Forsvar for den gåtefulle kjærligheten 

Byung Chul-Han: Agony of Eros MIT Press. USA

Vi bør opprettholde kontakten med det vi ikke forstår, mener Byung Chul-Han. 

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Agony of Eros

Byung Chul-Han

MIT Press

USA

Sørkoreanske, tysklandsbaserte Byung Chul-Han er ute med to bøker på engelsk denne våren. In the Swarm er en ganske forutsigelig teknologikritikk, riktignok med noen gullkorn (se anmeldelse i denne avis); den andre, Agony of Eros, er en filosofisk analyse av kjærligheten. Eller er den egentlig dét?

Slik jeg leser boken, er den heller en gjennomtenkning av hvordan kjærlighet – eller et idealisert aspekt av kjærlighetserfaringen – kan brukes som medium for å motsette seg senmodernitetens fremmedgjøring eller «inferno av det samme», som Chul-Han fyndig formulerer det.

Tingliggjort kjærlighet. Igjen er det snakk om et erfaringsområde som er truet av kapitalismen. Kjærligheten er i dag blitt en ønskeliste hvor vi krysser av for hva vi har lyst på. En partner blir dermed en bekreftelse på det vi allerede vet at vil ha – den vi allerede er, sier Chul-Han. Litt som innstillingene på Amazon, som viser anbefalinger på grunnlag av det du har kjøpt før – eller Google, hvor søkeresultatene speiler det du på forhånd har søkt etter og klikket deg inn på.

Vi lever i en prestasjonskultur hvor annethet, det fremmede og det ukjente, det vi ikke mestrer, på alle bauger og kanter erstattes av kropp og ånd som noe vi skal selge eller fremføre. Derfor må vi også leve opp til det andre vil ha – ja, prestere og selge oss inn hos potensielle partnere, mener Chul-Han. Kjærlighet redusert til salgspitcher høres, ganske riktig, ikke særlig romantisk ut.

«Et vellykket forhold til den Andre kommer best til uttrykk som en form for mislykkethet eller failure.»

Da er det ikke rart at også sex er blitt en prestasjon, en kraftanstrengelse som viser hva vi kan, sier Chul-Han. Slik prestasjonsdrevet sengehygge går på bekostning av den ekte sanseligheten mellom mennesker, altså det erotiske, eller eros, som den sørkoreanske filosofen kaller det.

«Eros er en relasjon til den Andre som befinner seg hinsides prestasjon, fremførelse og kapasiteter,» sier han. «Et vellykket forhold til den Andre kommer best til uttrykk som en form for mislykkethet eller failure

Her er Chul-Han eksentrisk, men inne på noe interessant. Kjærlighetens gjenstand i dette essayet er ikke det andre mennesket, men en størrelse han kaller «den atopiske Andre». Med dette mener han formodentlig at den ekte kjærligheten, den autentiske erotikken, alltid er noe annet enn det vi kan forberede, kalkulere oss frem til eller planlegge. Den Andre er alltid noe mer enn vi tror, og er i denne forstand også alltid en gåte og en kilde til noe uuttømmelig, ikke kvantifiserbart. Den andre er dessuten ikke identifiserbar i form av å inneha noen bestemt tilhørighet eller egenskap, og er dermed «uten sted», a-topos.

Gjennom en partner kan altså denne dimensjonen av annethet komme til uttrykk som en erfaringsdimensjon hvor vi, som filosofen Alain Badiou skriver i bokens forord, ikke lenger kan reduseres til vårt eget perspektiv og dets begrensninger, men per se har utvidet vår egen identitet til en tosomhet.

Parallelt med sex som tingliggjøring av det erotiske, er informasjon motsatsen til kunnskap.

Seksualitet og informasjon. Dette høres kanskje tåkete ut, men Chul-Han er sjarmerende i sine utopiske refleksjoner rundt kjærligheten som organ for gjenoppliving av «istykkerentrepenøriserte sjeler» og senmoderne sjelsliv kjørt fast i prestasjonsangsten. Særlig når han hever blikket og ser den Andre som forbundet med alternative aspekter ved tilværelsen som ikke lar seg måle og kontrollere, uten at vi mister kontakten med hva kjærligheten er. Parallelt med sex som tingliggjøring av det erotiske, hvor prestasjon og konsum av kropper definerer situasjonen, er informasjon motsatsen til kunnskap. Det hjelper jo ikke hvor mange bytes informasjon vi har tilgang til om den ikke kan konverteres til en viten med rom for det vi ikke vet, altså en form for tenkende undring.

I siste kapittel henviser Chul-Han til en artikkel av Chris Anderson, redaktøren for Wired, som hevder at med alle verktøyene for sammenlikning og filtrering av informasjon som etter hvert finnes på nettet, trenger vi ikke lenger teori for å finne ut av hvordan ting henger sammen. «Det eneste vi trenger, er data,» sier Anderson.

Chul-Han er naturligvis ikke med på notene, for en slik samling av kvantifikasjonsbaserte, komparative algoritmer «ville sette en stopper for teori av den empatiske sorten. Den er additiv og detekterende – ikke narrativ og hermeneutisk.»

Chul-Han er sympatisk i sin dyrkelse av det gåtefulle og det vi ikke kan planlegge som en nødvendig del av menneskelig kjærlighets- og tankeliv. Han er også oppfinnsom og en frisk leser av populærkultur, ikke helt ulik Slavoj Zizek. Begge bruker eksempelvis Lars von Triers Melancholia som tankeredskap. Chul-Han er den mest originale i sin omtale av denne filmen, for ifølge ham viser den hvordan depresjonen er knyttet til en gjentakelse av det samme, mens melankolien åpner seg for eros, det som overgår deg selv.

Uansett hvordan man ser på saken er i hvert fall Agony of Eros et langt mer interessant essay enn In the Swarm. Merkelig, en smule gåtefullt – ja, rett og slett mindre forutsigbar og med en stor dose Annethet, for å bruke Chul-Hans favorittord i essayet.

DEL
Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.