Fortellingen om et pasjonsdrap

I 1988 drepte Jens Michael Schau i vill sjalusi sin livspartner gjennom tretten år. At partneren hans var Danmarks mest solgte forfatter Christian Kampmann gjorde skandalen eksepsjonell. Hva var det som gikk galt? 

Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.

Det han gjorde
Regissør: Jonas Poher Rasmussen

I denne nye dokumentarfilmen Det han gjorde av den prisvinnende regissøren Jonas Poher Rasmussen forteller Jens Michael Schau historien sin for første gang. Og akkurat hva det var han gjorde, er klart ganske tidlig: Jens Michael Schau drepte sin elsker, den velkjente forfatteren Christian Kampmann; en fryktelig og utilgivelig handling, noe Schau er den første til å innrømme. Nå har han sonet dommen og er tilbake i samfunnet – noe han frykter at han ikke er klar til å håndtere.

Det han gjorde er en enestående film blant annet fordi den viser en rekke utfordringer innen dokumentarfilming: Hvordan skal man håndtere en deltaker som ikke er særlig snakkesalig, men som har mye interessant å bidra med? Hvordan kan man visualisere hendelser det ikke finnes bilder fra? Filmskaper Jonas Poher Rasmussen har funnet en måte å håndtere begge deler på: Han har brukt all sin kontakt med Schau som en del av selve filmen, og benyttet opptak fra iscenesettelsen av Schaus biografiske roman av Mungo Park Teater til å tette igjen noen lydmessige og visuelle hull.

Historien bak tragedien er ikke unik. Teaterdirektør Martin Lyngbo kaller det til og med et «klassisk tilfelle» av et såkalt pasjonsdrap. Schau var utdannet psykolog. På midten av 1980-tallet befant han seg i startgropen av en karriere som forfatter. Han var også ni år yngre enn den kritikerroste Kaufmann, led av angst og hadde problemer med å takle deres til tider åpne forhold. I tillegg var han bekymret for aids-epedemien som herjet i det homofile miljøet på den tiden. Foreldrene hans avviste ham da at han sto frem som homofil. Han var redd for ensomheten og ute av stand til å håndtere angsten sin. Dette fremstilles som et bakteppe for sjalusidrapet.

Interessant dynamikk. Flere år senere møter vi en skjør, gammel mann, skallet og med hvit bart, som har store problemer med å akseptere det han har gjort. Han er redd for å bli avvist av samfunnet, unngår gatene så langt det lar seg gjøre fordi han er engstelig for å treffe på gamle venner, redd for å fornærme noen med sin tilstedeværelse. I stedet låser han seg igjen inne, nå i sitt eget hjem. Han er forfatter, og har skrevet ned historien sin; han synes det er ubehagelig å snakke om den. Han besvarer spørsmål med enstavelsesord mens han ser på filmskaperen med store, spørrende øyne.

Mer enn selve historien er det relasjonen mellom teater og dokumentar, kontakten mellom Rasmussen og Schau og relasjonen mellom disse to fortellermåtene som gjør filmen verdt å se.

Filmen begynner med å vise forholdet mellom Schau og Rasmussen. Schaus første replikk er: «Må vi snakke om det?», for deretter å besvare spørsmålet. Dette setter tonen. Vi får bivåne utallige forhandlinger om hva de skal gjøre, og hvorvidt det er passende for filmen. Schau bestemmer seg for at gamle bilder er ikke passende. Lite ser ut til å ha vært utarbeidet dem imellom på forhånd. Rasmussen får vite om en opplesning Schau skal holde idet han ringes opp av forleggeren – mens kameraet går. Samarbeidet ser ut til å ha tatt form like mye foran kamera som utenfor dets rekkevidde.

Tolkninger. Filmens andre narrative linje er den som vises i form av teaterprøver og forestillinger. Skuespillerne fremstiller hypoteser rundt hva det egentlig var som skjedde mellom de to mennene. De medvirkendes diskusjoner om stykket både under prøvene og på scenen er også tatt med, og stykket fungerer på den måten som et eget refleksjonsnivå. Skuespillerne diskuterer hvordan de skal tolke historien: «Han har drept et annet menneske.» «Da gjør vi det på denne måten.» Dette tyder på at selv om det er snakk om et «klassisk pasjonsdrap», er det ikke interessant å utelukkende vise handlingene. Handlingene må rammes inn, diskuteres og tolkes, og stykket må tas i betraktning. Som avslutning finner den tilsynelatende umulige diskusjonen mellom Schau og Rasmussen («må vi snakke om dette?») atter sted blant en gruppe skuespillere – som en del av stykket. Slik bindes de to fortellermåtene sammen, og filmen havner tilbake til utgangspunktet.

Metafortelling. Filmen inneholder også noe arkivmateriale som nyhetsrapporter og animerte statistiske sekvenser om det homofile miljøet på 1980-tallet. Dette virker ganske klønete i en historie som ellers er svært intim og personlig, og virker i sammenhengen løsrevet og litt fjernt. Som brechtiansk fremmedgjøringsverktøy er det i og for seg på samme linje som diskusjonen skuespillerne fører i stykket, men det er dessverre ikke særlig overbevisende og virker malplassert.

Sett bort fra dette er Det han gjorde en spennende historie om et pasjonsdrap, og samtidig en historie om hvordan historier kan fortelles.

Filmen ble vist under årets internasjonale filmfestival i Bergen og kan sees gratis HER.

---
DEL