Førstehjelp for de siste mennesker

Der Nietzsche for 150 år siden gjorde seg til talsmann for en høytsvevende og profetisk geofilosofi, fortsetter Latour med en både poetisk og jordnær polemikk omkring klimaavtaler og planetens overordnede tilstand. 

Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter.
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 2018-10-01
Nietzsche’s Earth: Great Politics, Great Events/Down to Earth: Politics in the New Climatic Regime
Forfatter: Gary Shapiro/Bruno Latour
University of Chicago Press/Polity Press, USA/Storbritannia

I boken Nietzsche’s Earth: Great Politics, Great Events tar Gary Shapiro utgangspunkt i Slik talte Zarathustra og leter etter Nietzsches geofilosofi. Nietzsche foregriper globaliseringen som filosofisk tema, men mangler naturlig nok et utsyn mot klima- og miljøproblemene. De store tidsperspektivene som forbinder jorden og menneskenes fremtid, gjør likevel Nietzsche relevant for vår egen tid. Jorden fremstår i første omgang som et super-objekt, det eneste som er stort nok til å balansere Nietzsches megalomane prosjekt. Dypere sett er geofilosofien, slik Nietzsche utøver den, en disiplin som stiller det altfor store, men likevel uunngåelige, spørsmålet om jordens mening, «der Sinn der Erde»: Hvor er jorden på vei? Og hvor går menneskene? Finnes det et mål for menneskene på denne planeten – og dermed en mening? 

Shapiros bokprosjekt ble foregrepet på tysk ved Stefan Günzels Geophilosophie: Nietzsches philosophische Geographie (2001), uten at Shapiro henviser til dette storverket. Günzel leser i likhet med Shapiro Nietzsche opp mot begrepet antropocen, menneskehetens geologiske epoke, men viser også at geofilosofien – forstått som en forbindelse av geografi og filosofi – har en lang historie. Günzel følger på typisk tysk maner trådene fra den greske antikken rett inn i den tyske idealismen, der geofilosofien utvikles av Herder og Humboldt. Siden blander Nietzsche disse ansatsene med en storstilt geopolitikk som kom til å bli fulgt opp i nazi-geopolitikeren Carl Schmitts hovedverker, som Land og hav (1942) og Jordens nomos (1950).

Selve begrepet geofilosofi blir introdusert av Deleuze og Guattari, som gir nettopp Nietzsche æren for å ha etablert disiplinen. I sin bok Mille Plateaux har de et kapittel med den humoristiske tittelen «Moralens geologi – eller hvem tror jorden at den er?». I denne uleselige, men fascinerende teksten er de villeste teoriene om jorden lagt i munnen på professor Challenger, en fiktiv skikkelse fra Arthur Conan Doyles roman Den tapte verden. Den maniske fantasten Challenger postulerer at jorden er en levende organisme – og i historien «When the world screamed» får han jorden til å blø ved å bore inn i planetens dypere vev. I klimaproblemenes tid fremstår «den tapte verden» som et passende navn på jorden som sådan, og mishandlingen av jordens levende hinne er blitt en …

Kjære leser. Du har lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.