Fortelleren som guru

Hukommelse bevarer identitet.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«Branding» er tidens trend. Det dreier seg om å fortelle historier og dermed skape identitet. Vår tids guruer er historiefortelleren. En god forteller fortolker inntrykk, hendelser og forvalter «hukommelse» på en måte som gir mening, retning og følelsen av forståelse av komplekse sammenhenger. Kultur- og litteraturkritikeren Edvard Said er en slik historieforteller. Hans livsverk var å fortelle palestinernes historie. Samtidig ble han en bauta for den intellektuelles rolle i samfunnsdebatten.

Krigen mellom araberlandene og Israel i 1967 vekket Said som politisk aktivist. Da Israels statsminister Golda Meir i 1969 bramfritt erklærte at det ikke fantes et palestinsk folk, bestemte Said seg for å ta utfordringen å vise at hennes påstand var usann. Saids evner i så henseende er glimrende dokumentert gjennom hans siste bok på norsk, Kultur og Motstand, en samtalebok hvor Said nådeløst svinger pisken.

Hukommelse som våpen

Saids anliggende gjennom hele sitt forfatterskap var å vise verden hvor viktig hukommelsen er i palestinsk bevissthet. Det dreier seg ikke om en organisert hukommelse, ettersom palestinerne ikke har noen stat. Men, ifølge Said, vil du om du leter i et palestinsk hjem, helt til tredje generasjon etter 1948, finne ting som husnøkler, brev, bøker, fotografier og avisutklipp som er bevart for å minnes en tid da deres tilværelse var relativt hel. Poenget er at hukommelse er det mektigste redskap for å bevare identiteten. Dette opplevde også jødene gjennom århundrer i diasporaen. På den måten opprettholdes ikke identitet bare i offisielle fortellinger, men også i den uformelle hukommelsen. Ergo blir hukommelse en viktig festningsvoll mot historiens utslettelse, og et middel til motstand, som Said uttrykker det.

Under Beirut-invasjonen i 1982, ledet av daværende forsvarsminister Ariel Sharon, ble det israelske militæret brukt til å ødelegge kontorer som oppbevarte palestinske arkiver. I 2002, igjen under ledelse av Sharon, ble det gjort en helhjertet innsats for å ødelegge det lille som er av palestinsk identitet og offisiell hukommelse. Blant annet ble Khalil Sakakini Cultural Center endevendt. Israel aksjonerte også mot det palestinske statistikkbyrået og ødela datamaskiner og arkiver. Israelerne ville ødelegge alt som minnet om et arkiv, og som gir historien en materiell eksistens. Ifølge Saids resonnement betyr ikke dette at den palestinske motstanden knekkes. Hukommelsen er der. Andre forfattere, med mer vekt på politisk realisme og mindre på kulturell intuisjon, beskriver slike hendelser som «politicide,» det vil si en bevisst utradering av palestinerne som politisk enhet. (Baruch Kimmerling 2003: Politicide; Ariel Sharon’s War against the Palestinians). Temaet er nettopp behandlet skjønnlitterært også (Elias Khoury, Solens port. Aschehoug 2004)

Et sentralt begrep som går igjen i enhver samtale om Midtøsten er «lidelse.» Said er opptatt av at «lidelse» ikke kan tidsbestemmes. Den er skrevet inn i menneskers erfaringer – armenernes, jødenes, palestinernes – og ingen har rett til å si at «nå har vi snakket nok om lidelsene deres.» Derfor, hevder Said, skal vi skille mellom det som skjedde med jødene under andre verdenskrig og i århundrer med utilslørt og institusjonalisert antisemittisme i Europa på den ene siden, og den militære okkupasjonens forferdelige praksiser i Palestina på den andre. Israel utfører sine handlinger i det jødiske folks navn, som Said påpeker. Det handler derfor om å si at både antisemittismen og den avstraffelsen palestineren utsettes for er uakseptabel. Det blir med andre ord et helt annet perspektiv enn Israels statsminister Menachem Begin hadde, som mente at jøders lidelse gjorde at ingen andre kunne kritisere dem og at de hadde retten på sin side i forhold til palestinerne.

Opplysningens forteller

Det er i en slik sammenheng Saids «trosbekjennelse» er interessant. Den intellektuelle skal i dag utgjøre et kontrapunkt ved å fortelle, ved å minne oss om lidelsens natur og å minne oss om at det er mennesker vi snakker om. Vi snakker ikke om abstraksjoner. Det er en utfordring også for enhver politiker. Said ser derfor med nærmest sorg på at den intellektuelle klasse, som han utrykker det, har gått bort fra opplysningens og frigjøringens store fortelling.

Med et slikt ståsted er det ikke unaturlig at Said har måttet tåle mye mistenkeliggjøring opp gjennom årene. Han var ikke bare populær hos Arafat og hans korrupte ledersjikt, ikke minst på grunn av Saids nådeløse kritikk av Oslo-prosessen. En skal derfor lete lenge for å finne bøkene hans i en arabisk bokhandel eller i Gaza eller på Vestbredden. Like hardt var det å bli utsatt for mye akademisk sjikane i USA, ikke minst bakvaskelser fra et innflytelsesrikt jødisk og kristenfundamentalistisk miljø.

Said var en troverdig akademiker og aktivist fordi han var konsekvent. Hans kritikk mot ledelsen i arabiske land er velkjent. Men aller mest knusende er han mot arabiske intellektuelle, som skyr Vestbredden og Gaza, fordi de ikke vil ha noen befatning med israelsk grensepoliti. Det blir for ydmykende. Said sier han forstår dette, men at det blir for feigt og at arabere må kvitte seg med opptattheten av «ydmykelse.» Ellers vil aldri arabiske intellektuelle kunne forstå palestinere. Han anklager arabiske intellektuelle for latskap; et fravær av initiativ som er arabernes største fiende. Said viser videre til at det ikke finnes noe viktig arabisk universitet med institutt for israelske studier Ved de største israelske universitetene, derimot, studeres arabisk og arabiske samfunn. Israelere drar på ferie til nabolandene. Arabere drar ikke til Israel. På den måten blir araberne ufrie. Den arabiske intellektuelle mangler borgeransvar. Den eneste måten de kan påvirke sine samfunn på er ved å selv lese, handle, stille spørsmål, konfrontere og fri seg fra fengselet.

Kontroversielt standpunkt

En hovedgrunn til kontroversen rundt Said er hans insistering på en tonasjonal stat i Palestina/Israel. Han står hardnakket på at israelske jøder og palestinere er sammenflettet demografisk og at området er så lite at en ikke kan unngå motparten. Atskillelse er derfor ikke løsningen. Noen få israelere har flagget samme sak, mest kjent av disse er kanskje Knesset-representanten Azmi Bishara. En sekulær opinion i Israel kan også være fristet av slike tanker, ifølge Said, ettersom de ser med skepsis på ortodokse jøders økende makt. Said ønsker seg en grunnlov, som staten Israel foreløpig mangler, hvor en snakker om statsborgerskap som definerer mennesker ikke ut fra etniske, men nasjonale kriterier, noe som betyr at araberne må inkluderes. De demografiske realitetene er klare, innen 2010 vil det være demografisk likevekt mellom palestinere og israelere. «Selv ikke sørafrikanerne, med sitt enorme land, klarte å opprettholde apartheid. Full av håp har jeg forsøkt å stimulere til diskusjon og refleksjon rundt de ulike metoder for å danne og opprettholde en slik stat,» sier Said.

Said har selvsagt ikke vært alene om slike og andre dialogfremstøt. Denne delen av Saids arbeid synes likevel utopisk. Det beste en kan håpe på vil kanskje være en offisiell israelsk unnskyldning for flyktningstrømmen. Revisjonistiske israelske historikere, som Benny Morris, har gjort mye for å få israelere til å få et nytt og mer realistisk syn på tilblivelseshistorien til det moderne Israel. Eller som nasjonalhelt Moshe Dayan sa det i en berømt bemerkning i 1970-årene: «Det finnes ikke en eneste flekk vi har bygd i dette landet som ikke har hatt en tidligere arabisk befolkning.»

En sannsynlig israelsk tilbaketrekning fra Gaza vil resultere i en opptrappet kamp om jord på Vestbredden. Vi trenger flere historiefortellere som Said for å geleide oss gjennom den vanskelige perioden som kommer.

---
DEL

Legg igjen et svar