Forrådt av sine egne?

Ble fattigfolk forrådt av Brasil og India under siste WTO-runde?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

WTO tilbake på sporet! Det var det dominerende budskapet etter WTO-møtet i Genève i slutten av juli. Men på hvilket spor?

Mediebildet her i Europa og i Nord-Amerika var prega av alt fra lettelse til begeistring. Lettelse over at WTO-forhandlingene ikke brøt sammen – slik de gjorde i Seattle (1999) og i Cancun (2003). Begeistring over …, ja, over hva?

Økonomer og politikere ble sitert i våre vestlige medier på at nå skulle handel komme alle til gode – og den globale veksten skyte fart igjen.

Hva ble vedtatt?

1. Den interne landbruksstøtten skal ned med 20 prosent seinest ett år etter at Doha-runden er slutt. (Doha-runden er den forhandlingsrunden som starta på WTO-toppmøtet i Doha i desember 2001).

2. Støtten til eksport av landbruksvarer skal fases ut, men det er ikke satt noen dato for når det skal skje – eller for hvordan den skal trappes ned.

3. Tollsatsene på industrivarer skal trappes kraftig ned – og de høyeste tollsatsene skal kuttes hardest. Dem er det u-land som har.

4. Hvert land kan likevel skjerme et begrensa antall følsomme (sensitive) varer fra alt for kraftig utenlandsk konkurranse.

4. GATS-forhandlingene om å utvide verdenshandelen med tjenester skal skyte fart. Alle land skal innen mai 2005 ha lagt fram lister over hvilke tjenester de vil åpne for utenlandsk konkurranse.

5. Tre av de såkalte «Singapore-temaene» skal ut av forhandlingene. Det gjelder spørsmålet om en investeringsavtale, om konkurranseregler og om offentlige innkjøp. Derimot skal det forhandles videre om å forenkle reglene for eksport og import – det fjerde Singapore-temaet.

Øynene som ser

Ett perspektiv på Geneve-møtet ser slik ut: Forhandlingene førte fram fordi «alle oppnådde noe.» USA og EU oppnår bedre markedsadgang for industrivarer over hele kloden – og kan gjennom GATS-forhandlingene oppnå det samme for tjenester. U-land slipper – etter hvert – å konkurrere med subsidiert billigmat fra USA og EU og møter ikke så høye tollmurer som i dag når de vil selge mat til Europa, Nord-Amerika og Japan.

Et annet perspektiv er slik: I Cancun (2003) låste forhandlingene seg fordi u-lands-blokken ikke lot seg splitte. I Geneve klarte USA og EU å splitte u-landa – og ved å gi noe til de mest toneangivende. De fattigste u-landa – og de er mange – ble oversett og overkjørt – og fikk egentlig bare ulemper og ingen fordeler.

Spørsmålet er kort og godt: Førte Gerneve-møtet til en rimelig balanse mellom rike og fattige land – og mellom de land som eksporterer mat og de som importerer mat?

Det er lenge til vi får svar på slike spørsmål. Geneve-møtet førte fram til en rammeavtale der nesten ingen ting er tallfesta. Vi står foran årelange forhandlinger der alle interessemotsetningene er like skarpe som før – der makt og avmakt er fordelt på samme måte som før – men der landa i den tredje verden kan være splitta på skjebnesvangert vis for de fattige på denne kloden.

Tragedien i Geneve

Fram til Cancun-møtet i august 2003 kunne USA og EU drive WTO framover til egen fordel hver gang de klarte å tømre et kompromiss seg i mellom – og fikk lirka Japan og en håndfull andre land med på kompromisset. Deretter brukte de sin overmakt – og en kombinasjon av listige gulrøtter og brutale piskeslag – til å få resten av WTO-statene på plass.

På møtet i Cancun fikk USA og EU derimot klar beskjed. Heretter kan forhandlinger i WTO-forhandlingene bare føre til resultater hvis de gir fordeler også til u-land.

I Geneve skjedde det oppsiktsvekkende – og tragiske – at kompromisset ble tømra av en helt ny konstellasjon: av USA, EU, Australia, India og Brasil. Denne gruppa møttes alt i april, og la fram kompromisset sitt noen dager før Generalrådet møttes i Geneve i slutten av juli.

Kloden blir sikkert et bedre sted når land som India og Brasil får rette opp noe av den ubalansen som vestlig overmakt har skapt. Men resultatet i Geneve tyder på at mye kan gå galt også om stormakter fra Asia og Latin-Amerika får være med på å styre verden.

For hvilke land ble oversett og overkjørt i Geneve? Det er fare for at vi om noen år må konkludere: de aller fleste.

Sprikende interesser

Land i den tredje verden står på ingen måte med identiske handelsinteresser. Noen land kan for eksempel eksportere store mengder landbruksvarer hvis de bare slapp til på vestlige markeder. Andre land må importere stadig mer mat fordi småbøndene deres blir utkonkurrert av dumpingeksport fra EU og USA.

Begge gruppene kan stå sammen om kravet om at WTO-reglene må forby alle former for eksportstøtte slik at matvaredumpingen til EU og USA tar slutt. Men de står mot hverandre i spørsmålet om det som er kalt «matsuverenitet.» Om et land som ikke er sjølberga med mat, skal ha lov til å beskytte egne bønder mot import utafra.

G33 og G90

I Cancun var land i den tredje verden organisert i flere grupper som avspeiler slike interesseforskjeller. De viktigste var G20, G33 og G90. Talla forteller hvor store de en eller annen gang har vært. De skifter ikke navn når land skifter plass mellom gruppene.

G33 har vært leda av Indonesia og har som hovedkrav at u-land må ha særlige unntak og særbehandling fra liberaliseringsreglene til WTO. De må kunne verne innenlandsk næringsliv i en oppbyggingsfase, slik nesten alle i-land har verna sine viktigste vekstnæringer inntil de kunne tåle konkurransen utafra.

G90 er en samling av tre delvis overlappende allianser, de såkalte «MUL-land» (de 49 land som FN definerer som verdens minst utviklede), ACP-statene (et 70-tall land fra Afrika, Karibien og fra Stillehavsøyer) og gruppa av afrikanske land leda av Kenya. Det er her kravet om matsuverenitet har hatt sitt hovedfeste.

G20 – stor men lett å splitte

Det er G20 som kan slå med størst tyngde i WTO sine forhandlingsbord – og det var det den gjorde i Cancun. Rundt om i den tredje verden var det mange som håpte at ei gruppe med mer enn halvparten av jordas befolkning bak seg – og leda av land som Kina, India, Sør-Afrika og Brasil – måtte kunne føre WTO i retning av en mer solidarisk verden.

Det var felles landbruksinteresser som førte til at G20 oppsto. På andre områder kan interessene sprike, og det gjorde G20 til ei sårbar gruppe. Det viste forhandlingene i Geneve.

Forræderi fra India og Brasil?

Der brøt India og Brasil ut av den fronten som var tømra i Cancun – og lagde en slags «separatfred» med USA og EU. Det er ingen tvil om at brasiliansk agrobusiness fikk gjennomslag for interessene sine.

For India kan det se ut som om det betydde mest å få til en avtale om hvordan industritollen skal kuttes som ivaretar indiske interesser best mulig.

Da er det ikke overraskende at forræderi-beskyldningene svirrer i lufta både mot India og Brasil fra dem som hadde satt sin lit til at det fra nå av var en samla u-landsfront som skulle tømre det kompromiss som USA og EU så var nødt til å forholde seg til.

---
DEL

Legg igjen et svar