Fornyelse og stagnasjon

For to år siden anmeldte jeg nye innspillinger av Viktoria Mullova og Maksim Vengerov i denne spalten. Da skuffet Mullovas Beethoven-innspilling, mens Vengerovs Britten fikk rosende omtale. Nå er det omvendt – og ironisk nok er det også denne gangen Beethovens konsert som er skuffelsen. Er det så vanskelig å gjøre den bra? Fornyet karriere […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For to år siden anmeldte jeg nye innspillinger av Viktoria Mullova og Maksim Vengerov i denne spalten. Da skuffet Mullovas Beethoven-innspilling, mens Vengerovs Britten fikk rosende omtale. Nå er det omvendt – og ironisk nok er det også denne gangen Beethovens konsert som er skuffelsen. Er det så vanskelig å gjøre den bra?

Fornyet karriere

En lidenskap for tidligmusikk har fått den anerkjente fiolinisten Viktoria Mullova, som primært er kjent for sine framførelser av standardrepertoaret, til å omfavne historisk informert oppføringspraksis. Siden 2000 har hun turnert med tidligmusikkensemblene Orchestra of the Age of Enlightenment og Il Giardino Armonico. Dette har fornyet hennes karriere.

Nå har eksilrusseren Mullova tatt sitt samarbeid med det italienske ensemblet Il Giardino Armonico til platestudioet. Sammen har de tatt for seg fem av Antonio Vivaldis beste fiolinkonserter: RV 280 («Grosso Mogul»), RV 580, RV 187, RV 234 («L’Inquietudine») og RV 277 («Il Favorito»). Mullova spiller på en fiolin fra 1723 med tarmstrenger og barokkbue.

Vivaldi var en produktiv mann. Etter siste telling er man nå oppe i 253 konserter for fiolin og orkester. Han har hatt en stor betydning for utviklinga av fiolinkonserten som sjanger; blant dem som var svært påvirket av ham, var J.S. Bach – han transkriberte blant annet «Grosso Mogul» i modifisert form til orgelkonserten i c-dur, og konserten i h-moll, RV580, ble til Bachs konsert for fire cembaloer.

Mullovas spill står ikke tilbake for noe levert av mer spesialiserte «tidligmusikere». Det er samtidig lidenskapelig og kjølig, glassklart og perfekt intonert med en teknisk letthet mange kan misunne henne. Hvis man skulle komme med en kritisk bemerkning, måtte det være at hun ikke alltid er «barokk» nok – barokk da forstått som ekstrem i dynamisk og tempomessig forstand. Men det ville nesten være perverst å kalle det en mangel. Dessuten er kontrastene godt nok ivaretatt av det som alltid sprutende orkesteret under sin leder Giovanni Antonini.

Plata er kommet ut på det nystartede plateselskapet Onyx, som er verdt å følge med på da de allerede har knyttet til seg noe av den klassiske musikkens elite. Dette er en av årets perler.

Uten framdrift

I likhet med Mullova har også hennes landsmann Maksim Vengerov framført tidlig musikk med historisk autentisk tilnærming; på sin utgivelse med sonater av Eugène Ysaÿe inkluderte han en framføring av Bachs Toccata og Fuge i d-moll, BWV 565, skjønt med et ikke like overbevisende resultat. Nå er han ute med en ny cd på EMI med Beethovens fiolinkonsert og to romanser for fiolin og orkester.

Det finnes antakelig flere innspillinger av denne konserten enn av noen andre fiolinkonserter, og mange gode. Man bør kanskje derfor ha noe nytt å formidle i denne konserten dersom man skal spille den inn – eller spille den veldig bra. Ingen av disse to elementene kan sies å karakterisere Vengerovs framføring.

Den første satsen framføres langsommere enn jeg har hørt noensinne. Han bruker seks-sju minutter mer enn det som er vanlig i denne satsen, og når satsen er på 20 minutter, er det ganske mye. Dette fører til at framdriften går tapt, hvilket er en stor ulempe i Beethovens musikk, hvor så mye handler om framdrift og bevegelse. Tilbake står en sentimental dveling ved enkeltpassasjer. Dette gjenspeiles også i Vengerovs spill, som mangler følelse for musikkens dramatiske oppbygging – det er akkurat som om det er om å gjøre å køle på med så mye søt velklang som mulig. Og hvis det er noe Beethovens musikk nettopp ikke handler om, er det dét.

Orkesteret labber også av gårde på en ganske ugrasiøs måte, slik at man knapt legger merke til at det er et orkester av toppkvalitet som spiller. London Symphony Orchestra kan så mye bedre – hadde de bare hatt en dirigent med en større følelse for musikkens dramatiske potensial. Mstislav Rostropovitsj er en stor cellist og har vist seg som en habil dirigent på andre utgivelser, men her kommer han til kort. Det er skuffende, særlig fordi disse ellers ypperlige musikerne har hatt vellykkede samarbeid tidligere. Dersom du skal ha Beethovens fiolinkonsert, sats på Jascha Heifetz’ uforlignelige framførelse med Boston Symphony Orchestra under Charles Munch på RCA.

---
DEL

Legg igjen et svar