Forsvarstale for luftrommets små øyne

LUFTENS SPIONER: Droner er ikke bare maktens, men også motmaktens verktøy. De kan være luftrommets hackere og kan brukes i det godes tjeneste.

The Good Drone, How Social Movements Democratize Surveillance
Forfatter: Austin Choi-Fitzpatrick
Forlag: The MIT Press, USA

LUFTENS SPIONER: Droner er ikke bare maktens, men også motmaktens verktøy. De kan være luftrommets hackere og kan brukes i det godes tjeneste.

I 1857 skrev dikteren Justinus Kerner om sin frykt for hva som ville hende med luftrommet i fremtiden. Han så den himmelske ro bli sabotert av den mekaniske mobilitetens ånd, av teknologien og det urovekkende fremskrittet. I diktet «Under himmelen» skriver han om det han trodde var regn som dryppet fra oven, men som viste seg å være en lekkasje fra et flyvende oljefat. Et annet sted i diktet skriver han: «Ser jeg mot himlen, for å forvisse meg / Om hvorfor det er så mørkt / Oppdager jeg et trekk av varer, som seiler forbi solen.»

Kerner fikk kanskje rett i noe, selv om markedet neppe har maktet – eller vil kunne makte – å forårsake en solformørkelse riktig ennå. Likevel hadde han ingen anelse om hva luftrommet faktisk skulle bli brukt til i fremtiden: at det nå kan bli fylt med flyvende øyne, så små at man knapt kan se dem, og at de attpåtil kan skyte, og drepe. Fjernstyrt, eller av egen vilje.

Bruk av droner har eksplodert de seneste årene, både kommersielt og militært. Samtidig har den teknologiske nyvinningen pådratt seg et særdeles dårlig rykte. I boken The Good Drone forsøker Austin Choi-Fitzpatrick å veie opp for dronens dårlige omdømme. Boken handler om hvordan droner kan bli brukt for å gjøre verden til et bedre sted og hvordan droner, særlig de som er utstyrt med kamera, har en demokratiserende effekt og rommer et potensial for sosial endring.

Men hva med krigsdronen?

Choi-Fitzpatrick er professor i politisk sosiologi ved universitetet i San Diego. Der har han blant annet fått sine studenter til å undersøke hva droner i all hovedsak blir brukt til. De kom frem til at majoriteten av all dronebruk i verden i dag skjer med altruistiske motiver, som å dokumentere menneskerettighetsbrudd, samt klimaforskning og -dokumentering.

Dronen, vel å merke sammen med annet aeroteknologisk utstyr, bærer på et sosialt endringspotensial.

Men det er ikke et enkelt prosjekt Choi-Fitzpatrick har gått i gang med. Renvaskingen av dronens navn medfører også at han mer eller mindre velger å hoppe bukk over de store og vanskelige spørsmålene knyttet til utspekulert dronekrig. Da må man heller ty til Grégoire Chamayous bok Drone Theory, som utførlig plukker opp de etiske og filosofiske premissene som ligger til grunn for bruk av droner i krigføring.

I Drone Theory hevder Chamayou blant annet at siden krig tradisjonelt defineres som duell, inngår ikke droner under krigføringens begrep. I stedet mener han droner i krig i dag heller brukes som i den pågående krigen mot terror. Der faller krigsdroner under et jaktbegrep, da krigen mot terror er uavgrenset i tid og rom og finner sted på det Chamayou kaller en global jaktmark. I tillegg introduserer han begrepet nekroetikk – etikken om hvordan man kan drepe godt – som vel kan spores tilbake til oppfinnelsen av den franske giljotinen.

Fra vertikal til horisontal overvåkning

Som undertittelen på boken avslører, skal likevel boken dreie seg om overvåkning, en annen av de typiske bekymringene rundt dronen som fenomen.

Han sier det aldri eksplisitt i boken, men bak hans argumentasjon skinner det gjennom at George Orwell#s tid som et hellig oppslagsverk for alt som har med overvåkning å gjøre, kanskje er forbi. På samme måte som den litterære marxismen har en nyttig oppvåkning og bevisstgjøring i seg, har også romanen 1984 det. Men de har begge til felles at de forholder seg til et samfunn og en samfunnsproblematikk hvor puslespillbrikkene ikke lenger passer.

I likhet med Justinus Kerner, som fryktet for en solformørkende varehandel i luftrommet, har Orwell som instrumentelt grunnpremiss i forståelsen av et overvåkningssamfunn mistet tråden med virkeligheten. Overvåkning i vår tid, som et fenomen i det 21. århundre, skjer ikke bare ovenfra ned som i 1984 – langt derifra. Overvåkningen i våre moderne samfunn er snarere horisontal. Den er også interaktiv. Og algoritmisk.

En slik overvåkningsforståelse passer inn i Choi-Fitzpatricks forsøk på å nyansere synet på droner. Han mener at de i stedet for å kun sementere statsautoritet og henlede til et fengslende kontrollsamfunn faktisk kan bistå som en demokratisk utligner i en allerede tungt overvåket verden. Dronen, vel å merke sammen med annet aeroteknologisk utstyr, bærer på et sosialt endringspotensial: «Camera-equipped drones do for the atoms of open air what hackers have done for the bits and bytes of the Internet», skriver han. Ny teknologi åpner nye rom. Og ny politikk. Der hvor det tidligere kun var satellitter og dyre helikoptre, lastet med økonomisk og politisk kapital, som hadde tilgang, kan nå kommersielle billigdroner ta seg inn – styrt av hvem som helst. Som den amerikanske professoren poengterer, kan det gi verden nye og viktige narrativer.

Droner som motmakt

Choi-Fitzpatrick gir flere eksempler på hvordan droner brukes for å gjøre verden til et bedre sted, hvordan de tilfører nye, viktige perspektiver, som hvordan de enkelt kan måle og fremvise antall demonstranter i gatene, vise tap av regnskog, og ikke minst hvordan murer og gjerder har tapt mye av sin mening etter droner ble allment tilgjengelige.

Det mest aktuelle eksemplet på viktigheten av en drone «i riktige hender» er imidlertid de ferske og avslørende bildene fra Kina, hvor uigur-muslimer på kne og med bind for øynene føres inn i et tog i det som ser ut som et organisert folkemord med nazismens metoder som forbilde.

Choi-Fitzpatrick har edle motiver ved å fremvise det gode ved droner. Han gjør rett i å åpne et nytt rom for akademisk diskurs og løfte frem betydningen av å drøfte slagkraften til en ny teknologi. Samtidig bærer boken preg av å skrive ut selvfølgeligheter, og heller ikke minske frykten for droner i feil eller ingens hender.

For da mennesket først steg til værs og fikk et panoramisk sveip av bakken nedenfor, et blikk kun Gud hadde hatt, trådde vi over grenser. Da det mekaniske flyet løftet seg fra stripen, ble eldgamle mytologier realisert, man svevde i himmelen. Deretter kom bombeflyet. Ikke bare hadde man Guds blikk, plutselig satt man med ansvaret for å dømme levende fra døde. Med de mest velutviklede dronene er det ikke lenger behov for mennesket bak et slikt ratt, men nok med en selvstendig armert tekno-fugl med relativt fri vilje.

Abonnement kr 195 kvartal