Forsøk på å lege et blødende kontinent

Eirik Vold: Hugo Chávez. Revansjen Manifest. Norge

Eirik Volds bok om Hugo Chávez’ liv og historien om den latinamerikanske frigjøringskampen er svært lesverdig.

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

Hugo Chávez Revansjen

Eirik Vold

Manifest

Norge

NRK-nestor Arnt Stefansen har oppsummert Venezuelas historie slik: «En dyp og systematisk urett, der koloniherrene og deres etterkommere har levd i overflod, mens det store flertallet er blitt utnyttet og utarmet.» Eirik Vold tar oss med til et personlig møte med den avdøde presidenten og hans kamp mot denne uretten i boken Hugo Chávez. Revansjen.

Wikileaks og presidenten selv. CIAs nye sjef Michael Pompeo kalte nylig Wikileaks «en fiendtlig etterretningsorganisasjon som samarbeider med diktatorer». Pompeo kom med utilslørte trusler, trusler ingen tør ta lett på. For bare to måneder siden besøkte Pompeo Riyadh for å gi CIAs George Tenet-pris for antiterrorarbeid til Saudi-Arabias kronprins Muhammed bin Nayef. Pris til demokratifyrtårnet Saudi-Arabia!

Wikileaks har gitt Eirik Vold rikelig med materiale til boken om Venezuelas tidligere president. «Jeg kunne sammenlikne hva diplomater melder hjem om i det skjulte med hva de sier offentlig og hva de tar på alvor. Det juges mye, og Wikileaks gir viktige fakta. USA fryktet Chávez mer enn de ville innrømme,» forteller forfatteren.

Det er ikke ofte at norske fagbøker oversettes for å nå lesere utenfor Norge. Hugo Chávez. Revansjen er et av unntakene.  Vold bygger opp fortellingen sin gjennom to bekjente: Omaira, den driftige alenemoren fra slummen i Caracas, og småbedriftseier Antonio fra middelklassen. Den første er en tilhenger, den andre en kritiker av Chávez. Presidenten selv danner naturlig nok hovedlinjen i fortellingen. Men Vold beriker den med korte, supplerende dypdykk i alt fra personlige opplevelser til Verdensbanken frihandelens rolle i utviklingen. Han skriver om valgkamper og folkeavstemninger, om fremmede trusler og intervensjoner. Vold tegner kontinentet i en historisk sammenheng. Forfatterens jakt på et personlig intervju med Chávez har sin egen dramaturgi og kulminerer med en tre timer og 18 sider lang samtale som fant sted under en unik flytur med en tidssjenerøs president.

Demokrat, ikke diktator. Norsk høyreside med Civita i spissen har ikke latt sjansen til å kritisere Vold gå fra seg. For dem er Chávez en diktator. Chávez, som gang på gang vant demokratiske valg, og endog respekterte dem som ikke gikk hans vei, vant 17 folkeavstemninger – hvorav 5 var nasjonale valg – på 13 år. Vold beskriver hvordan presidenten selv innførte retten til å kreve folkeavstemning ved halvgått valgperiode. At han fikk fjernet begrensningen av gjenvalg til ledervervet, er ikke mer udemokratisk enn den norske ordningen, der Erna Solberg kan gjenvelges inn i evigheten – hvis norske kvinner og menn vil. Med andre ord ikke særlig diktatorisk. Jimmy Carters valgobservatører ga Hugo Chávez da også gode karakterer. Stefansen treffer vel spikeren på hodet: «Civita gråter krokodilletårer for sine rike venner i Venezuela.»

Boligene, universitetene og helsesentrene var ikke gaver til folket, sa Chávez: De har alltid tilhørt dem, men har vært frarøvet dem av et korrupt lederskap og grådige selskaper.

Minervas Marsteinstrede, på sin side, anbefaler leserne heller Comandante (2013) av The Guardian-journalisten Rory Carroll, en engelsk ordekvilibrist par excellence. Men i tillegg til kritikken roste Carroll også Chávez for å tale om de fattige som «majoriteten som fortjener en plass ved bordet», som «mennesker som ikke trenger å be om unnskyldning for at de er fattige». «[Chávez var] en som slo ned på de rike som shoppet i Miami med sine petrodollar og ignorerte fattigskurene i fjellsiden. Han fortalte rikfolk at deres privilegier var obskøne. Og han hadde rett,» skrev Carroll. Chávez ville stoppe «blødningene» fra statskassen, men mange advarte ham om faren for å bli tatt av dage som Irans Mossadegh, Chiles Allende og mange flere. Man nasjonaliserer ikke olje ustraffet av USA og CIA.

Sårbare prosjekter. Vold beskriver presidentens mange misiones – økt boligbygging og utdanning for fattige, 23 nye universiteter, musikkskoler i slummen, matsubsidier og helsesentra. Alt ble pedagogisk knyttet direkte til de enorme pengesummene Chávez hanket inn fra oljesalg. Slik kunne folk selv se hva den økte beskatningen av oljeselskapene gikk til. Det var god folkeopplysning å vise frem hva forgjengerne hadde ranet til seg. Misiones er ikke gaver til folket, sa Chávez: De har alltid tilhørt dem, men har vært frarøvet dem av et korrupt lederskap og grådige selskaper.

Men med kostbare misiones forble sosiale prosjekter sårbare for oljeprisfluktuering. På slutten av Chávez’ regjeringstid utgjorde oljen 96 prosent av eksportinntektene. Da betyr et dramatisk fall en katastrofe. Det tilsvarende tallet for Norge er 37 prosent (2016), verdier som vi hadde råd til å spare det meste av. Likevel: Burde det ikke bety noe at andelen fattige i Venezuela falt fra 50 til 30 prosent under Chávez, ifølge Verdensbankens tall?

«Middel- og overklassens hat mot de fattige stikker dypt i Venezuela,» sier Vold. Slik blir det enklere å leve med og bortforklare de dype økonomiske forskjellene. Kriminaliteten i slummen gjør det enda lettere å fordømme underklassen. Chávez lyktes ikke med å få ned drapsraten, som i mange tiår har vært på verdenstoppen.

Vold selv opplevde ran og overfall. Han leier rom i slummen og kommer nært innpå forskjellige sosiale klasser. Hans rapporter er basert på mer deltakende observasjon en mange antropologers.

Nyansert. Man får tillit til fortelleren Vold. Han unnlater ikke å kritisere Hugo Chávez der den økonomiske politikken feilet, og for volden og korrupsjonen. Han forteller om studenter som tror at retten til utdannelse betyr retten til å få en universitetsgrad uten å studere seriøst. Men han legger heller ikke skjul på at han er betatt av den karismatiske presidenten og hans ubestridte sosiale engasjement, mange og lange timer på arbeid, intense og varme omgang med folk han møtte. «Han ga deg følelsen av å bli sett,» sier Vold. Historien om den lille gutten i veikanten som tar en halvtygget kjeks ut av munnen, er fornøyelig: Gutten rekker den til presidenten som ikke nøler med å putte den i sin egen. Ikke rart at Chávez på sitt beste hadde en oppslutning på 90 prosent.

Gutten rekker den halvtygde kjeksen til president Chávez som ikke nøler med å putte den i sin egen munn.

Så ble da også Chávez kritisert av vennen Fidel Castro for å være uforsiktig. Castro, som etter sigende selv overlevde 638 CIA-mordforsøk under samtlige USA-presidenter fra og med Eisenhower. Den offisielle Church-komiteen bekrefter åtte attentatforsøk bare under Kennedy- og Johnson-administrasjonene.

I flere tiår har Eduardo Galeanos Latin-Amerikas åpne årer vært den autoritative porten til kunnskap om Latin-Amerikas historie. Eirik Volds Hugo Chávez. Revansjen er et litterært bidrag i Galeanos ånd. Hans observasjoner om den avdøde venezuelanske lederen og hans liv på godt og ondt – innvevd i hele kontinents lange frigjøringskamp – står rett og slett til troende. Det gjør heller ikke noe at boken er lettlest og underholdende. Hugo Chávez. Revansjen fortjener å bli lest av mange.