Første skritt mot nytt Irak?

Spørsmålet i Irak akkurat nå er om alt kom for seint.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det ble sagt om Iyad Allawi da han ble statsminister i interimregjeringen at han var ekstremt forhatt av landets befolkning. Og det er da også sant at han havnet på nest siste plass da irakerne skulle liste opp sine mest populære politikere. Den eneste som havnet enda lenger ned på listen, er han som nå sitter som president: Ghazi al-Yawar. Han kom på syttende plass, mens Allawi kom på sekstende.

Et riktig mesterstykke av amerikanerne, dette, at de klarte å velge de dårligst likte lederne til å lede landet fram mot valgene i januar 2005!

Men sannheten er at verken Allawi eller al-Yawar var okkupasjonsmaktens førstevalg. Når resultatet ble som det ble, skyldtes det like mye standhaftighet fra det irakiske styringsrådet som noe diktat fra Coalition Provisional Authority. Det var et robust tegn på handlekraft fra de irakiske ledernes side som i seg selv borger vel for fremtiden. Det var også det siste de gjorde, siden de valgte å gå av vakt idet øyeblikk interimregjeringen var på plass.

Fire uker etter utnevnelsen, og fem dager etter innsettelsen, er det i grunn bare to ting å si om det nye mannskapet: én; at de som sitter der er vel så egnet som noen andre, og to; at ingen har den minste peiling på hvordan dette vil gå.

I det ligger også et håp. For så langt har den nye regjeringen i hvert fall ikke tabbet seg ut sånn direkte.

CIAs mann

Iyad Allawi er, om han ikke var USAs førstevalg, CIAs mann. Valget av ham er et nederlag for Pentagon og de såkalte «neo-cons,» og en seier til realpolitikerne i Central Intelligence Agency og utenriksdepartementet.

Det siste spiller en rolle for den interne «stammekrigen» i USA; den mellom Pentagon, utenriksdepartementet og etterretningen. Men det spiller mindre rolle i Irak, der en amerikansk løpegutt er en amerikansk løpegutt, uansett fraksjon.

Det første Allawi måtte gjøre, var derfor å sørge for en viss distanse til sine tidligere venner. Det gjorde han ved å fokusere på symbolsaker som tilbakelevering av republikanerpalasset og overføring av irakiske fanger, inkludert Saddam Hussein.

Det var delvis et spill for galleriet, siden det første ikke vil la seg gjøre akkurat nå, og det siste bare handler om administrative justeringer uten relevans for fangenes fysiske plassering og vakthold. Men OK. Det skadet i hvert fall ikke å markere revir, og Allawi gikk både høylydt og brautende ut på den nasjonale scenen for å vise folket hvem som bestemmer.

Han gjorde mer også. I løpet av «no time» etter utnevnelsen 1. juni hadde Allawi oppløst landets mange militsiaer, truet med unntakstilstand og portforbud, lovet offiserer og soldater i den gamle hæren plass i den nye, og gjort den nye regjeringen til medspiller i krigens videre forløp. Det siste betyr at den multinasjonale styrken – en av mange eufemismer i det nye Irak – ikke kan innlede strategiske operasjoner uten irakisk godkjennelse, og at den i teorien kan kastes ut av det nyinnsatte styret. Så lenge okkupasjonsstyrken er der, under amerikansk kommando, vil den imidlertid ha full operasjonell råderett, hvilket i praksis betyr at amerikanerne kan gjøre hva de vil militært. De kan også bruke «alle nødvendige midler» for å sikre sine egne soldater og landets innbyggere.

Likevel: det er slett ingen dårlig meritt-liste Allawi kan presentere etter få uker ved roret (overføringen av makt har skjedd trinnvis siden 1. juni). Åpenbare seire er at interimregjeringen – med god drahjelp fra Frankrike og Tyskland – fikk en fot innenfor okkupasjonsstyrkens militære kommandostruktur, samt retten til å hive den ut. At irakerne også har fått ansvaret for viktige rettsprosesser, inkludert den mot Saddam Hussein, har falt i god jord hos majoriteten av irakerne.

Antakelig er den påståtte mistroen mot eksil-politikeren og CIA-protesjeen Iyad Allawi sterkt overdrevet. Mer enn noe annet er irakerne rett og slett avventende. Det viktige for dem er å få tilbake livene sine slik de var før krigen, eller enda bedre; få de livene amerikanerne lovet dem da de invaderte. Hvem som faktisk gir dem dette livet, innenfor rammen av et spirende demokrati, er mindre interessant.

Hvis Allawi leverer de politiske og økonomiske varene, og alle andre ting også faller på plass, kan utviklingen i Irak gå mot det bedre. Men det forutsetter en hel drøss med ting.

Handler om nasjonsbygging

Først og fremst handler framtida i Irak om vellykket nasjonsbygging. Denne nasjonsbyggingen går både bedre og dårligere nå enn den gjorde for et halvt år siden.

Nasjonsbygging består av en rekke parallelle prosesser. Noen av dem er på gang, andre ligger i ruiner og atter andre er ennå ikke påbegynt.

På den politiske siden har en kvasi-selvstendig interimregjering overtatt for det såkalte styringsrådet. Interimregjeringen vil fungere fram til januar, da det skal velges foreløpig parlament og regjering med ansvar for å skrive en grunnlov. På basis av denne grunnloven, vil irakerne gå til valg igjen i desember 2005. Det parlamentet og den regjeringen som velges da, vil sitte en hel periode og være suverene i ordets rette forstand.

Det er en langtrukken prosess, hvor suverenitet overføres i pakt med politiske institusjoners økende demokratiske og konstitusjonelle legitimitet. Årsaken til at det ble sånn, ligger i et kompromiss mellom shia-leder Ali al-Sistani og USAs Paul Bremer. Bremer ville ikke ha noe valg før grunnloven var skrevet, og al-Sistani ville ikke ha noen grunnlov før valgene var gjennomført. Dermed ble det som det ble, med endelig selvstyre halvannet år fram i tid.

Den lange marsjen fram er ikke noe problem i seg selv. Kriteriet for en vellykket overgang ligger ikke i tiden det tar å bygge demokratiet, men i irakernes tro på at det til slutt er mulig å gjøre det.

Denne troen, eller mangelen på den, fluktuerer med begivenhetene på bakken. Én ting man har lært av tidligere «humanitære intervensjoner» er at den politiske nasjonsbyggingen ikke fungerer dersom ikke økonomien stables på beina samtidig.

I Irak bidrar økonomien til å rive beina under politikken. Det skyldes ikke mangel på penger, i og for seg. Fordelen med Irak, i motsetning til Afghanistan, er at landet har olje. Denne oljen bidrar til å sende 14 milliarder dollar inn i statskassa hvert eneste år.

Istedet er det terroren som tar knekken på gjenreisingen av Irak. De firmaene som skulle bygge infrastruktur har sendt sine elektrikere, ingeniører og bygningsarbeidere ut av landet for å unngå at de blir kidnappet og/eller drept. Et firma som amerikanske Kellogg, Brown & Root meldte allerede i mai at 34 ansatte var blitt drept. Et annet selskap, Bechtel, har sendt halvparten av staben til Jordan og Kuwait i påvente av bedre tider. Siemens og General Electric har stort sett trukket seg ut.

Det rammer strømforsyningen, som fortsatt ligger på nasjonale fire tusen megawatt, og ikke de seks tusen amerikanerne lovet i fjor. Det rammer telekommunikasjoner, vanntilførsel og avfallshåndtering. Og det rammer industrien; også den biten som er knyttet til oljeproduksjonen.

Gjenreisingen av Irak står rett og slett i stampe på grunn av en allestedsnærværende terrorfrykt. Som om ikke det var nok, bidrar direkte angrep til tidvis å lamme all eksport av olje.

Terror er den råtne grunnmuren som det blir umulig å bygge noe irakisk hus på. Spørsmålet er derfor om denne variabelen i den irakiske ligningen kan elimineres.

Inn med baathistene!

Det første spørsmålet er om terroristene (hvis det er dem som står bak) har potensiale til å ramme infrastruktur og økonomi mer enn de har gjort til nå. Hvis de har det, vil det ikke bare gå ut over pengeinntjening, mannskap og bygninger, men også den folkelige toleransen, fleksibiliteten og pragmatismen som okkupantene hittil har nytt godt av.

Det andre spørsmålet er om terroristene gjennom sine barbariske halshogginger klarer å markspise den stedlige troppemoralen og den globale opinionen i den monn at soldatene trekker seg ut før tiden.

Det tredje spørsmålet er om terroristene klarer å drepe så mange kollaboratører at irakerne trekker seg unna en helt nødvendig gjenreising av hær og sikkerhetsstyrker.

Og svarene? Vel, det kan være sprekkdannelser på overflaten. Men ingenting tyder på at vanlige irakere har gått over til «fienden» i særlig grad. Ei heller er det noe som tyder på at soldater i den multinasjonale styrken vil trekke seg ut som en følge av likvideringene, eller at irakerne vil slutte å stå i kø for å verve seg til den nye hæren.

Det står derfor på det økonomiske og forsyningsmessige kaoset som terroristene kan skape. Det er her kampen om Iraks framtid avgjøres: om terrorismen klarer å knekke den nasjonale gjenreisingen i slikt monn at landet glir inn i en langvarig tilstand av håpløshet.

Det er for å knuse terroristene at eks-baathisten Iyad Allawi vil bygge sine politi- og sikkerhetsstyrker. Og han vil gjøre det ved hjelp av elementer fra Saddam Husseins gamle hær og republikanergarde. Det er en dreining i politikken som også amerikanerne er med på. Paul Bremers forhastede nedrigging av Iraks hær blir nå oppsummert som det største feilgrepet USA gjorde i Irak.

For mange irakere er dette en fallitt-erklæring. For andre er det et regelrett forræderi. Allawi går en hårfin balansegang mellom behovet for indre sikkerhet og behovet for politisk rensing. Hvorvidt han vil lykkes, avhenger av graden av oppnådd sikkerhet når styrkene er på plass.

I beste fall er Allawi en sterk leder som bruker statens repressive metoder for å sikre nasjonal trygghet. I verste fall er han en representant for autoritære krefter som vil bruke kaoset til å gjeninnsette baath-regimet. Noen irakiske gammel-offiserer har uttalt at Allawi er første skritt tilbake til et militærstyre – om enn mer liberalt enn det gamle. Også her henger fasiten utenfor rekkevidde. Det kan gå bedre i Irak fra nå av. Men det kan også bli verre.

Opprør nøytralisert

Bud én: terroren må bekjempes. Bud to: hær og sikkerhetsstyrker må på plass uten at man av den grunn faller tilbake til gamle autoritære synder. Bud tre: den rent militære motstanden mot okkupantene må elimineres.

Det siste er problematisk i mer enn en forstand. For fins det, i tillegg til de terroristene som åpenbart er der, en legitim motstandsbevegelse som man rett og slett bør klappe fram til seier?

Dommerne er fortsatt ute for å avveie krystallklart. Påstanden fra amerikanerne er at terrorister samarbeider med lojale Saddam-styrker for å skape mest mulig ødeleggelse og død. De hevder også at Saddam-lojale etter hvert ble så få at de måtte slå seg sammen med al-Qaida. Men faktum er at det egentlig er litt diffust hvem som sprenger oljerørledninger og bomber politistasjoner.

Faktisk var det først i april i år at man så tilløp til en mer klassisk motstandsfront i Irak. Men den er mer eller mindre nøytralisert nå. Det mange mener man så i Falluja og Najaf, var at grupper utenfor den brede hovedprosessen grep til våpen for å komme inn i den. I Falluja løste amerikanerne problemet med å invitere sunni-muslimske geriljagrupper til samarbeid. Overfor shia-lederen Muqtada al-Sadr kan det gå samme vei.

Det underlige er hvor fort disse militsiaene ga opp den væpnede motstanden så snart de fikk løfte om politisk deltakelse. Er dette taktisk betinget, som en forberedelse til nye angrep, eller er ønsket om politisk innflytelse reelt?

Ingen vet. Men hvis amerikanerne har lykkes i å få opprørske krefter til å delta i et felles løft for å få Irak på beina igjen, er mye vunnet. Og den seieren skyldes i så fall at okkupantmakten fikk for seg at det lønte å kooptere snarere enn å konfrontere.

Det skjedde etter mange måneders feilgrep. Men gevinsten kan være enorm. For akkurat nå er det ikke bakke-kamper av betydning noe sted i Irak.

Fortsatt er det altfor mange våpen og militsiaer, sett fra amerikanernes side. Al-Sadr har sagt at han ikke vil oppløse sine Mahdi-soldater. Kurderne får beholde sine peshmergas. De andre som har sagt ja til å avvæpne sine kampgrupper har ikke gjort det ennå. Irakerne er fleksible på alle felt. Et ja trenger ikke nødvendigvis bety konkret iverksettelse.

Allawi tok antakelig tingene kraftig på forskudd da han hevdet han hadde fått partene med på avvæpning. Det hadde nesten vært for mye forlangt i dagens labile situasjon. På den andre siden er interimregjeringen nødt til å lage én hær ut av alle de små og store våpengruppene som fins i landet nå.

En nasjonal hær som forener. Det er faktisk en viktig forutsetning for enhver nasjon. Både det politiske styringssystemet og den militære slagkraften må gjenspeile landet etniske og religiøse profil. Man kan leve uten det, og likevel slippe unna borgerkrig. Men noen felles nasjonalstat blir det ikke.

Mindre religiøs

I hæren prøver man å fusjonere islamistiske og sekulære; arabiske og kurdiske militsiaer.

I politikken forsøker man det samme ved å ha en statsminister som er shia, en president som er sunni, og et presidentskap på tre hvor Ghazi al-Yawar suppleres av en kurdisk og en shia-muslimsk vise-president.

Og kurderne, som har kommet dårligst ut, har fått utenriksministerjobben. Regjeringen for øvrig er stokket på samme måte.

Det gir en slags checks and balances, og det kan kanskje fungere, det. Men kurderne er misfornøyd fordi de er usikre på i hvilken grad de får autonomi; shiaene er misfornøyd fordi de faktisk er i flertall og ikke styrer helt og holdent, og sunniene er misfornøyd fordi deres hegemoni er styrtet.

Den nye regjeringen er mye mer sekulær enn den gamle, og de religiøse shia-partiene Dawa og SCIRI har grunn til å være misfornøyd, men har holdt kjeft så langt.

Det er etnisk og religiøs balanse det handler om, og det som vil avgjøre Iraks framtid er – i tillegg til terrorismen – partenes vilje og evne til å fordele makt, plikter og ansvar mellom seg.

---
DEL

Legg igjen et svar