Jeg siterte professor Svein Sjøberg som har skrevet at “folk bør kunne stole på at vitenskapen ikke er kjøpt, betalt eller manipulert av politiske, ideologiske eller kommersielle interesser”. Til dette svarer forskning.no: “Drøm videre, Dessau”.
Deretter vil journalisten belære meg om at vitenskapen aldri har vært verdinøytral, og at forskere er mennesker. Det er egentlig helt utrolig når forskning.no ikke ser forskjellen mellom det å være påvirket av sitt eget ståsted i verden – som vi alle er – og det å være kjøpt, betalt og manipulert. Forskning.no – og “klimaskeptikerne” generelt – kommer med et meget sterkt argument: Ytringsfriheten. Men det er ikke det denne saken handler om. Det er ikke friheten til å ytre seg skeptikerne slåss om. Den har de i rikt monn – om det er som stjerner for det republikanske partiet i USAs Kongress, i publikasjoner fra alle slags tenketanker, eller i mange dagsaviser verden over.
Nei, det de vil ha er det de ikke har, nemlig vitenskapelig troverdighet. Vitenskapelige tidsskrifter med peer-reviewing gir troverdighet – men når man ikke blir publisert i slike tidsskrifter kan også et nettsted for forskningsformidling som eies av anerkjente forskningsinstitusjoner gi en form for troverdighet. Nettopp fordi leserne regner med at visse minimumsstandarder overholdes. Alle har krav på ytringsfrihet. Vitenskapelig anerkjennelse og troverdighet har derimot ikke alle krav på.
Kristin Straumsheim Grønli svarer på ett av de eksemplene jeg tok opp i min kritikk. Jeg kritiserte en artikkel i forskning.no som handlet om en svensk studie: den påstår at det ikke finnes nok olje å brenne på jorda til å oppfylle noen av fremtidsscenarioene fra FNs klimapanel. Forskning.no presenterte forfatterne som “svenske geologer”, men det er ingen svensk geolog inne i bildet – derimot en nøytronfysiker og to studenter. Altså uten kompetanse om oljereserver eller klimaspørsmål. “Studenten har blitt veiledet om verdens oljeressurser av en professor i et helt annet fag”, skrev jeg. Forskning.no siterer meg på at “saken fortjener ikke omtale fordi det dreier seg om en mastergrad”. Poenget mitt var imidlertid et annet, og skulle være helt opplagt: Det å gi troverdighet på oljefeltet til en nøytronfysiker og to studenter ved å presentere dem som “geologer”, er misvisende. Også for Forskning.no må det vel være forskjell på en geolog og en nøytronfysiker.
Den nevnte mastergraden ble brukt til å angripe FNs klimapanel, ut fra påstanden om at det ikke finnes olje nok på jorda til å forårsake global oppvarming. “Hvis ingen har undersøkt dette tidligere, er det på tide å gjøre en grundig sjekk, før vi hisser oss enda mer opp over klimaets tragiske tilstand. Ikke minst burde FNs klimapanel undersøkt det, før de tegnet opp sine scenarier“, skriver forskning.no. Dette er alvorlig feilinformasjon. Oljeselskapene har faktisk deltatt aktivt – om enn ikke velvillig – i hele prosessen som FNs klimapanel styrer. Ja, det er nærmest morsomt når den svenske nøytronfysikeren anbefaler FNs panel å kontakte et oljeselskap, og forskning.no belærer FNs klimapanel, uten å sjekke en såpass sær påstand.
Journalistens påstand om at jeg angrep Willie Soon for at han gjorde seg bemerket i de politiske kampene rundt klimaspørsmål, er sjeldent usaklig. Mitt poeng var at Soon oftest presenteres som astrofysiker,
for eksempel da Bushs republikanske parti trengte vitenskapelige alibier mot Kyoto-protokollen. Samtidig uttaler han seg som vitenskapelig autoritet på helt urelaterte områder, som helserisikoene knyttet til kvikksølv. “Epidemiologiske studier” om dette er også “vitenskapelig usikre”, mener vår astrofysiker. I dagens USA finnes det en politisk kamp rundt kvikksølv også – for å holde kostnadene for kullverkene nede. Ja, jeg synes det lukter råttent når Soon benytter sin forskerstatus til å uttale seg “vitenskapelig” på områder som ikke har noe annet til felles, enn at de påvirker olje- og kullindustriens kostnader.
Forskning.no anklager meg videre for å stole blindt på det som “serveres” i Prestruds og Jansens kommentar. “Dette er representanter for to av de viktigste institusjonene for klimaforskning i Norge. Om de har rett eller ikke, kan vi ikke vite før vi har undersøkt saken nærmere”, skriver journalisten. For at vi ikke skal tvile på hva hun mener med “saken” gir hun seg ut på en diskusjon av hockeykøllegrafen – en diskusjon hvor det egentlig hadde gjort seg med faglig kompetanse før man agerte dommer, spesielt når man driver forskningsformidling.
Om klimaforskning generelt skriver Straumsheim Grønli: “Vi kan nok ikke se bort fra at det er lettere å skaffe midler når man sier “vi vet at det går ad undas”, enn når man sier “vi vet ikke helt hva som kommer til å skje”. Har forskning.no virkelig ikke registrert, at “vi vet ikke helt hva som kommer til å skje” er akkurat hva klimaforskere sier! Det er en overveldende vitenskapelig enighet om at oppvarmingen av Jorda er i gang globalt, at den vil fortsette, og at menneskenes utslipp av drivhusgasser er en viktig årsak til dette. Men det er alt for lite kunnskap om hvilke utslag det vil gi seg regionalt og lokalt, og om hvor fort det vil skje. Det sier forskere høyt og tydelig. Og det er viktig å vite mer. Ingen var forberedt på hetebølgen i sommer i Europa – avviket i forhold til det normale var overraskende stort. Ingenting var beregnet på så vedvarende høye temperaturer: Verken jernbaner eller begravelsesbyråer, helsesystem eller dyreoppdrett.
“Er nettstedet forskning.no ledet av den amerikanske regjering i en systematisk kamp for å dysse ned klimaproblemene? Eller er Nina Dessau på bærtur?” spør Grønli. Nå har jeg selvfølgelig aldri skrevet at forskning.no er ledet av den amerikanske regjering. Det jeg gjorde var å stille spørsmål om forskning.nos kilder i forhold til det nettverket av tenketanker som sponses i hovedsak av olje- og kullindustrien. Det spørsmålet kan ikke forskning.no løpe fra.
Av de fire “skeptikere” Grønli siterer i sitt svar (McRoss og Mc Intyre, Soon og Baliunas), har tre en viktig stilling i en ekstrem-høyre tenketank – den siste er bare ansatt i industrien. Baliunas er både “senior scientist” og styremedlem i the Marshall Institute (www.marshall.org). Soon beskriver seg selv som Science Director av Center for Science and Public Policy, et nytt prosjekt ved Frontiers of Freedom Institute (www.ff.org). Både the Marshall Institute og Frontiers of Freedom er tungt sponset av ExxonMobil.
Fraser Institute, hvor McKitrick er Senior Fellow, er en mektig ekstrem-høyre tenketank i Canada. Den er tett knyttet til det amerikanske tenketanknettverket og støttes av store selskaper. Den spesialiserer seg på å angripe det offentlige helsesystemet og det offentlige skolesystemet, men driver litt med klima også.
Nå er det selvfølgelig ikke slik at et prosjekt som er sponset av industrien, ikke kan frembringe god forskning. Industrien selv sitter på meget verdifulle kunnskaper om egne felt. Tobakkindustrien for eksempel, har mange kunnskaper om tobakk. Men hvem burde man stole på når det gjelder forbindelsen mellom tobakk og lungekreft? En forsker betalt av tobakkindustrien, eller verdensanerkjente lungespesialister? Når det gjelder klima har forskning.no valgt spesialister sponset av oljeindustrien, uten engang å fortelle det.
Waxman-rapporten til USAs Kongress dokumenterer en systematisk manipulering av vitenskapelige prosesser på tjue forskjellige områder, deriblant klima. Slike forvrenginger og manipulasjoner er ikke noe nytt, men de skjer nå i et omfang og med metoder uten sidestykke, konkluderer rapporten. Redaktøren Tunstad i forskning.no mener at “Bush i det store og hele ikke har vært en verre president enn andre”. En ren påstand mot en rapport spekket av til dels groteske eksempler, og mot vurderingene fra redaktørene av de største vitenskapelige tidsskrifter. Jeg skulle gjerne vite hvorfor Tunstad mener at forholdene i dagens USA er “ikke ulikt forholdene her hjemme”.
Samtidig dukker det stadig opp nye eksempler på en hemningsløs bruk av ordet “vitenskap” til innbringende manipulasjoner. Siste i rekken er følgende påstand: Det finnes ikke vitenskapelig belegg for å si at for mye sukker fører til overvekt. Den amerikanske administrasjonen bruker denne påstanden mot Verdens Helseorganisasjon, som arbeider under ledelse av Kaare Norum mot den raskt økende utbredelsen av fedme. (Bush får stor støtte fra sukkerindustrien til sin valgkampanje).
Jo, dette er ulikt forholdene her hjemme. Men også i Norge står forskere under nye former for press.
Derfor er det viktig – både for Forskningsrådet og for offentligheten generelt – å bekjempe manipulasjoner og forvrenginger, også når det er forskning.no som står for dem.