Faksimile av Orientering 10. januar 1970
Faksimile av Orientering 10. januar 1970

Fortielsen


LEDER ORIENTERING 17. 01.1970

Avatar
Email: john@nytid.com
Publisert: 2020-01-01

Da kommunisthetsen var på sitt verste her i landet løp utenriksminister Langes visergutter rundt i avisredaksjoner og til Kringkastingen og gav beskjed om hvilke nyheter som måtte holdes tilbake eller forvrenges «av hensyn til landets interesser». De skamløse tilstandene resulterte i en svart/hvit-maling og en løgnkampanje som har hatt ettervirkninger helt opp til våre dager. Forbryterne og skandalereporterne var utpekt av de selvopptatte oraklene i Utenriksdepartementet.

Samtidig ble det innført en praksis med møter mellom representanter for Utenriksdepartementet (Lange) og redaktørene i de største avisene. Kommunikasjonslinjene måtte holdes åpne, men informasjonene og direktivene gikk bare den ene veien, fra profeten i UD til kaninene i avisredaksjonene. Selvsagt ble også andre og mer intelligente metoder tatt i bruk. Foruten å bli informert om hvilke nyheter som måtte holdes tilbake i hvert enkelt tilfelle, ble sjefredaktørene gitt fortrolige opplysninger av sikkerhetspolitisk karakter. De ble innlemmet i de informertes rekker. På det viset var de både informert og bundet. Nå var de blitt betydningsfulle og måtte føle det samme ansvar som de velvillige tjenestemennene i UD. I praksis hadde de for alltid selv festet en munnkurv på seg. Og de fikk merke at den satt fastere enn de hadde innbilt seg. Selvsagt fantes det anledninger da den kunne legges vekk for en tid. Det var for korte og lykkelige øyeblikk. Kjevene var lettere å bevege på seminarene som ble arrangert av Folk og Forsvar eller Forsvarsdepartementet. Også der var redaktørene hedersgjester. 

Stort sett er norske pressefolk ubestikkelige. De tar ikke imot pengegaver for deretter å
lage krypende reportasjer i avisene eller Kringkastingen.

Det var aldri tale om bestikkelse. Stort sett er norske pressefolk ubestikkelige. De tar ikke imot pengegaver for deretter å lage krypende reportasjer i avisene eller Kringkastingen. Det er nok av ambassadepersonell som ligger på lur, og som forsøker seg. De blir kategorisk avvist. Likevel er de blitt gisler med eller mot sin egen vilje. Kontakten med «det ansvarlige Norge» har gitt dem en følelse av egen betydningsfullhet og ansvar som ellers bare tilkommer statsråder. Nå er de fanget av sin egen viten. I saker av vidtrekkende diplomatisk og økonomisk karakter tenker de også på samme vis som departements
folkene. Pressemannen i dem har fått en alvorlig knekk.

Under slike forhold er ikke journalisten ute etter å avdekke, men å tilsløre og fortie. Dette er blitt resultatet. I forrige nummer avslørte og dokumenterte Orientering at Akergruppen selger krigsmateriell til Israel. Det leveres fruktbåter som i løpet av 48 timer kan gjøres om til krigsgående fartøy. Dette er en klar omgåelse av reglene for norsk eksport av våpen og krigsmateriell. Hvordan behandlet norsk presse opplysningene vi brakte? Bortsett fra et lite oppslag i en ettermiddagsutgave av Dagbladet ble saken fullstendig fortiet.

Vi registrerte ikke engang det sedvanlige dementiet i Morgenbladet om at opplysninger Orientering bringer ikke er å stole på. I avisredaksjonene i Oslo og i NTB var journalister i ferd med å jobbe på saken. De fikk aldri fullført dette arbeidet. Redaktørene grep inn og stoppet dem. Vi hørte snerringen bak munnkurvene helt opp til vår redaksjon. Sannheten tapte og UD seiret. Som så ofte før.

Det svenske Aftonbladet, som har en halv million i opplag, slo historien stort opp og etterlyste kommentarer fra Utenriksdepartementet. Der nektet man å uttale seg. Da Orientering stilte de samme spørsmålene var ekspedisjonssjef Tim Greve svært så villig og mente at saken var uten interesse for norske myndigheter. Da lydmuren var brutt og en av Nordens største dagsaviser tok saken alvorlig var tonen blitt en annen. Redaktørene rundt om i redaksjonene fikk beskjed om å feste stroppene på munnkurvene. Nå måtte de forstå sitt ansvar. Fra Kairo var det kommet melding om at egyptiske myndigheter overveiet å svarteliste alle Fred. Olsens skip. På Aker gikk det ekstra vakter og kontrollerte alle som ville inn. Frykten for arabiske sabotasjeaksjoner bredte seg. Vi hadde fortalt historien Aker-gruppen og direktor Siem hadde lagt opp til tilstandene gjennom sine transaksjoner. 

Det ble ikke detonert noen bomber på Aker. Det er vi glade for. Konsernets uansvarlige politikk kunne brakt uskyldige mennesker i livsfare. Dette er ennå ikke utelukket.

Men heller ikke i norsk presse smalt bomber. Denne og andre saker vår avis har tatt opp burde tilsagt det. Det er ikke lett å bryte lydmuren som omgir oss. Det er ikke lett å nå ut til det norske folk med sannheten. Disiplinen er sterk, og munnkurvene er godt fastspente. Men ekspedisjonssjefene og «de informerte» skal vite at vi ikke ser på dette som noe nederlag. Bekreftelsen vi fikk vil nok engang inspirere oss i kampen mot meningsmonopolet. Siem og Greve, redaktørene og direktørene vil få hendene fulle i tiden fremover.

Orientering 24.01.1970:

Fortrolig kontakt mellom UD og avisene?

Faksimille Aftenposten 20. januar 1970

– Løgn og oppspinn fra ende til annen, sa sjefsredaktør Kandahl i

Faksimilie Arbeiderbladet 20. januar 1970
[…]

«– – Orientering-redaktøren fikk anledning til å bruke NRK for å formidle videre det tøvet han har skrevet» (Arbeiderbladets leder 20. januar 1970)

«De kilder redaktør Andersson påberopte seg i radioprogrammet fredag, eksisterer i virkeligheten ikke, og det av den enkle grunn at det de skal ha fortalt ham, er purt oppspinn fra ende til annen.» (Verdens Gang, leder 20. januar 1970)

«Morgenbladets lesere er våkne og intelligente mennesker med en betydelig fatteevne, slik at det ikke er nødvendig for oss stadig å påpeke så enkle kjensgjerninger som at «Orientering» har et navn som på mange måter er en vits.» (Morgenbladets leder 20. januar 1970)

 

Hvem har det beste utgangspunktet for en konstruktiv debatt?

Les også: Ikke bare kanonbåter til Israel

Abonnement kr 195 kvartal