Fortidd mangfold

– Jeg var lei av medienes stereotype muslim, sier høyskolelektor Nazneen Khan-Østrem. Denne uka kom hun med boka som forteller en annen historie.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Journalistlærer Nazneen Khan-Østrem har vært på oppdagelsesferd i muslimske miljøer i New York, Paris, London, Berlin og Oslo. Der møtte hun et mangfold av muslimske stemmer som sjeldent gjenlyder i vår hjemlige presse. I boka Min hellige krig, som utkom denne uka, lar hun dem få komme til orde.

– Jeg ønsket å opplyse om muslimenes bredde, forteller hun på avslepen sørvestlandsk med skarre r-en intakt.

– Jeg ønsket også å finne en bekreftelse på min egen identitet som muslimsk kvinne i Vesten. Og jeg møtte likesinnede med et sterkt forhold til islam. De hadde droppet hijaben, de sminket seg og i hverdagen boikottet de patriarkalske strukturene. Så jeg er nok ingen avviker likevel, ler hun.

Plagsomme fordommer

Khan-Østrem er født i Kenya, oppvokst i England og Flekkefjord, og familien hennes har røtter i grenseområdet mellom Afghanistan og det som nå er Pakistan. Min hellige krig er også en sterkt personlig bok. Forfatteren lar leseren få ta del i hvordan stemmene som hun møter, klinger mot hennes egen muslimske identitet, på jakt etter skjæringspunktet mellom den og de øvrige aspektene av sin bakgrunn.

– Hva innebærer det for deg å være muslim?

– Det er et vanskelig spørsmål, svarer hun tankefullt.

– I utgangspunktet har det mest vært en kulturell identitet. Den merker man når man lever i Vesten. Vi rører ikke alkohol, vi feirer ikke jul, for eksempel. Men hva er kulturelt, hva er religiøst betinget? Dette ønsket jeg å komme til bunns i. Skriveprosessen har gjort meg stoltere og mer bevisst min muslimske identitet, og nå vokser min åndelige interesse for islam. Men fremdeles kan jeg kvie meg for å røpe min muslimske bakgrunn for nye mennesker. Jeg er redd fordommer som at jeg må ha vært undertrykt hjemme og så videre. Sannheten er jo at jeg har et nært forhold til foreldrene mine, nærere enn jeg har inntrykk av at mange nordmenn har.

Undertrykte liberale krefter

– Lever man i opprinnelseslandet, tar man nok sin tro og kultur mer for gitt. Omgivelsene forventer ikke forklaring på alt mulig.

– Som hva?

– I Vesten får man spørsmål som hva er sharia, hva sier Koranen om dette og hint, hvorfor drikker du ikke? Slike spørsmål øker bevisstheten og gjør nok at man blir mer muslimsk her enn i opprinnelseslandet. Fraværet av geografisk tilhørighet kan skape nostalgi om hjemlandet og styrke tilhørigheten til religionen. Da kan religionen virke konserverende.

– De som har flyktet fra totalitære regimer i muslimske land har kanskje et mer åpent sinn for Vestens fortrinn som demokrati og likestilling?

– Ofte har de strengeste ikke-vestlige kritikerne av islam flyktningbakgrunn, som nederlandsk-somaliske Ayan Hirsi Ali og norsk-irakiske Walid al-Kubaisi. Både i Somalia og Irak har det rådet en mer konservativ og totalitær islamforståelse enn for eksempel i Pakistan og Marokko. En irakisk flyktning jeg snakket med i Berlin, var også opptatt av at tyrkerne måtte integreres bedre og selv ta ansvar for å lære seg språket. Muslimer som er født og oppvokst i de europeiske landene, virker mer bevisst sine rettigheter og krever mer av vertslandet.

– Nylig har det vært en konferanse i Barcelona for muslimske feminister om nytolkninger av islam, og i boka nevner du toneangivende muslimer som Tariq Ramadan og Bassam Tibi som forfekter reformer av islam. Er det bedre vilkår for det i Vesten?

– Ytringsfrihet er jo en av Vestens dyder, og har ikke samme vilkår i mange muslimske land. Det paradoksale er at ytringsfrihet og kritisk tenkning er en integrert del av islam. I flere muslimske land har det dessverre ikke manifistert seg som det burde. Dette skyldes blant annet en intellektuell krig innenfor islam hvor nytenking har blitt kuet av herskende konservative trender. De undertrykte liberale kreftene har likevel hele tiden vært der. Undertrykkelsen henger sammen med de sosio-økonomiske forholdene i muslimske land og koloniherrene som motarbeidet intellektuell utvikling innenfor islam. Alle roper på reform av islam, men ser ikke at mange totalitære regimer i muslimske land har vært støttet av Vesten og at demokratiske bevegelser og ledere har vært tilsvarende bekjempet, sier hun opprørt.

Gode ambassadører

Islam kom på alles lepper etter at tvillingtårnene i New York raste sammen. De fleste muslimer har fortalt om økt mistenkeliggjøring, men Khan-Østrem sier at hendelsen også har skapt en positiv oppvåkning.

– Osama bin Laden fikk mange muslimer til reflektere over hva islam egentlig er. Etter 11. september og London-bombene denne sommeren ville muslimer renvaske religionen sin og bli islams gode ambassadører, som noen av mine engelske intervjuobjekter uttrykte det. Demoniseringen av muslimer var heller ikke ny, fortsetter hun.

– Skal man dømme etter oppslutningen den franske høyreekstremisten Jean Marie Le Pen har hatt, har stigmatiseringen av de nord-afrikanske muslimene i Frankrike vært vellykket. I Tyskland ble det allerede etter murens fall i 1989 annonsert at muslimer ville bli det nye fiendebildet.

Assimiliering og smeltedigel

De fem byene Khan-Øsrem har besøkt, har hver sine særtrekk. Paris er sterkt sekularisert, London har lang kolonierfaring, der er det lettere for dagens immigranter å få relevante jobber enn i Skandinavia, mens New York er den multinasjonale smeltedigelen hvor flertallet av muslimene er afro-amerikanere. Som Norge har Tyskland og Berlin begrenset kolonierfaring, og Berlin må fortsatt tilpasse seg gjenforeningen. Men Nazneen får piggene ut når jeg nevner nordmenns begrensede flerkulturelle erfaring.

– Det er snart 40 år siden de første muslimske innvandrerne kom. Det er på tide å våkne fra homogenitets-ideen og ta mer ansvar. Men i grove trekk vil jeg si at London er den mest tolerante byen. Der har muslimene størst spillerom selv om det selvsagt også er et glasstak. Paris er preget av en sterk assimilasjonstanke. De helt integrerte muslimene var franske i det offentlige rom. En jeg snakket med fikk straks napp på arbeidsmarkedet da han tok et fransk navn etter lenge å ha søkt forgjeves under sitt muslimske.

– New York særpreges av at de muslimske afro-amerikanerne i langt mindre grad bærer med seg den arabiske tolkningen av islam, men heller en versjon tilpasset sin egen borgerrettighetskamp.

– Har hip-hoperen i deg funnet en fellesnevner med muslimen?

– Hip-hop miljøet har vært viktig for minoritetsungdom. Musikken har vært de underpriviligertes opprørske stemme, og det har skapt et møte mellom islam og musikken. Rockens slagord «sex, drugs, rock and roll» er noe muslimer ikke har identifisert seg med. Men hip-hopen er etter hvert blitt preget av rockens lettlivethet. Dette butter riktignok mot islams tradisjonelle verdier, men som et av mine afro-amerikanske intervjuobjekter svarte: «De er jo bare mennesker, de prøver så godt de kan.» Den innstillingen liker jeg, ler Nazneen Østrem-Khan.

---
DEL

Legg igjen et svar