Førstehjelp for de siste mennesker

Der Nietzsche for 150 år siden gjorde seg til talsmann for en høytsvevende og profetisk geofilosofi, fortsetter Latour med en både poetisk og jordnær polemikk omkring klimaavtaler og planetens overordnede tilstand. 

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

Nietzsche’s Earth: Great Politics, Great Events/Down to Earth: Politics in the New Climatic Regime

Gary Shapiro/Bruno Latour

University of Chicago Press/Polity Press

USA/Storbritannia

I boken Nietzsche’s Earth: Great Politics, Great Events tar Gary Shapiro utgangspunkt i Slik talte Zarathustra og leter etter Nietzsches geofilosofi. Nietzsche foregriper globaliseringen som filosofisk tema, men mangler naturlig nok et utsyn mot klima- og miljøproblemene. De store tidsperspektivene som forbinder jorden og menneskenes fremtid, gjør likevel Nietzsche relevant for vår egen tid. Jorden fremstår i første omgang som et super-objekt, det eneste som er stort nok til å balansere Nietzsches megalomane prosjekt. Dypere sett er geofilosofien, slik Nietzsche utøver den, en disiplin som stiller det altfor store, men likevel uunngåelige, spørsmålet om jordens mening, «der Sinn der Erde»: Hvor er jorden på vei? Og hvor går menneskene? Finnes det et mål for menneskene på denne planeten – og dermed en mening? 

Shapiros bokprosjekt ble foregrepet på tysk ved Stefan Günzels Geophilosophie: Nietzsches philosophische Geographie (2001), uten at Shapiro henviser til dette storverket. Günzel leser i likhet med Shapiro Nietzsche opp mot begrepet antropocen, menneskehetens geologiske epoke, men viser også at geofilosofien – forstått som en forbindelse av geografi og filosofi – har en lang historie. Günzel følger på typisk tysk maner trådene fra den greske antikken rett inn i den tyske idealismen, der geofilosofien utvikles av Herder og Humboldt. Siden blander Nietzsche disse ansatsene med en storstilt geopolitikk som kom til å bli fulgt opp i nazi-geopolitikeren Carl Schmitts hovedverker, som Land og hav (1942) og Jordens nomos (1950).

Selve begrepet geofilosofi blir introdusert av Deleuze og Guattari, som gir nettopp Nietzsche æren for å ha etablert disiplinen. I sin bok Mille Plateaux har de et kapittel med den humoristiske tittelen «Moralens geologi – eller hvem tror jorden at den er?». I denne uleselige, men fascinerende teksten er de villeste teoriene om jorden lagt i munnen på professor Challenger, en fiktiv skikkelse fra Arthur Conan Doyles roman Den tapte verden. Den maniske fantasten Challenger postulerer at jorden er en levende organisme – og i historien «When the world screamed» får han jorden til å blø ved å bore inn i planetens dypere vev. I klimaproblemenes tid fremstår «den tapte verden» som et passende navn på jorden som sådan, og mishandlingen av jordens levende hinne er blitt en daglig foreteelse. 

Mennesket som jordloppe

Shapiro går grundig inn i Nietzsches lesninger av den optimistiske Hegel-eleven David Strauss og den mer pessimistiske Eduard von Hartmann. Hovedfeilen Nietzsche finner hos historiefilosofene, er at de anser den historiske utviklingen for å være styrt av en indre nødvendighet som til slutt fører frem mot en fullbyrdelse av historien – som samtidig blir dens slutt. Som Shapiro påpeker, er disse argumentene blitt gjentatt i nyere tid i Fukuyamas Hegel-inspirerte bok The End of History and the Last Man. Problemet med slike historiefortellinger er at de på den ene siden bekrefter fremskrittet og modernitetens utvikling som «riktig» og «nødvendig», men dermed også lukker muligheten for øvrige bevegelser, vendepunkter og hendelser – andre fremtider. 

I klimaendringenes tid må vi innse at jorden ikke er et dødt objekt.

Det å tenke på menneske-jordens fremtid snarere enn å tenke «verdenshistorisk» innebærer å prøve å forstå hva mennesket er for jorden, og hva jorden er for oss. Nietzsches profetiske Zarathustra-skikkelse lanserer det siste mennesket som en slags antropologisk dystopi: «For jorden er blitt liten, og på den hopper det siste mennesket omkring, som gjør alt lite. Dets rase er ukuelig som jordloppen; det siste mennesket lever lengst.» Denne misantropien, som virket provoserende på Nietzsches tid, er i dag blitt normalisert i en utbredt følelse av at mennesket virkelig er en pest og et onde for planeten. Likevel kan portrettet av det siste mennesket leses som en pedagogisk provokasjon mer enn som en elitistisk gestus. Overmennesket som Nietzsche megalomant satte i kontrast til det siste mennesket, må i dag kanskje tolkes som en mennesketype som er sin oppgave voksen – og som dermed kan bli jorden verdig. På et slikt menneske «venter jorden som en hage». 

Bakkekontakt

Geofilosofien – denne marginale og lett megalomane tankedisiplinen – har de siste årene fått en vesentlig utvidelse med Bruno Latours siste bøker. Vitenskapssosiologen Latour lar her sitt innflytelsesrike forfatterskap munne ut i fundamentale og akutte betraktninger om klimaforskning, verdensbilde og geopolitikk. Hans forrige bok Facing Gaia handler om det han kaller «det nye klimaregimet». I klimaendringenes tid må vi innse at jorden ikke er et dødt objekt – den er full av systemer og organismer som forårsaker ulike reaksjoner, har ulike behov, som reagerer og agerer. Vi må likevel ikke tro at jorden eller det vi kaller «naturen», er en usårbar og overordnet kraft som uten videre kan sette oss på plass.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.