1964 søkte å initiere slike kampanjer i Italia, gjør at man må ta Gansers arbeid på større alvor enn det Fanebust gjør. Fanebust legger vekt på Clandestine Planning Committee, men nevner ikke den like viktige Allied Clandestine Committee (ACC). En tidligere sjef i tyske BND, Wolbert Smidt med erfaring fra begge disse komiteene, fortalte på et etterretningsseminar i 2005 (ved Institutt for forsvarsstudier) at den vesentlige forskjellen mellom CPC og ACC var at de nøytrale statene også var med i ACC, men dette var så følsomt at den svenske kaldkrigsutredningen ikke torde å ta det opp. Ved en middag med USAs forsvarssjef, general John Vessey, fortalte han meg at «når det gjelder Sverige, fantes det kun én regel: ’Nothing on paper’».

Fanebust skriver helt riktig at forholdene var svært forskjellige i Europa. Norden hadde aldri terrorismekampanjer slik Italia, Belgia, Vest-Tyskland og Tyrkia hadde. Men det finnes eksempler som er i strid med Fanebusts versjon. MI6s stasjonssjef i Oslo i slutten av 80-årene, John Venning, ba daværende sjef for norske Stay Behind, Finn Horvei, om å finne noen til å begå innbrudd i et norsk våpenlager for å smugle våpen til terroristgruppen IRA i Nord-Irland. Horvei kontaktet en kriminell kollega fra FN-styrkene i Midtøsten, Espen Lie, men Lie klarte ikke å holde tett. Etterretningssjef generalmajor Alf Roar Berg konfronterte Horvei med dette, men Horvei nektet. Da forholdet senere ble bekreftet, ble Horvei nødt til å akseptere en stilling ved Forsvarets høgskole. Saken er allerede tatt opp i boken Norges hemmelige hær – Historien om Stay Behind (Tiden, 1995) av Finn Sjue og Ronald Bye. Om MI6 ville smugle våpen for å infiltrere IRA, kontrollere våpen til IRA eller diskreditere IRA i media (for innbruddet), vet jeg ikke, men at norske Stay Behind søkte å støtte terrorister med våpen som en vennetjeneste til britene, er et faktum. Aksjonen ble stoppet kun fordi den ble lekket til media. Fanebust har gjort et ambisiøst forsøk, men man bør først og fremst lese Gansers bok.

I viktige spørsmål har Fanebust valgt å overse vesentlige fakta.

 

---
DEL