Et evigvarende dilemma for Europa er i hvilken grad medlemslandene skal overgi sin nasjonale suverenitet for å kunne oppnå en felles politikk.
For vetoretten er et problem. I 1986 ble medlemslandene i EU (den gangen EF) enige om å vedta rettsakter med kvalifisert flertall, det vil si to tredjedeler av landene. Under Maastrichtavtalen og etterfølgende traktatendringer fikk Europaparlamentet medbestemmelse på feltene der medlemslandene hadde gitt fra seg vetorett – som en form for demokratisk korrektiv.
Men på flere viktige politiske områder har fortsatt hvert land vetorett og dermed mulighet til å blokkere felles europeisk holdning, politikk og regelverk. Mange ønsker å innføre majoritetsbestemmelser på områdene helsepolitikk, skatt og utenriks- og forsvarspolitikk, mens andre mener det er å gå for langt.
Direktør ved Fridtjof Nansens institutt, Iver Neumann, gir oss et forfriskende realpolitisk perspektiv når han hevder at brexit har endret spillereglene, og åpner for tanken om å kaste ut land som ikke respekterer disse: «Brexit setter en viktig presedens, nemlig at medlemsland kan forlate EU. Dette er viktig lærdom når EU skal takle land som over lengre tid – som Ungarn, eller i perioder Polen og Slovenia – motsetter seg EUs demokratiske konstitusjonelle prinsipper og arbeidsmåte. Da bør EU lufte muligheten for at disse landene kan ha det bedre utenfor EU.
Unge Venstre-leder Ane Breivik# tar et europeisk perspektiv når hun understreker behovet for å avvikle enkeltlandenes vetorett og overføre flere politikkområder til det direkte folkevalgte Europaparlamentet: «Fremover vil Europa nyte godt av økt integrasjon på områder hvor unionen er bedre i stand til å løse utfordringene enn medlemslandene alene. Det er ingen motsetning mellom en slik kurs og subsidiaritetsprinsippet.»
Ellers har eksempelvis president Emmanuel Macron gitt uttrykk for at beslutningsprosessene i EU-maskineriet er for omfattende og for trege. Mathilde Fasting i tankesmien Civita mener Macron har et poeng: «Men balansegangen mellom å ha vetorett og på den andre siden la alle land bli hørt er fin», sier hun. «Dersom EU på sikt makter å bevege seg mot en tettere integrering, vil institusjonelle reformer som innebærer at vetoretten kanskje faller, måtte gjennomføres. En mulighet er å styrke Europaparlamentet. Hvis ikke vil det bli svært vanskelig å se for seg at viktige beslutninger innen spørsmål om grenser, migrasjon og forsvar.» Fasting er en varm tilhenger av EU og sier hun ønsker en tettere integrasjon og samhandling, «særlig fordi vi lever i en verden som gjør at hvert enkelt land er helt avhengig av andre land. Ingen klarer seg alene».
Professor ved NTNU Lise Rye løfter frem utfordringer ved å skulle gjøre EU-maskineriet mer demokratisk: «Problemet med effektivisering av beslutningsprosesser, enten det skjer i EU eller i andre sammenhenger, er at det lett får en demokratisk slagside.» Hun vektlegger at «dagens EU likevel er langt mer demokratisk enn hva det en gang var, og også langt mer demokratisk enn vår egen tilknytning til EU». Rye peker også på at graden av demokrati i EU er knyttet til unionens legitimitet hos folk: «EU-samarbeidets legitimitet er et kontinuerlig og krevende arbeid. Demokratiet i EU kan aldri bli som demokratiet slik vi kjenner det i Norge. Til det er EU for stort, og for mangfoldig.»
«Dagens EU er langt mer demokratisk enn hva det en gang var.»
Lise Rye
EU-landene, og særlig kommisjonen i Brussel, er opptatt av å legge til rette for større grad av borgerengasjement – for å redusere avstanden mellom de kalde glassfasadene i Brussel og folket: «Folks oppslutning om EU vil først og fremst avhenge av om de opplever at unionen leverer varene eller ikke. Vi vet at innbyggerne er, og alltid har vært, mer knyttet til nasjonalstaten enn til EU.»
Arbeiderpartiets stortingsrepresentant og tidligere LO-topp Trine Lise Sundnes trekker frem områder der EU-samarbeidet har vist reaksjonsevne: «Det er liten tvil om at EU evner å handle raskt. I løpet av svært kort tid har de både godkjent og produsert over 700 millioner vaksiner til eget bruk og tilsvarende globalt. De produserte et digitalt vaksinepass som brukes på 4 kontinenter, i 42 land. Det har gitt over 400 millioner mennesker et digitalt vaksinepass.»
Sundnes’ poeng er interessant fordi det også viser dra-effekten EU har for andre regioner i verden, en bieffekt vi sjelden får høre om. Hun mener pandemien har aktualisert behovet for en sterkere helsepolitisk koordinering: «At vi vil se et tettere integrert Europa, tror jeg er årets ‘understatement’.»
«Klem til med et nytt forsøk på å utarbeide en grunnlov.»
Frank Rossavik
Aftenposten-kommentator Frank Rossavik mener tiden nå er inne for konferanser om Europas fremtid: «Klem til med et nytt forsøk på å utarbeide en grunnlov, med påfølgende folkeavstemninger! EU trenger et nytt forsøk på fornyelse, altså en bred prosess for å klargjøre hva unionen i sin kjerne er, hvilke oppgaver den skal løse – og hvilke nasjonene skal beholde og eventuelt også få tilbake. Øvelsen kan være en forutsetning for å skape et reelt samarbeid om f.eks. asylpolitikk», sier Rossavik til NY TID. «Grunnlovsprosessen var det siste forsøket. Erfaringene fra den gangen skremmer nok, men snart har det gått 20 år. De autoritære tendensene i Sentral- og Øst-Europa forsvinner neppe. Bedre å ansvarliggjøre også disse statene – og ikke minst deres borgere.»
Demokratisk overskudd i EU?
Skribent Linn Stalsberg trekker frem et viktig perspektiv når hun skriver at «å svare på spørsmål om EU er som å møte til muntlig eksamen og ikke skjønne noe av spørsmålene selv om du er sikker på at du leste hele pensum. Selv for oss politisk interesserte er EUs oppbygning, byråkrati, mandat og metoder en saus av uklarheter. At Norge både er med gjennom EØS, men ikke med som medlem i EU, gjør ikke forvirringen mindre. Dette er min hovedinnvending mot EU: Det fungerer politisk passiviserende og inngir en følelse av avmakt for oss vanlige borgere». Stalsberg har også et treffende poeng idet hun påpeker: «NY TID slår for eksempel fast at ‘EU-samarbeidet har utviklet seg i takt med samfunnets kriser og utfordringer’. Har det det? Jeg vet ikke. Hvordan skal jeg vite det?» Stalsberg viser i hvilken grad EU-prosjektet fremstår som forvirrende og komplisert, noe som er skadevirkende for et prosjekt så viktig for samfunnet.
«Fader Vår er på 67 ord, de ti bud er på 297 ord, mens et EU-direktiv om karamellimport er på 26 911 ord.»
Hans Geelmuyden
Også kommunikasjonsguru Hans Geelmuyden mener overfor NY TID at EU-samarbeidet må endre sin arbeidsform og kommunikasjonsform: «Europa er dyrt i drift», sier han og løfter frem byråkratiet:
«Fader Vår er på 67 ord, de ti bud er på 297 ord, mens et EU-direktiv om karamellimport er på 26 911 ord. Kontroll og byråkrati hemmer produktivitet, innovasjon og vekst i næringsliv og økonomi.» EU har derfor mye igjen på kommunikasjonsfronten: «For det første må nasjonale politikere ansvarliggjøres. De har de siste 50 årene gitt EU skylden for alt de selv ikke får til. Slik ble brexit mulig. For det andre er det nødvendig med ytterligere integrasjon for i større grad å realisere de fire frihetene. EU har stort potensial på områder som arbeidsliv, skatt, utenriks, forsvar, handel, digitalisering og miljøpolitikk. Og sist, men ikke minst må EU kommunisere bedre med dem de er til for – innbyggerne i medlemslandene. EU må vise hvordan unionen bidrar til at de får bedre liv både nå og i fremtiden.»
Likevel mener Geelmuyden kritikken mot EUs demokratiunderskudd ikke treffer: «Mange hevder at det er et demokratisk underskudd i EU. Tvert imot – prosessene og vedtaksprosedyrene er svært avansert for å sikre legitimitet i så vel nasjonalstatene som i de overnasjonale organene. Derfor er det i realiteten et demokratisk overskudd i EU. Nedsiden er at prosessene er vanskelige å forstå for alle som ikke har en mastergrad i statsvitenskap. Men EU blir neppe bedre, eller samholdet sterkere, av at man gjør vedtaksprosedyrer og prosesser enklere. Det vil med all sannsynlighet gå utover mindre EU-lands medbestemmelse, og det er uklokt.
I mitt neste liv vil jeg bli kommunikasjonssjef i EU», avslutter Geelmuyden.
Digitalisering og økonomi
Forsker Cecilie Hellestveit peker overfor NY TID på et annet område under utvikling, maktforskyvningen digitalisering av samfunnet forårsaker: «Digitaliseringen forskyver maktforholdet mellom statsmaktene på alle nivåer i det europeiske samarbeidet – sentralt, nasjonalt og lokalt. Maktkonsentrasjonen øker. Det samme gjør publikums (rettmessige) mistillit. Parallelt med EUs målsetting om å styrke sentrale institusjoners utøvende myndighet må unionen tenke helt nytt rundt maktfordeling og robuste demokratiske kontrollmekanismer i den digitale tidsalderen.»
Samtidig peker Hellestveit fremover på et annet område hvor felles europeisk regulering vil måtte komme: «Bioteknologi er et av områdene hvor teknologiutviklingen går raskest og trolig vil bli mest banebrytende i tiårene fremover. Dette er et komplisert regulatorisk område, med tunge politiske, kommersielle og militære aktører. Eksisterende ordninger er ikke på høyden. Bioteknologisk utvikling og utnyttelse er et felt hvor EU bør øke styring og kontroll internt og ta en lederrolle for standardsetting internasjonalt.»
Historiker og skribent Ola Innset trekker frem eurosamarbeidet som eksempel på avstanden mellom folk og styring: «Man kan ikke ha felles valuta hvis man ikke har felles økonomisk politikk. Da mister man valutaen som et verktøy i den økonomiske politikken.» Han mener man står overfor et viktig veiskille: «Enten må euroen oppløses og medlemslandene få tilbake pengepolitikken som en legitim del av den demokratiske styreformen, eller så må man ta skritt nærmere en føderasjon og kombinere felles pengepolitikk med felles økonomisk politikk. For øyeblikket virker jo ingen av delene særlig sannsynlige, men jeg tror EUs ønske om å fremstå som demokratiets siste fyrtårn i verden er helt avhengig av at man også demokratiserer økonomien.»
LO-toppene Liv Tørres og Robert René Hansen er opptatt av EU-prosjektets tillit hos folket: «Det Europa trenger, er en tillitsreform på både nasjonalt og europeisk nivå». De trekker spesielt frem EUs grønne giv og at engasjement av fagbevegelsen er viktig for at denne radikale omstillingen av samfunnet skal kunne lykkes, særlig i land i Sentral- og Øst-Europa med størst andel fossil energimiks.
Økonomiske sanksjoner og identitet
Og Pernille Rieker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI), er tilhenger av at EU bruker økonomiske sanksjoner overfor egne medlemsland når de fraviker traktatens grunnleggende prinsipper: «Mens forholdet mellom nasjonal suverenitet og EU er komplisert, så vil det å kompromisse på grunnleggende verdier, som også er klare kriterier for medlemskap, på sikt kunne utfordre EUs virkemåte og legitimitet. Det vil, i neste omgang, også kunne undergrave unionens evne til å ta et globalt lederskap innenfor sentrale områder. EU må derfor bli bedre på å håndheve sine regler også internt. Dette er krevende når sanksjoner krever enstemmighet. Kravet om å kun la land som respekterer EUs regler, få tilgang til den økonomiske redningspakken, vedtatt i 2020, er likevel et skritt i riktig retning.»
Svein Tuastad: «Når meir forståing avløyser myter, aukar det støtta til EU.»
Førsteamanuensis i statsvitenskap ved Universitetet i Stavanger, Svein Tuastad, peker på dilemmaet EU-samarbeidet står overfor: «Oppbygging av sårt tiltrengd handlekraft for europeisk politikk hamnar i konstant spenning til demokratiets fordringar.» Han mener takten i integrasjonstempoet «kan ikkje vere hurtigare enn solidaritetsgrunnlaget gir rom for». Samtidig peker han på dynamikken og bevegeligheten i folks oppfatning av EUs politiske legitimitet hos folk: «Sverige er eit døme på at det nyttar. Under folkeavrøystinga i 1994 i Sverige røysta 52,3 prosent for og 46,8 imot EU-medlemskap. I dag er EU-støtta massiv, cirka 65–70 prosent for og 15–20 prosent mot. Når meir forståing avløyser myter, aukar det støtta til EU. Slik vil det vere med støtta til integrasjonsprosessen i EU også.»
Regionsdirektør for NHO Nordland, Tord Lien, løfter frem dagens energikrise og konkluderer med at svaret ikke ligger i norsk alenegang: «Skal man lykkes med å bygge et energisystem i Europa som ikke bare opererer innenfor de rammer som settes av Parisavtalen hva gjelder klimagassutslipp, men også sørger for at husholdningene ikke opplever energifattigdom og at den kan skapes nye jobber i Europa, kreves det mer, ikke mindre samhandling. Om hvert enkelt land, også Norge, skulle forsøke å bygge dette nye energisystemet alene, ville kostnadene bli store og konsekvensene bli sosial uro og manglende oppslutning om norsk og europeisk energi- og klimapolitikk.»
Tidligere SV-leder Erik Solheim trekker frem Europas kulturelle tilhørighet: «Samtidig sliter Europa med ett fundamentalt problem. Det dreier seg ikke om den eksakte utformingen av institusjonene i Brussel. Det er mer grunnleggende: Få av oss har en europeisk identitet.
Amerikanere er amerikanere om de kommer fra Alaska eller Florida. Over 90 prosent av kineserne regner seg som del av han-folket. I Europa er vi tyskere, spanjoler og nordmenn. Vi identifiserer oss med vårt eget folk, vår nasjon, våre skikker, vår mat, vår religion, vår kultur – ikke med Europa.
Europas største utfordring er å skape en europeisk identitet i tillegg til vårt praktiske samarbeid om miljø, demokrati og økonomi. Lyspunktet er at identitet ikke er noen fast størrelse. Identitet endrer seg over tid og skapes av politiske prosesser. Europa må sikte mot en overlappende identitet. Vi er både europeere og nordmenn, både grekere og europeere.»
Ifølge Solheim er India det området i verden som har lyktes best med dette: «Indisk identitet er ikke gudegitt, men aktivt skapt i tiårene etter frigjøringen fra kolonimakten Storbritannia. Indere er tamiler og indere, eller bengaler og indere. De snakker mer enn 20 ulike språk som er større enn norsk, og de tilber utallige guder. De økonomiske forskjellene er større, og det er nesten tre ganger så mange mennesker i India som i Europa. Likevel finnes det en klar indisk identitet, på toppen av alle de ulike språklige, religiøse og regionale identitetene. På samme måte som hinduisme er sentralt for indisk identitet, gjør vi lurt i å se kristendommen som et fundament for europeisk identitet. Det gjelder uansett om vi personlig er troende eller ateister, om vi er kristne eller tilhører andre religioner.»
Solheim spør seg om vi vil at europeiske ideer og verdier skal overleve: «Skal vi prege verden, er ingenting viktigere enn å skape en europeisk identitet. Men kanskje gjør vi det ved å lære av India?»
