Først og fremst barn

Utstillingen Først og fremst barn av fotografen Rebacca Jafari vises på Galleri F15, Jeløya, Moss, 3.–17. april.

Ofte kan jeg føle meg nummen i møte med alle bildene som slynges mot meg i dagens globale nyhetsstrøm – i møte med den menneskelige tragedien i krig, terrorisme og flyktningkrise. Det er som om mengden dramatikk og desperasjon har utmattet meg, og jeg har bygget opp en forsvarsmur for å møte bildene med følelsesmessig avstand. Noen ganger kommer det et bilde som bryter ned denne forsvarsmuren på et øyeblikk. Plutselig kjennes klumpen i halsen veldig stor, og kanskje kommer tårene. Da kan jeg ikke annet enn å lese bildet direkte ut i fra mitt eget liv – jeg føler bildet, og da griper det meg. Bildet av den lille tyrkiske gutten Alan på stranden som ble publisert i fjor høst, var et slikt bilde – på et kollektivt nivå. Vi har alle vært barn, og mange av oss har barn som vi selv tar bilder av. Bildet av Alan inviterte oss til å lese det på samme måte som vi leser bildene av våre egne barn.
I dagens kaotiske verden med en kontinuerlig strøm av aggressive og storslåtte bilder, er det kanskje de stille og nære bildene, de som inviterer til å bruke vår egen nære sfære som forståelsesramme, som har det største potensialet til å kommunisere.

everyday we wait 2Sannhet i det hverdagslige. Jeg har tatt en prat om disse tingene med fotografen Rebecca Jafari, som er aktuell med utstillingen Først og Fremst Barn på Galleri F15.
Hvorfor har du valgt å trekke deg bort fra dramatikken og fokusere på det hverdagslige i ditt prosjekt?
«Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier om behovet for en forsvarsmur. Jeg tror vi alle har våre teknikker for ikke å bli for nedkjørt følelsesmessig av alle de visuelle inntrykkene som florerer. Som fotograf har jeg aldri blitt forført av dramatikk. Kanskje fordi jeg innerst inne ikke føler meg sterk nok til å være i og fotografere de mest dramatiske, smertefulle scenene. Men det handler like mye om at jeg har en sterk tro på at mindre dramatiske bilder kan være like sterke, like ekte. Jeg tenker at det er i hverdagen historiene finnes. Jeg finner sannheter i måten noen skjenker te på, eller hvordan en mor ser på barnet sitt. I dette prosjektet satte jeg pris på å følge barna i alt fra morgenstell, lekselesing og småkrangling med søsken til å se dem sovne. Vi trenger de dramatiske bildene også, men jeg tror at det å vise den stille hverdagen kan være like viktig.»

Fjerne distansen. «Jeg vil gjerne trekke frem en scene som beskriver dette. Jeg satt på lekerommet på asylmottaket med en 12 år gammel gutt som har bodd fem år på mottak. Plutselig sa han: ’Jeg skulle ønske jeg var mer barn. Og at rommet vårt var større og sånt.’ Dette er ikke en dramatisk setning, men den traff meg sterkere enn noe annet bilde fra krigen. Gutten som sier han ikke får være barn. Jeg så det, og fotograferte det.
Redd Barna og jeg var opptatt av å fjerne distansen til barn på flukt, og begynne å se på dem som naboer, venner og, ja – først og fremst barn. Barn med de samme behovene og drømmene som andre barn, som ’våre’ barn. Asylbarna er våre barn.»
Hvordan har du gått frem som fotograf i dette prosjektet? Hvilke strategier kan du bruke for å formidle noe fra flyktningbarnas perspektiv?
«I grunn var strategien ikke å ha en bevisst strategi, men bare ’være’ der barna var, i det barna var i. Flyte rundt på uteområdet ved mottaket med dem, huske, pusle, leke, spille biljard. Eller drikke te med foreldrene. Så tok jeg bilder der jeg så motiver.»

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.