Forsøk på å ta det hele innover seg

I Erland Kiøsteruds Sulten og skjønnheten føler jeget seg frem langs bruddflatene i en istykkerslått verden, på jakt etter noe som kan hele den.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018

Erland Kiøsterud:
Sulten og skjønnheten
Oktober, 2016

Erland Kiøsteruds siste tekstsamling er essays i ordets rette forstand; en serie forsøk på å beskrive og forså noe. Dette «noe» sirkles inn gjennom tittelbegrepene sulten og skjønnheten, men også begrepet om stillheten, som går igjen som et refreng gjennom denne lille, modige boken.

Tanke og følelse. Det forfatteren undersøker, er imidlertid ikke disse begrepene i og for seg; nøkkelordene er innganger og åpninger for å gripe fatt i et større tema. Han undersøker livet som sådant, enkeltmenneskets møte med verden. Menneskelivet kunne kanskje sees ut fra fortidens visdom, som et evig gjentatt drama der den enkelte finner plass i en større helhet – i fellesskapet og naturen. Men Kiøsteruds utgangspunkt er at både felleskapet og naturen har mistet det siste av sin gamle tilforlatelighet.

Verdensproblemene slik vi kjenner dem fra media – flyktningkrise, overvåkningspolitikk, systematisk vold og miljøproblemer – blir ikke behandlet som politiske problemer, men som eksistensielle utfordringer. På ett nivå er teksten en panoramisk gjennomtenkning av menneskets situasjon i vår tid. Dypere sett er denne gjennomtenkningen ledsaget av en gjennomføling – og her ligger essayenes styrke.

Naken. Kiøsterud velger konsekvent å gå situasjonen i møte så naken og ærlig som mulig. Han er «tynnhudet, veldig tynnhudet». Dette sårbare jeget føler seg frem langs bruddflatene i et verdensbilde som på et vis har gått i stykker. Det eksistensielle ubehaget ligger nært religiøse følelser av fortapelse og lengsel etter frelse. Utgangspunktet er en følelse av at en opprinnelig harmoni har gått tapt. Følgen blir et forsøk på å avfinne seg med tapet – men også en lengsel etter å gjenopprette harmonien. Underveis verger Kiøsterud seg omhyggelig mot nye og trøstende illusjoner. Men enda viktigere blir det å unngå å søke tilflukt i kynisme og avstumpet desillusjon; en resignert aksept av det uakseptable. Et utslag av dette er at han også unngår enhver form for distansert ironi eller blaserthet: Teksten er kompromissløst ærlig og alvorlig.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.