Fortiden vender tilbake

Analyse: Ikke bare Pave Benedikt misbruker historien for å underbygge sin retorikk. Det samme gjelder Jens Stoltenberg, Fr.p. og Den norske kirke.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).
[historiske myter] «Mytebehovet i vår tid er skrikende!»

Slik lyder den amerikanske psykologen Rollo Mays konklusjon i klassikeren The Cry for Myth (1991). De siste ukenes nasjonale og internasjonale uttalelser har igjen gjort Mays samtidsanalyse aktuell. Jo mer moderne verden blir, jo mer synes nemlig behovet for historiske myter å oppstå. Opplevelsen av det 21. århundrets mangfold gjør det fristende å søke seg tilbake til en konstruert og enhetlig trygghet i fortiden.

78-årige Pave Benedikts XVIs omstridte tale ved universitetet i Regensburg i Tyskland, den 12. september, kan forstås inn i en slik sammenheng. Som kardinal kjempet Joseph Ratzinger mot kirkens kvinner, abort, homofili og Harry Potter. Som pave har hans hovedprosjekt vært å advare mot sekularismen, materialismen og avkristningen av Europa.

Og det var slik hans tale kan forstås: Et ønske om å skape europeisk enhet, vel å merke basert på romersk-katolsk tro. Ifølge pavens tale var det sammensmeltingen av «den bibelske tro» og gresk filosofi, med tillegget fra «den romerske arv», som «skapte Europa og forblir fundamentet for det som rettmessig kan kalles Europa».

Sekulære, ateistiske eller jødiske tanker holdes utenfor hans europeiske prosjekt. Slik bruker paven generaliserende historiske bilder for å skape enhet i nåtiden. For å vinne i framtiden er det nemlig avgjørende å få definisjonsmakt over fortiden.

Kirken om jødene

Derfor er det ikke tilfeldig at paven la vekt på den bysantiske 1300-tallskeiseren Manuell II. Senere i høst skal nemlig pave Benedikt i dialogmøte med den øst-romerske kirken, som fremdeles har sete i Istanbul. Derfor unnlot han å nevne at det ble et teologisk brudd mellom den øst- og vestromerske kirken i 1054. Eller at katolske korsfarere var de første som ødela Konstantinopel da de brente byen i 1204. Eller at den ortodokse patriarken heller ville leve i det osmanske riket enn under den romerske paven.

For å skape et nytt kristenteuropeisk fellesskap må visse historiske fakta gravlegges. Derfor skjuler han at katolikker som Thomas Aquinas begynte å lese gresk filosofi etter å ha lært av arabiske filosofer som Averröes.

For å inkludere noen i en historisk oppsummering må man nemlig også ekskludere noen som «de andre»: I Pavens tilfelle ble det sekulære ateister, opplysningsfilosofen Kant og muslimer.

Men Benedikt er bare en av mange med makt som bruker en selektiv historieframstilling for å tilpasse fortiden til nåtidens fiendebilder. 18. september sendte Den norske statskirken ut en pressemelding hvor man tok avstand fra terrorskytingen mot synagogen i Oslo. Samtidig ble det historiske trukket inn:

«Vi har ikke tidligere opplevd skyting mot gudshus i Norge. Derfor kan dette oppfattes som et angrep på trosfriheten i vårt land. Dette er derfor også et angrep på vårt demokratiske samfunn»

Det interessante er hvordan «det jødiske» nå i 2006 blir gjort til en naturlig del av Norge og «grunnleggende verdier i vårt samfunn». I kontrast til hvordan den evangelisk-lutherske kirkens grunnlegger, Martin Luther, så på jøder som «ormeyngel og djevelens barn», et syn som lå til grunn for Grunnloven fra 1814 og gjeninnføringen av jødeparagrafen under andre verdenskrig. Synet på jødene som «de andre» gjorde også at de ikke fikk erstatning som andre etter krigen. Etter synagogeskuddene inkluderes imidlertid det mosaiske trossamfunn tydelig av den norske kirke.

Tidligere terror

Spørsmålet blir så hva som ekskluderes fra historien. Kirken påstår nemlig at «vi» ikke tidligere har opplevd skyting mot gudshus, og at dette «derfor» er et angrep på trosfriheten.

Men det hittil mest alvorlige angrep på et gudshus i Norge var da Ahmaddyya-muslimenes Nor-moské på Frogner i Oslo ble sprengt med dynamitt 14. juni 1985. En kvinne på 38 år fikk sjokk- og røykskader under terrorattentatet utført av Nasjonalt Folkeparti. Fire dager senere forsøkte noen å sette fyr på Islamsk Senter. Oslo-synagogen ble på samme tid påmalt antisemittiske slagord. Mens Varg Vikernes og hans norrøne tilbedere på 1990-tallet brant ned kirker.

Mulig at Norge ikke har opplevd «skyting» mot gudshus, men til gjengjeld har dessverre landet opplevd verre angrep mot troende enn skuddene i Bergstien. Den nyanserte historiske «sannheten» blir som så ofte ellers det første offer når dramatiske samtidshendelser skal forstås. Ved å unnlate å nevne fortidens angrep mot jøder, muslimer og andre minoritetstroende i Norge, skaper også Kirken en forestilling om at dagens gudshusangrep er noe «nytt» og «unorsk». De historiske parallellene forsvinner slik at det alvorlige ikke blir at et gudshus angripes nok en gang, men at det presenteres som om dette er første gang.

Stoltenberg om Danmark

Også norske maktpolitikere benytter seg av en selektiv historieforståelse for å begrunne sin politikk. Da Jens Stoltenberg innledet fjorårets valgkamp på Ap.s landsmøte i fjor, sammenlignet han Bondeviks politikk overfor Katedralskolen med trusselen fra «400-årsnatten under danskene». Underforstått at Norges union med Danmark fra 1380 til 1814 var en mørk tid, med henvisning til Ibsens Peer Gynt-metafor. Stoltenbergs historiske problem å bare i følgende: De 400 årene var en av de beste økonomiske vekstperiodene i norgeshistorien. Dansketiden var bedre for Norge enn Danmark, som historieprofessor Knut Mykland har påpekt.

Historisk etterrettelighet er likevel ikke det viktigste når det fortidige skal begrunne ens argumentasjon. Det viktigste er å skape enhet i nåtiden ved å skape myter og enighet om fortiden. Og det gjør man ved å sette et skille mellom «oss» og «de andre», ved å betone én mytisk side ved fortiden, og ved å skjule komplekse opplysninger.

Fr.p.s forslag fra juni om en historisk «kulturkanon» i Norge, etter inspirasjon fra Danmark, diskuteres nå på Stortinget. I begrunnelsen heter det at Fr.p. vil «gi folk en bedre forståelse av hva som er norsk kultur og av grensen mellom norsk og fremmed kultur».

Igjen handler det om å skape enhet i nåtiden ved hjelp av utvalgte hendelser i fortiden. Det viktigste blir imidlertid også her ikke hva man inkluderer, men hva eller hvem man ekskluderer. Historien trekkes ikke fram for å vise kompleksitet, men snarere enkelhet og samtidig relevans. I praksis settes det grenser for framtidens verdenssyn.

Vikingtiden

Disse norske eksemplene på historieseleksjon har imidlertid også paralleller til mer alvorlige syn på fortiden. Serbias Slobodan Milosevic la grunnlaget for 1990-tallets Balkan-kriger da han dro til Kosovosletta 28. juni 1389, for å markere 600-årsdagen for den ortodokse kong Lasarus’ militære nederlag. Mens Irans Mahmoud Ahmadinejad de siste månedene har sådd tvil om omfanget av Holocaust, nettopp for å diskreditere Israel av i dag.

Og de som var medansvarlige for Holocaust, måtte vise til enda tidligere tider: «Vi samles her i Vest-Viken, fordi den slekt som samlet Norge til ett rike ligger her,» som Vidkun Quisling uttrykte det i sin tale til NS i Borre, pinsen 1943. Brutaliteten i «vikingtiden» legitimerte for ham både nazisme og et reaksjonært familiesyn. I dag bruker norske skolebøker derimot vikingene for å vise hvor utadvendte, kvinnevennlige og driftige nordmenn tidligere har vært.

Kort sagt: Historien kan brukes til det meste. Derfor er den farlig, siden behovet for mytiske historieberetninger ikke synes å minske, men øke. Fortiden har det med å vende tilbake.

---
DEL

Legg igjen et svar