Fortid i snøen

Innbitt kjempende småfolk som elsker, slåss, faller og reiser seg igjen, drømmer og lengter og tror: dette har vært Levi Henriksens varemerke i novellesamlingene «Feber» og «Ned, ned, ned». Nå er han ute med sin første roman, og outsiderne, skogen, troen og kampen er fremdeles hovedingredienser. Vi er tilbake på Skogli utenfor Kongsvinger. Dan Kaspersen […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Innbitt kjempende småfolk som elsker, slåss, faller og reiser seg igjen, drømmer og lengter og tror: dette har vært Levi Henriksens varemerke i novellesamlingene «Feber» og «Ned, ned, ned». Nå er han ute med sin første roman, og outsiderne, skogen, troen og kampen er fremdeles hovedingredienser.

Vi er tilbake på Skogli utenfor Kongsvinger. Dan Kaspersen har akkurat sluppet ut av fengslet etter en narkotikadom. Han er fri. Men forestillingen om friheten er som regel langt bedre enn friheten. Broren Jakob har etter sigende begått selvmord og Dan befinner seg alene i deres felles barndomshjem på Skogli, omgitt av mørke, snø – og fiender i bygda. Som Henriksen skriver: «Noe burde vært annerledes. Alt var som før». Dan raver rundt i frihetens torturkammer og søker noe å klamre seg til.

Henriksen er god til å beskrive sorgen og hjelpeløsheten. Dans merkelige innfall, som å slakte og brenne de to hylende grisene broren har etterlatt seg på gården, frykten for alle lydene fra skogen og huset , gjør meg urolig. Det samme gjør de stadige politibesøkene, avhørene, slåsskampene, bygdefylla. Man slapper aldri av sammen med Dan Kaspersen, det er alltid noen farer som ulmer: Enten fra nåtida eller fra fortida. Som for eksempel den klamme religiøse hånda fra barndomshjemmet som fremdeles lever i bygda og skvises nesten umerkelig inn i små «amen» fra politibetjentenes munn. Eller Dans eget pietistiske over-jeg som stadig pirker i tankene hans:

«Selv etter alle disse årene kunne han ikke banne uten at det låt kunstig. Han kunne ikke banne uten å tenke på lepper som ble smale, og dirrende pekefingrer. » ( s 37)

Dan er en mann av få ord, men mange tanker. Det har blitt påpekt at Dan ikke er troverdig fordi han tenker så mye som ikke passer til hva han gjør, hvordan han fremstår. Men at en mann er taus og snodig, og samtidig tenker ganske kloke tanker, er ikke lite troverdig. Det skaper distanse, gjør ham utilnærmelig; og det vekker nysgjerrigheten min. Det som derimot er irriterende, er de litt for mange klisjéaktige betraktningene Henriksen foretar, som at «Han hadde en hånd som var like full av ingenting som han selv», «Øynende stirrende som en sankthanshimmel som aldri har sett noen skyer (…) eller når Dan sier: » -Sorry, det ble så trangt oppi hodet, jeg mistet konsentrasjonen». Jeg selvsagt er litt pirkete her, men jeg synes generelt språket til Henriksen balanserer faretruende nær min tålegrense for klisjeer. Som kanskje ikke er så veldig høy, det skal jeg innrømme.

«Snø vil falle..:» er en vakker bok, med en sår og varm bunn. Kontrastene mellom den gryende kjærligheten til Mona Steinmyra og babyen hennes Sebastian, og fortidens kvern som aldri lar Dan i fred, er til tider rørende. Men det er ikke det skjøre forholdet til Mona Steinmyra som først og fremst fanget meg. De samtalene jeg likte best, ja de båndene jeg gikk mest opp i, var forholdet mellom den gamle, opprørske og invalide onkelen Rein Kaspersen og Dan. Gjennom sine rangler, horebesøk og dype samtaler på gamlehjemmet der Rein er fanget, bringer disse to mennenes samvær Dan nærmere friheten.

Dan finner hjem til slutt. En myk favn, en mykt lite barn, en begynnende trygghet: «En stor svimlende følelse av begynnelse det var lenge siden han hadde kjent, sprengte på.»

Og akkurat det er jeg en smule lei av: At barske, plagede menn finner en havn i en kvinnes myke, omsluttende varme, gjerne med liten baby som bærer bud om fremtid. Selvsagt er det vakkert når to mennesker famlende finner hjem hos hverandre. Men her blir det for min(akkurat på dette punkt en smule kyniske og sikkert forkvaklete) smak bare kjedelig – og litt teit.

Levi Henriksen sa i Bokbadet at han var mest fornøyd med novellene sine. Det er i grunnen jeg også. Men det forhindrer ikke at Henriksen har skrevet en til tider vakker roman som fortjener besøk.

---
DEL

Legg igjen et svar