En fortsatt meget hemmelig verden

Under den kalde krigen skulle Stay Behind-hærer mobiliseres i Vest-Europa ved en eventuell sovjetisk okkupasjon. Briter og amerikanere benyttet noen av disse for andre formål.

Ola Tunander
Tunander er professor emeritus fra PRIO.

Kald krig, hemmelig hær. Stay Behind i Norge

Frode Fanebust

Pax Forlag

Norge

Kort tid etter den annen verdenskrig initierte flere vesteuropeiske stater såkalte Stay Behinds – hemmelige hærer som skulle begynne å virke først etter en eventuell sovjetisk okkupasjon. Stay Behind-ene skulle operere som motstandsgrupper med egne nett for å evakuere kongefamilier og politiske ledere til Storbritannia (med britiske Oberon-ubåter), holde kontakt med London og Washington med hemmelig kommunikasjonsutstyr og benytte nedgravde eksplosiver for å sprenge okkupasjonsmaktens kontroll- og kommunikasjonssentra. Nettene var bygget opp av celler som var basert på prinsippet need to know: at ingen kjente de andre. Europas stater ble delt i et britisk og et amerikansk ansvarsområde.

Britisk anmodning? Allerede i februar 1946 begynte forsvarsminister og tidligere leder for Milorg Jens Christian Hauge å arbeide for en okkupasjonsberedskap som kom å bli til Norges Stay Behind. Frode Fanebust skriver i sin nye bok Kald krig, hemmelig hær: Stay Behind i Norge at Hauges erfaring fra krigen og hans bånd til britene påvirket ham. Britene – som hadde hadde initiert Stay Behinds allerede fra 1940 som følge av frykten for en tysk invasjon – beskrev Hauge som sin «aller beste venn i det politiske miljøet». Tyskerne opprettet et Stay Behind-nett i Italia før den allierte offensiven våren 1945. Å opprette Stay Behinds var noe ganske naturlig, men man skal ikke utelukke at Hauge ble anmodet av britene, da stater med britiske bånd startet arbeidet med Stay Behinds omtrent samtidig.

For enkelt. Fanebust peker på problemer ved å studere denne hemmelige verdenen. Han viser en viss ydmykhet overfor sitt studieobjekt, men boken har likevel også svakheter. Hans kritikk av Daniele Gansers bok NATO’s Secret Armies: Operation Gladio and Terrorism in Western Europe (2005, på svensk 2016) går altfor langt, og er preget av en norsk politisk diskurs. Det er i dag vel belagt at seiersmaktene etter krigen rekrutterte mye av den nazistiske og fascistiske eliten, også som Stay Behinds. En amerikansk etterretningsoffiser, Erhard Dabringhaus, som avslørte at amerikanerne hadde rekruttert «slakteren fra Lyon» Klaus Barbie, sa også at Stay Behinds i Vest-Tyskland inkluderte «800 SS-ledere». I Italia ble fascistenes hele apparat tatt over ved krigsslutten etter en avtale – «Operation Sunrise» – mellom SS-generalen Karl Wolff og senere CIA-sjef Allen Dulles, deretter forsvarssjefen Lyman Lemnitzer. Nazistenes etterretningsorganisasjon for Østfronten, også dens sjef general Reinhard Gehlen, ble inkludert i CIA og senere til den vesttyske etterretningtjenesten BND. I Madrid ble Adolf Hitlers mest trofaste spesialstyrkebefal Otto Skorzeny, med bånd til de argentinske dødsskvadroner og Operation Condor med i alt 60 000 henrettede (ifølge terrorarkivene i Paraguay), rekruttert av CIA. Stefano delle Chiaie, sentral i bombeangrepet i Roma 1969 og kuppforsøket i Italia 1970, flyktet sammen med kupplederen Junio Valerio Borghese til Skorzeny i Madrid, som hadde gitt CIAs støtte til statskuppet. Deretter arbeidet delle Chiaie for Chiles general Augusto Pinochet med Operation Condor. Sammen med «slakteren» Barbie planla han kuppet i Bolivia 1980. Borghese, som også hadde stått under SS-kommando, ble rekruttert av Allen Dulles’ mann James Jesus Angleton, senere sjef for CIAs kontraspionasje i 20 år. Angleton ble for øvrig sparket av den nye CIA-sjefen William Colby i 1975.

Fanebust lener seg mot «historikere» som baserer seg på dokumenter som kanskje bare viser en tidel av virkeligheten – den tidel som tåler dagens lys.

Muntlig. Frode Fanebust legger vekt på William Colbys ord, og ser bort fra at det fantes et mye mørkere CIA, som organiserte nazister og fascister og som ikke stolte på sosialdemokrater. Disse CIA-kontaktene deltok direkte i organiseringer av statskupp, politiske mord og terrorisme. Heller ikke Colbys historie er plettfri. Som leder for Føniks-programmet i Vietnam var han ansvarlig for henrettelsen av 30 000 vietnamesere. Da jeg besøkte Colby i 1989, benyttet han eksakt de sammen ordene som i boken. Hva han sa og skrev var meget bevisst; han ville ikke avsløre noen hemmeligheter. Men han var vennlig nok til å sitere meg ordrett på CNN et par dager etterpå. Colbys uttalelser var sikkert riktige, men han fortalte langt fra hele sannheten, og enda mer problematisk blir det når Fanebust lener seg mot offisiøse «historikere» som baserer seg på nedgraderte dokumenter som kanskje bare viser en tidel av virkeligheten – og kun den tidel som er pen nok til å tåle dagens lys. Forsvarssjef og leder for NATOs militærkomité i 70-årene, general Herman Zeiner Gundersen, forklarte for meg at idet noe er nedtegnet på papir, er det ikke lenger hemmelig, da papiret alltids kan bli lekket til en journalist. Den mest følsomme informasjonen kun overleveres muntlig. Det er positivt at Fanebust har snakket med folk som motstandsmannen Svein Blindheim, som tilsynelatende ikke har villet la sine erfaringer gå i glemmeboken.

Anarkister fikk skylden. Ganser viser til tidligere sjef for det italienske Stay Behind, general Gerardo Serravalle, som ble nødt til å gripe inn i italiensk innenrikspolitikk for å få finansiering fra CIA. I rettssaken mot terroristen Vincenzo Vinciguerra fra den fascistiske gruppen Ordine Nuovo, sa Serravalle at alle hans celler var bygget opp etter need to know-prinsippet. Ingen visste hvordan organisasjonen så ut – men Vinciguerra beskrev den i detalj i rettssalen. Serravalle mente det måtte finnes et parallelt nett som han som sjef ikke var informert om. Dette nettet, med medlemmer fra Ordine Nuovo, var ansvarlig for flere bombeangrep, blant annet i Milano 1969, der anarkister fikk skylden. Sjefen for kontraspionasjen, general Gianadelio Maletti, sa i en rettssak i 2001 at eksplosivene til bombeangrepet ble levert av amerikanerne fra et lager i Vest-Tyskland. Operasjonen var amerikansk, hevdet han. En italiensk CIA-agent, Carlo Digilio, fortalte i samme rettssak at han hadde trent Ordine Nuovo i å benytte eksplosiver. Fanebusts kritikk av Ganser ser bort fra denne informasjonen.

USAs daværende forsvarssjef, general Lyman Lemnitzer, foreslo at amerikanske styrker skulle innlede en terrorismekampanje med bombeangrep i amerikanske byer for å legge skylden på Cuba.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.