Forspill til en stor karriere

Noen ganger hører man umiddelbart at en musiker har det udefinerbare noe som gjør at vedkommende skiller seg ut fra sine samtidige. Det gjør man med den makedonske pianisten Simon Trpceski; han er 25 år gammel og har bare gitt ut to cd-er, men har allerede markert seg som en av de mest lovende unge […]

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Noen ganger hører man umiddelbart at en musiker har det udefinerbare noe som gjør at vedkommende skiller seg ut fra sine samtidige. Det gjør man med den makedonske pianisten Simon Trpceski; han er 25 år gammel og har bare gitt ut to cd-er, men har allerede markert seg som en av de mest lovende unge pianistene i dag. Karrieren hans kom for alvor i gang etter debuten i Wigmore Hall i London i 2001. Året etter kom hans debut-cd på EMI.

Nå er han ute med sin andre cd, også den på EMI. Den er i sin helhet viet den russiske komponisten Sergej Rakhmaninoff. Programmet består av preludier (forspill), den andre klaversonaten samt noen transkriberte småstykker.

Usentimentalt og smakfullt

Rakhmaninoff (1873-1943) har lidd under at ett av hans verker, den andre klaverkonserten, ble så populært at det skygget for de andre, en skjebne han for øvrig deler med mange andre komponister. Men de verkene som finnes på denne plata, fortjener absolutt å likestilles med den populære klaverkonserten.

Fra starten av tar Trpceski et jerngrep om stykkene og greier å holde linja og strukturen til tross for de store variasjonene i tempo og dynamikk som er i denne musikken. Han greier å kombinere en glassklar, muskuløs kontanthet med følsomhet, rytmisk bevissthet og god smak. Av og til kan man føle at Trpceski mangler litt dybde, litt melankoli – noen vil kanskje mene at hans tolkninger er for smakfulle for Rakhmaninoff, at denne musikken skal være mer sentimental. Da er jeg i så fall uenig. Tvert imot kan musikken tjene på en slik tilnærming.

Jeg velger å sammenlikne ham med den sju år eldre russiske pianisten Nikolai Lugansky fordi de to beveger seg innenfor det samme repertoaret: På sin første utgivelse spilte Trpceski Prokofjevs sjette klaversonate, som Lugansky spiller på sin siste cd, og mens Trpceski forrige gang tok for seg Mikhail Pletnevs klaverarrangement av Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren, spiller Lugansky på sin siste cd et arrangement av Prokofjevs Romeo og Julie. Lugansky spilte i 2001 inn Rakhmaninoffs preludier, op.23, på Erato.

Lugansky vrir og vender generelt mer på den musikalske linja og holder mer tilbake; på sitt beste gjør det at han i større grad enn Trpceski greier å bygge opp spenning, men det kan også gjøre at han høres forsert, blodfattig og idiosynkratisk ut, særlig når musikken er enkel. Trpceski spiller mer rett-fram – han har en klar artikulasjon og legger vekt på rytme og flyt. Lugansky plasserer seg i en mer abstrakt tolkningstradisjon der musikkens fysiske aspekt ikke er like viktig.

At Trpceski har klo og tyngde, merkes imidlertid med en gang i åpningssatsen fra den andre klaversonaten. Ja, jeg vil si at spillet hans i dette verket er hypnotisk – han makter å suge en inn i dette briljante verkets autonome logikk og overbeviser en om at det fortjener å spilles langt oftere enn det gjør.

Dette er en cd som overbeviser meg stadig mer hver gang jeg hører på den.

Fingerdans

Dra unge klavervirtuoser til litt eldre: Den russiske pianisten og dirigenten Mikhail Pletnev har en forkjærlighet for arrangementer. Som allerede nevnt spilte Trpceski hans arrangement av Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren på sin første utgivelse. Nå har Pletnev laget en suite for to klaver av Prokofjevs ballet Askepott. Arrangementet er tilegnet den argentinske pianisten Martha Argerich, som han spiller det sammen på en ny cd fra Deutsche Grammophon.

Prokofjev skrev selv klaverarrangementer for ett klaver av dette verket. Pletnev har imidlertid ikke valgt ut nøyaktig de samme stykkene som komponisten selv til sitt arrangement. Hans versjon er dessuten slankere og trekker ut det essensielle i musikken. Det blir virkelig som en dans for fingre i stedet for for kropper, men siden fingrene er en del av kroppen, kunne man si at arrangementet er metonymisk.

I tillegg til dette spiller de Maurice Ravels Ma Mère l’Oye, «Gåsemor forteller», som ble skrevet for firhendig klaver. Dette er fem småstykker som maner fram eventyrenes verden.

Som man kunne forvente, slår dette samarbeidet gnister. Både Pletnev og Argerich er også i høyeste grad pianister som har det udefinerbare «det» så det monner – begge pianistene har en utrolig teknikk, og samarbeidet er sømløst. Det er uhyre presist og skarpt, men også lidenskapelig og følsomt. Denne bør man virkelig få med seg.

---
DEL

Legg igjen et svar