Førstehjelp for de siste mennesker

Der Nietzsche for 150 år siden gjorde seg til talsmann for en høytsvevende og profetisk geofilosofi, fortsetter Latour med en både poetisk og jordnær polemikk omkring klimaavtaler og planetens overordnede tilstand. 

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 01.10.2018

Nietzsche’s Earth: Great Politics, Great Events/Down to Earth: Politics in the New Climatic Regime

Gary Shapiro/Bruno Latour

University of Chicago Press/Polity Press

USA/Storbritannia

I boken Nietzsche’s Earth: Great Politics, Great Events tar Gary Shapiro utgangspunkt i Slik talte Zarathustra og leter etter Nietzsches geofilosofi. Nietzsche foregriper globaliseringen som filosofisk tema, men mangler naturlig nok et utsyn mot klima- og miljøproblemene. De store tidsperspektivene som forbinder jorden og menneskenes fremtid, gjør likevel Nietzsche relevant for vår egen tid. Jorden fremstår i første omgang som et super-objekt, det eneste som er stort nok til å balansere Nietzsches megalomane prosjekt. Dypere sett er geofilosofien, slik Nietzsche utøver den, en disiplin som stiller det altfor store, men likevel uunngåelige, spørsmålet om jordens mening, «der Sinn der Erde»: Hvor er jorden på vei? Og hvor går menneskene? Finnes det et mål for menneskene på denne planeten – og dermed en mening? 

Shapiros bokprosjekt ble foregrepet på tysk ved Stefan Günzels Geophilosophie: Nietzsches philosophische Geographie (2001), uten at Shapiro henviser til dette storverket. Günzel leser i likhet med Shapiro Nietzsche opp mot begrepet antropocen, menneskehetens geologiske epoke, men viser også at geofilosofien – forstått som en forbindelse av geografi og filosofi – har en lang historie. Günzel følger på typisk tysk maner trådene fra den greske antikken rett inn i den tyske idealismen, der geofilosofien utvikles av Herder og Humboldt. Siden blander Nietzsche disse ansatsene med en storstilt geopolitikk som kom til å bli fulgt opp i nazi-geopolitikeren Carl Schmitts hovedverker, som Land og hav (1942) og Jordens nomos (1950).

Selve begrepet geofilosofi blir introdusert av Deleuze og Guattari, som gir nettopp Nietzsche æren for å ha etablert disiplinen. I sin bok Mille Plateaux har de et kapittel med den humoristiske tittelen «Moralens geologi – eller hvem tror jorden at den er?». I denne uleselige, men fascinerende teksten er de villeste teoriene om jorden lagt i munnen på professor Challenger, en fiktiv skikkelse fra Arthur Conan Doyles roman Den tapte verden. Den maniske fantasten Challenger postulerer at jorden er en levende organisme – og i historien «When the world screamed» får han jorden til å blø ved å bore inn i planetens dypere vev. I klimaproblemenes tid fremstår «den tapte verden» som et passende navn på jorden som sådan, og mishandlingen av jordens levende hinne er blitt en daglig foreteelse. 

Mennesket som jordloppe

Shapiro går grundig inn i Nietzsches lesninger av den optimistiske Hegel-eleven David Strauss og den mer pessimistiske Eduard von Hartmann. Hovedfeilen Nietzsche finner hos historiefilosofene, er at de anser den historiske utviklingen for å være styrt av en indre nødvendighet som til slutt fører frem mot en fullbyrdelse av historien – som samtidig blir dens slutt. Som Shapiro påpeker, er disse argumentene blitt gjentatt i nyere tid i Fukuyamas Hegel-inspirerte bok The End of History and the Last Man. Problemet med slike historiefortellinger er at de på den ene siden bekrefter fremskrittet og modernitetens utvikling som «riktig» og «nødvendig», men dermed også lukker muligheten for øvrige bevegelser, vendepunkter og hendelser – andre fremtider. 

I klimaendringenes tid må vi innse at jorden ikke er et dødt objekt.

Det å tenke på menneske-jordens fremtid snarere enn å tenke «verdenshistorisk» innebærer å prøve å forstå hva mennesket er for jorden, og hva jorden er for oss. Nietzsches profetiske Zarathustra-skikkelse lanserer det siste mennesket som en slags antropologisk dystopi: «For jorden er blitt liten, og på den hopper det siste mennesket omkring, som gjør alt lite. Dets rase er ukuelig som jordloppen; det siste mennesket lever lengst.» Denne misantropien, som virket provoserende på Nietzsches tid, er i dag blitt normalisert i en utbredt følelse av at mennesket virkelig er en pest og et onde for planeten. Likevel kan portrettet av det siste mennesket leses som en pedagogisk provokasjon mer enn som en elitistisk gestus. Overmennesket som Nietzsche megalomant satte i kontrast til det siste mennesket, må i dag kanskje tolkes som en mennesketype som er sin oppgave voksen – og som dermed kan bli jorden verdig. På et slikt menneske «venter jorden som en hage». 

Bakkekontakt

Geofilosofien – denne marginale og lett megalomane tankedisiplinen – har de siste årene fått en vesentlig utvidelse med Bruno Latours siste bøker. Vitenskapssosiologen Latour lar her sitt innflytelsesrike forfatterskap munne ut i fundamentale og akutte betraktninger om klimaforskning, verdensbilde og geopolitikk. Hans forrige bok Facing Gaia handler om det han kaller «det nye klimaregimet». I klimaendringenes tid må vi innse at jorden ikke er et dødt objekt – den er full av systemer og organismer som forårsaker ulike reaksjoner, har ulike behov, som reagerer og agerer. Vi må likevel ikke tro at jorden eller det vi kaller «naturen», er en usårbar og overordnet kraft som uten videre kan sette oss på plass.

Latours siste bok har på engelsk fått tittelen Down to Earth: Politics in the New Climatic Regime. Boken er dagsaktuell og polemisk, men bygger samtidig ut en overraskende effektiv metaforikk: Det å lande eller å komme ned på jorden får en epokegjørende betydning. Nietzsches Zarathustra oppfordrer menneskene til å være «trofaste mot jorden», noe som innebærer å legge fra seg religionenes trøsterike fantasier om frelse og et liv etter døden. Oversatt til miljøfilosofi innebærer dette kanskje å innse at alt står på spill her og , på den materielle jorden i den virkelige verden. Ifølge Latour trenger vi desperat det Lenin kalte «en konkret analyse av den konkrete situasjonen». Det er ikke så mye religionens hinsidige verdener vi må forlate, men snarere modernitetens grunnløse drømmer om en vekst inn i himmelen, en svevende utopi om usårbar velstand. Dette er lettere sagt enn gjort: Selv om vi vet at vi bare har én jord, lever vi som om hadde flere planeter til rådighet – eller som om vi faktisk trodde at vi hadde ubegrensede ressurser og et endeløst spillerom. 

Filosofisk orienteringskunst

Foruten å være et filosofisk angrep på Trumps tilbaketrekning fra klimaavtalen i Paris er Latours siste bok en liten håndbok i globalhistorisk orienteringskunst. Spørsmålet om hvor vi skal lande, er del av et større og mer nietzscheansk spørsmål om hvor menneskeheten er på vei. Tilsynelatende har vi vært på vei fra det lokale – fra hvert vårt fødested, fra hver vår nasjon. Den forestilte destinasjonen var «det globale», som samtidig er blitt et navn på en deregulert flyt og en tiltakende sammenfletting av alt og alle. Når flyten av varer og migranter, av dyrearter og sykdommer, av informasjon og ansvar blir for mye for oss, trekker vi oss i stedet tilbake til det lokale – eller til fantasien om det lokale slik vi kjente det. Jorden og «det globale» er imidlertid to forskjellige størrelser.

I en lang serie alternative kart over verden og vårt forhold til den tegner Latour opp situasjonen: Vi beveger oss i en annen retning og på en annen akse enn vi trodde. Historiens bevegelse går hverken mot det politiske høyre eller venstre, mot det konservative eller det progressive, mot det lokale eller det globale. Bevegelsen går mot jorden – stedet der vår egen livspraksis er jordnær og gangbar. I motsatt retning ligger de svevende fantasiene om en modernisering uten ende: en vekst inn i himmelen eller en usårbar uavhengighet fra jorden.

Hva menneskeheten er verdt, blir avgjort av hvordan vi spiller vår geohistoriske rolle.

Skulle vi lese Latours prosjekt i Nietzsches termer, kan vi si at en relativt liten og en utvilsomt stor hendelse legger seg oppå hverandre: Den lille hendelsen, som foregår i spillet mellom nasjonalstatene, er Trumps avgjørelse om å trekke USA ut av klimaavtalen – i tradisjonen der man heller vil leve som de siste mennesker enn «å forhandle om sin egen livsstil» (Bush). Den store hendelsen er det som blir synlig gjennom denne gesten: valget mellom det å erklære at dette «ikke er vårt problem» – og det å motsatt akseptere klimaproblemene som våre problemer – utgjør et vendepunkt i for menneskeheten som sådan.

Oppheting av det politiske klimaet

Vi er alle klimakvietister, sier Latour: Med en ro som er like forbløffende som den er idiotisk, går vi alle ut fra at det vil ordne seg, sånn mer eller mindre. Skal det store flertallet gå herfra til å bli klimaaktivister, må klimaskeptikernes kaldblodige løgner blottlegges: Vi trenger en klar og delt situasjonsforståelse. Vitenskapens beskrivelser av jorden og atmosfæren er dermed blitt aktivistisk: et vitalt arbeid for å beskrive en situasjon som går langt utover den direkte hverdagserfaringen. Vi må gjøre oss kjent med våre egne livsbetingelser – ja, med «livets livsbetingelser» overhodet. 

Innsikten om at vi bare har én jord, fører imidlertid ikke automatisk til fred og brorskap, slik holistiske new-age-tenkere ofte antar. Vi befinner oss i en situasjon der det Carl Schmitt kalte «romordningskrise», er blitt en permanent tilstand. Jorden under føttene våre består av lag på lag av overlappende territorier, konkurrerende livsinteresser, komplekse biotoper, diffuse populasjoner og klimatiske bevegelser. Til tross for myriadene av grupper og interesser kan fronten forenkles til en kamp med to parter: Slaget står mellom dem som er villige til å lære jordnærhetens kunst på nytt – og dem som tror de kan fly stadig høyere i en uforstyrret livsbane uten politisk bakkekontakt og vitenskapelig virkelighetsjustering. 

Det Deleuze og Guattari halvt spøkefullt omtalte som «moralens geologi», kan bli til blodig alvor med hensyn den globale oppvarmingen: Hva menneskeheten er verdt, blir avgjort av hvordan vi spiller vår geohistoriske rolle. 

Kommentarer