FOTOGRAFER: Elin Berge og Chris Maluszynski, Sverige; Eivind H. Natvig og Knut Egil Wang, Norge; Marie Hald, Danmark og Juuso Westerlund, Finland
FOTOUTSTILLING
Moment Agency er en gruppe fotodokumentarister som siden etableringen i 2002 har inkludert fotografer fra Norge, Sverige, Finland og Danmark. De jobber både individuelt og sammen og har høstet flere høythengende internasjonale fotopriser. Gjennom foto- og videoverker som nå er å se på utstillingen Almost Perfect i Västerbottens museum i Sverige, røsker de tak i kjerneverdiene i den vaklende skandinaviske velferdsmodellen. Og det er ikke bare selve systemet som vakler – også tiltroen til velferdsstaten er dalende.
Almost Perfect tvinger tankene inn i en dyp refleksjon over hva vår «samfunnskontrakt» innebærer
På vei til slakt
Project:
In One Hundred Years All is Forgotten
(Almost Perfect)
PRESS IMAGE FOR EDITORIAL COVERAGE OF PROJECT
Photo by: Eivind H. Natvig/INSTITUTE
Marie Hald dokumenterer utsatte og sårbare ungdommer i deres første møte med alkohol. Gymsaldiskoteket er like grelt som vestene til foreldrene som har organisert dette nordiske overgangsritet. Nå er de voksne anstander for de unge, som ligger strødd omkring, halvt svimeslåtte av alkoholen. Dette av storsamfunnet aksepterte rusmiddelet introduseres med andre ord i en slags offisielt feiret passasje når ungdommene tar steget over i voksenverdenen.
Sterke røde og oransje toner trekker oss til portrettet av en purung Lolita med en cocktail-
drink i hånden. Fargepaletten og hennes skjønnhet får jenta til å minne om en nyutsprungen eksotisk blomst. Like fullt gir mange av bildene en fornemmelse av fatal håpløshet og ubeskyttet eksponering – som om de unge portretterte var lam på vei til slakterbenken.
Høyde er makt
Chris Maluszynski jobber i motsatt enda av skalaen, med bruk av ironi og humor i sine bilder av svensk elite. Rike gutter snobber seg med sine «noble», vannkjemmede manker – «framgångsfrisyr», kalles dette fenomenet, som i adelige og andre celebre kretser anses som en fasjonabel maktindikator. Maluszynski fanger dette rikmannsharry og pompøse hårsymbolet på en måte som raskt vekker assosiasjoner til hvordan Margaret Thatchers frisyre økte i høyde og volum i takt med hennes stadig mektigere posisjon Storbritannia.
Høye er også hekkene i Nykøbing Mors – på snorrette linjer omkranser de rekkehus på rekkehus i Axel Sandemoses fødeby. Knut Egil Wang har vært i den lille Jante-byen, der sladrespeilene har hatt sin faste plass på husveggene siden lenge før overvåkningskameraene så dagens lys. Slik får byens borgere med seg det meste som utspiller i sitt nabolag. Er det ennå Janteloven som ligger bak dette behovet både for å holde oppsyn og føye seg inn i det stramme geleddet av hus, med identisk høyde selv på gjerder og gressplener?
Wangs tekst forklarer: «Idealet för jämlikhet är nyckeln till att förklara varför de skandinaviska länderna har mindre sociala problem och ofta anses vara de bästa länderna att leva i. Och att vara jämlik innebär att man inte står ut ur mängden för mycket.»
Gatene er så godt som folketomme. Det som sterkest kommer til uttrykk i disse bildene, er også likhetens – og ensomhetens – tyranni.
Reboot the planet
Finske Juuso Westerlund skiller seg fra de andre ved å vise et videoarbeid. «Jeg er født i 1975, og er en av dem som vokste opp i Almost Perfect – velferdsstaten der alle betaler villig til fellesskapet, enhver har tilgang til høyere utdannelse, og sosiale og økonomiske sikkerhetsnett trygger innbyggerne,» sier han.
Men mye har skjedd siden 80- og 90-årene: Mange i Finland har mistet troen på den gamle samfunnsmodellen, og ønsker nærmest en systemkollaps. De mener blant annet at miljøutfordringene vi står overfor, bare kan løses ved at mennesket vender tilbake til naturen.
Westerlunds film er like lang som Cooper-testen – en 12 minutters løpetest opprinnelig skapt for det amerikanske forsvaret i 1968, men mye brukt også i grunnskolene i de nordiske land. Med denne som ramme for sin film, gjør kunstneren et poeng av hvordan vanens makt får en til å slutte å stille kritiske spørsmål. Westerlund er selv en løpende gjennomgangsfigur i filmen, og har, tankevekkende nok, valgt å representere den jevne mann i Finland som mistror det systemet de alle har nytt godt av. De to andre er mer opplagte kandidater: en nyliberalist og en jeger.
Miljøet som går til helvete, er også tema for Eivind H. Natvigs Nord-Norge-bilder [se under]. Hav og kystlandskap truet av forurensning er motivene han har gitt seg i kast med – der ærefrykt og respekt for naturkreftene kommer tydelig frem: naturens svar på de brå endringene som finner sted i atmosfæren, hvis resultat allerede har begynt å vise seg.
Søsterskap i tiden
Stolte, struttende og frie kropper. Beskrivelsen dekker ikke den jordnære, ujålete, ikke-sensasjonelle og sanselige tilnærmingen fotograf Elin Berge har til sine portretterte kvinner [se hovedbilde]. Disse opptrer i Evas drakt, ute i den frie natur. Tilliten mellom kunstneren og de avfotograferte er åpenbar; samtidig er det noe tilforlatelig i de tilsynelatende ikke-poserende kroppene. Kameraet observerer, men ikke som en kikker, snarere som et tilfeldig vitne. Av de i alt seks nordiske fotografene som er representert i utstillingen, er det denne som treffer tidsånden best, et år etter MeToo.
«Kvinnekroppen har vært et invadert landskap,» sier Berge, og lar sin skarpe og billedlige uttalelse akkompagneres av fotografier av søsterfellesskap i naturlig fristende nakenhet. Feminint og avkledd egger hennes bilder på en nesten berusende måte og fremkaller en umiddelbar lyst til å rulle seg i gresset sammen med de avbildede.
«Det startet på en kvinnefestival i Engsbacka, hvor jeg ble introdusert for bevegelsen FemaleAwakening. Hele tiden kom invitasjoner til nye, spontane kvinnesirkler,» forteller Berge. «Kvinnebevegelsen har tatt tilbake mange av kvinners rettigheter – stemmeretten er én. Nå er turen kommet til kroppen og åndeligheten,» sier hun. Den spirituelle vekkelsen blant kvinner har spredd seg raskt, takket være sosiale medier – og særlig de ulike emneknaggene lokker: «#SacredSisterhood», «#FeminineAwakening», «#SacredWomb».
«Hvorfor engelsk?» lurer jeg. «Fordi det råder en mistenksomhet i Sverige mot alt som minner om religion,» svarer Berge, «og da skaper bruken av engelsk den nødvendige distansen.» Hennes bilder, derimot, er intime og nære.
Og Västerbotten er bare en drøy biltur unna, så hvorfor ikke vurdere selv? Moment Agency har mye å by på, og dette er garantert ikke siste gang vi hører fra dem.
Almost Perfect vises i Västerbottens museum i perioden 20. oktober til 3. februar.
