Fortellingen om et pasjonsdrap

I 1988 drepte Jens Michael Schau i vill sjalusi sin livspartner gjennom tretten år. At partneren hans var Danmarks mest solgte forfatter Christian Kampmann gjorde skandalen eksepsjonell. Hva var det som gikk galt? 

Willemien w. Sanders
Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.

Det han gjorde
Regissør: Jonas Poher Rasmussen

I denne nye dokumentarfilmen Det han gjorde av den prisvinnende regissøren Jonas Poher Rasmussen forteller Jens Michael Schau historien sin for første gang. Og akkurat hva det var han gjorde, er klart ganske tidlig: Jens Michael Schau drepte sin elsker, den velkjente forfatteren Christian Kampmann; en fryktelig og utilgivelig handling, noe Schau er den første til å innrømme. Nå har han sonet dommen og er tilbake i samfunnet – noe han frykter at han ikke er klar til å håndtere.

Det han gjorde er en enestående film blant annet fordi den viser en rekke utfordringer innen dokumentarfilming: Hvordan skal man håndtere en deltaker som ikke er særlig snakkesalig, men som har mye interessant å bidra med? Hvordan kan man visualisere hendelser det ikke finnes bilder fra? Filmskaper Jonas Poher Rasmussen har funnet en måte å håndtere begge deler på: Han har brukt all sin kontakt med Schau som en del av selve filmen, og benyttet opptak fra iscenesettelsen av Schaus biografiske roman av Mungo Park Teater til å tette igjen noen lydmessige og visuelle hull.

Historien bak tragedien er ikke unik. Teaterdirektør Martin Lyngbo kaller det til og med et «klassisk tilfelle» av et såkalt pasjonsdrap. Schau var utdannet psykolog. På midten av 1980-tallet befant han seg i startgropen av en karriere som forfatter. Han var også ni år yngre enn den kritikerroste Kaufmann, led av angst og hadde problemer med å takle deres til tider åpne forhold. I tillegg var han bekymret for aids-epedemien som herjet i det homofile miljøet på den tiden. Foreldrene hans avviste ham da at han sto frem som homofil. Han var redd for ensomheten og ute av stand til å håndtere angsten sin. Dette fremstilles som et bakteppe for sjalusidrapet.

Interessant dynamikk. Flere år senere møter vi en skjør, gammel mann, skallet og med hvit bart, som har store problemer med å akseptere det han har gjort. Han er redd for å bli avvist av samfunnet, unngår gatene så langt det lar seg gjøre fordi han er engstelig for å treffe på gamle venner, redd for å fornærme noen med sin tilstedeværelse. I stedet låser han seg igjen inne, nå i sitt eget hjem. Han er forfatter, og har skrevet ned historien sin; han synes det er ubehagelig å snakke om den. Han besvarer spørsmål med enstavelsesord mens han ser på filmskaperen med store, spørrende øyne.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.