Først i løypa, sist i mål

Norge var kanskje ett av de første landene i verden som drev med langrenn, men siden har landet forsøkt å stanse utviklingen.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sport er muligens ikke kultur i elitistisk, åndssnobbete forstand, men sport er opplagt kultur i den sosialantropologiske ånd. Og i Norge er det stort sett bare én sport som virkelig gjelder; plankekjøring i naturen. En ekte nordmann er ikke bare født med ski på beina, han er ideelt sett unnfanget i løypa.

Vi kan latterliggjøre amerikanerne som kaller nasjonal sport for World Series, men nordboerne er ikke langt etter når de kaller et mesterskap i skigåing på bulkete flatmark for VM. Nå har riktignok franskmennene en god skiskytter og spanjolene fikk adoptere et tysk dophue, men nordiske vinterleker er i utgangspunktet nordiske.

Og skal vi tro Thor Gotaas i «Først i løypa. Historien om langrenn i Norge» så har langrenn historisk sett vært en veldig norsk greie. Syns nordmenn, i hvert fall.

Skirøtter

Derfor er det fordømt irriterende at Nordens eldste bevarte ski befinner seg i Sverige, Kalvträsk-skidan, fra cirka 3150 år før vår tidsregning. Norges eldste ski er rundt 300 år yngre. Den ble funnet i Nordland og fikk navnet Drevjafunnet. I det hele tatt er det funnet mange gamle skipar nord i Norge. Derfor er det ingen overraskelse at samene har blitt tillagt æren av å ha vært først ute. Samene var beryktet for sine skiferdigheter, skriver Gotaas i sin skihistorie. Begrepet «skridfinner» forekommer i det sjette århundre etter vår tidsregning, blant annet hos grekeren Prokopios og goteren Jordanes. Det ble sagt at samene hentet inn ville dyr på «bueformete trefjøler».

Men å gå på ski er én ting. Noe annet er å konkurrere på ski. Det drev visstnok vikingene med. De trente til og med. Og arrangerte nordiske mesterskap. I Edda og Heimskringla kan man lese om både skiløpere, skiidrett og skiguder som Ull og Skade. Olav Tryggvason løp ifølge Snorre «bedre på ski enn andre menn». I Håkon Håkonssons saga kan vi lese om birkebeinernes ferd fra Lillehammer-området til Østerdalen på begynnelsen av 1200-tallet.

Og så er det stille. Det religiøse politiet under middelalderen hadde ikke sans for den idrettslige kroppsfokuseringen, så vi må helt opp til 1600-tallet før det igjen finnes kilder som kan bekrefte de nasjonale skirøttene. I boka «Persiles og Sigismunda» fra 1617 beskriver den spanske forfatteren Cervantes hvordan Persiles´ skip lå innefrosset i nærheten av Norge, og hvordan de livnærte seg som pirater da kjedsomheten ble for overveldende. Da de var i ferd med å plyndre et annet innefrosset skip, fikk de plutselig se 4000 krigere komme mot dem på glattisen – på ski.

Det er usikkert hva de ble mest skremt av: De 4000 krigshissige mennene. Eller skiene.

Ski som lek

Først mot slutten av 1600-tallet ble det opprettet egne militære skiavdelinger. På fritiden ble det også arrangert skikonkurranser, men det var fortsatt innenfor en militær kontekst. For å finne fram til sivile skiaktiviteter på 1700-tallet, må vi igjen til samene. De var «våre dyktigste langrennsløpere og konkurrerte seg imellom på høyt nivå», skriver Gotaas.

I 1763 skriver trønderen Hans Steensbuch i sin Norges-beskrivelse:»Det er saa godt som almindelig i Norge, at smaa Drenge øve sig til at gaae derpaa (på ski), saa at man endog ude ved Søesiden, og hvor man ei er tvungen til at have dem, dog bruge dem for lyst».

Noen ganger ser det altså ut til at de moderne mytene finner sin bekreftelse i historien; norske barn uten ski er naturstridig. Når det i tillegg dukker opp voksne heltefigurer som Trysil-Knut, som kappløp med hesten på ski, vel, da er det bare et tidsspørsmål før trefjølene erstatter korset som nasjonalt samlingspunkt. Og det skjer.

Gradvis utover på 1800-tallet blir langrenn til den fritidssyssel vi kjenner i dag. Verdens første sivile skirenn fant sted i Tromsø på 1830-tallet, og det ble kalt en Ægte norsk Leg. «Helt fra starten hang det norske ved skisporten, nordmenn tok «patent» på den», skriver Gotaas. Da var det selvfølgelig morsomt at en kven i skomakerlære vant løpet. Han gikk med to staver, etter finsk skikk. Luringen.

Overklassesport?

Langrenn var muligens en «ekte norsk lek», men sportens utvikling har hele veien kommet i stand i møte med verden der ute. De første turnforeningene i Norge, forløperne til skiforeningene, ble dannet av tyske håndverkssvenner på 1850-tallet. Da de norske idrettsgründerne skulle danne skole for hvordan gymnastikk skulle utføres, hentet de modell fra engelske skytterkorps og engelsk «sportmanship». Splitkein-ski ble laget etter inspirasjon av engelske fiskestenger. Lars Brandstrup, som var den første til å lansere og forske på skismøring på et avansert nivå i Norge, var dansk. Amerikaneren Bill Koch har fått æren av å oppfinne skøyteteknikken.

Og ikke bare har den «norske» sporten utviklet seg innenfor en internasjonal kontekst, men den ble i sin tid initiert av folk som var trygt forankret i Norges hovedstad. Christiania Skiklub ble stifet i 1877 (forløperen til Skiforeningen, 1883), som en eksklusiv sammenslutning av byens øverste borgerskap. Husebyrennet ble avholdt i 1879, med både prins Hans av Danmark og kong Oscar II som tilskuere. Premien var 100 kroner. Men i mangel på nasjonal respekt brukte mange prisvinnere etter hvert pengene på å flytte ut av landet. Omtrent 40 av skipionérene fra Telemark utvandret til Amerika, skriver Gotaas.

Skeptiske

Det nasjonale gjennombruddet for langrennskonkurranser kom på 1880-tallet. Femmila ble introdusert. Over 100 foreninger ble dannet. I 1887 begynte folk sørpå å gå på ski med to staver. Og allerede her melder Skiforeningen seg på i debatten som forsvarer av de gamle idealer: «Gangen blæv skrævende, vaklende og ruggende, løbet ukorrekt og for vore tragter mindre skiløbermæssig». I over 100 år har dette vært den norske skiforeningen og omegns varemerke. Ett hvert nytt forslag om forandring har blitt møtt med skeptisisme. Finnene og svenskene gikk opptil 100 kilometer i sine skiløp, mens norske leger sa nei til så lange distanser. Selv femmila var de skeptisk til. Da IOC ville ha med vinteridrett som en del av de olympiske lekene i 1921, sa Norge nei, blant annet fordi man fryktet at Holmenkollen skulle miste status. Det første IFS-rennet gikk i dagens Tsjekkia i 1925, uten norske utøvere. Mens resten av skiverdenen tok i bruk profesjonelle trenere (ofte norske) for å gjøre sine skiløpere bedre, holdt Norge igjen. Det samme gjaldt kompensasjon for tapt arbeidsfortjeneste. Mens andre spesialiserte seg, mente den norske skiforeningen at kombinert var idealet. Norges Skiforbund fryktet at alpint skulle kvele langrennen. Swix var noe svenskeherk. Norge forhindret at skøyting ikke erstattet klassisk totalt på 1980-tallet.

«Som oppfinner av skisporten burde Norge rådspørres i enhver sammenheng, det mente i hvert fall norske skiledere», skriver Gotaas.

Naturmytologi

Resten er enda mer historie. Mellom OL i Oslo i 1952 og OL på Lillehammer i 1994 ligger det mange velkjente historier – og mange skirevolusjoner. Skientusiasten Thor Gotaas er ikke begeistret for alle forandringene. Han kaller dagens skiløpere for «moderne gladiatorer» og betrakter toppidretten som en «naturlig utvekst i konsumerorienterte samfunn». Gotaas er påpasselig med å understreke de nasjonalistiske og konservative idealene hos den norske skieliten gjennom tidende, men han er selv ikke helt fri for ideen om at noen ting tross alt var bedre før: «Langrenn er livets opprinnelige rytme i landet langt mot nord. De glidende og bøyende bevegelsene symboliserer nordmannens strev gjennom årtusener.»

Og han avslutter i klassisk moralistisk-pietistisk tone:

«Fridjof Nansens edle friskluftsbeskjed om at langrenn er idrettens idrett, gjelder fremdeles. Man kan iblant tvile litt på elitesatsingen og sekundjaget, slik som Nansen gjorde, men fornuftig langrenn tilpasset individet er forbannet forfriskende».

I «Norske naturmytologier» beskriver kulturforskeren Nina Witoszek hvordan den norske kulturen alltid har vært natur-orientert. Det vil si; typisk norsk kultur er anti-kultur. Forfatteren Thor Gotaas skal ikke beskyldes for å innta en tilsvarende posisjon, men han stiller seg i rekken av de som mener langrenn er best når den er «ekte». Vi andre som foretrekker å lese om ski istedenfor å gå på ski, kan finne fortrøstning i toppidrettens fokus på design, stil og dop, for da blir det «naturlige» tross alt gjenkjent for hva det er; kultur.

---
DEL

Legg igjen et svar