Fornuftstro og liberalisme

– Det er radikalt å være skikkelig liberal, sier Cathrine Holst.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Cathrine Holst skrev særoppgave om kvinneskikkelsene i Sigurd Hoels romaner på skolen. Nå er hun sosiolog og holder til på Senter for vitenskapsteori ved Universitetet i Bergen. Hun er en smule skeptisk til verdien av begreper som kulturradikalisme og verdikonservatisme. Er de ikke for uklare, spør hun. Men likevel:

– Jeg mener fortsatt at det er radikalt å være skikkelig liberal. Da både Morgenbladet Klassekampen og Dag og Tid i løpet av kort tid erklærte seg som verdikonservative på lederplass, da ble det litt mye for meg.

Men hvor står Cathrine Holst selv? Ettersom vi har satt oss fore å få en rapport fra åndskampens akademiske fløy, ville en het omfavnelse vært et skudd for baugen.

Derfor spør vi altså:

– Hvor står du?

– Innenfor rammene av den liberale rettsstaten er jeg sosialist i økonomiske spørsmål og liberaler innenfor den kulturelle sfæren, svarer Holst.

Hva det betyr?

Vi skal ta det steg for steg.

En konformistisk velferdsstat

Og vi begynner med synet på staten.

– Staten bør være nøytral i forhold til å belønne eller forhindre utbredelsen av bestemte livsformer. Den skal ikke diskriminere, være paternalistisk eller legge strenge normative føringer på folks livsutfoldelse, sier hun.

– Det betyr for eksempel at statens diskriminering av homofile i adopsjonssammenheng er problematisk?

– Ja, i dag er statens politikk diskriminerende på dette punktet.

Men Cathrine Holst, som foruten stillingen ved Universitetet i Bergen er aktiv i Attac, har også et ørlite horn i siden til en av venstresidens hellige kuer – velferdsstaten.

– De skandinaviske velferdsstatsmodellene gir sannsynligvis de beste samfunnene verden har sett. Men det er også noe kulturelt standardiserende ved dem.

Ifølge Holst legger nemlig velferdsstaten til rette for en bestemt kombinasjon av yrkesliv og familieliv.

– Jeg mener faktisk det er litt villedende å omtale velferdsstaten som kvinnevennlig. Den er først og fremst familievennlig. Det er noe jeg har vært opptatt av i det siste. Den er vennligstilt i forhold til det store flertallet av befolkningen som vil ha barn og leve i kjernefamilier. Men dette flertallet bør kanskje besinne seg og huske at det har en dominerende kulturell posisjon og at velferdsstatens politikk bygger opp under dette hegemoniet.

– Forklar.

– Velferdsstatsordninger er en god ting, og de har gjort det mulig for vanlige folk i Norge å kombinere familieliv og yrkesliv. Det er ikke tilfeldig at fødselsraten ikke har sunket dramatisk i Norge som i en del andre vesteuropeiske land og i Japan. Samtidig gir velferdsstaten insentiver i retning av å få folk til å velge en bestemt livsform, det er det ingen tvil om. Utfordringen i et slikt kulturelt klima er å skape muligheter for å velge annerledes. Etter min smak hadde det også vært bra om folk faktisk gjorde det.

– Du mener vel aldri at det er statens oppgave å legge til rette for et større innslag av alternative livsløp?

– Staten skal prinsipielt være nøytral i forhold til livsvalg. Det ville være en fallitterklæring om vi trengte staten for å utfolde oss i stort og smått. Dette må vi få til selv, og i Norge har mange av oss gode muligheter til det. Snarere ser jeg på det som en oppgave for meg selv som borger og debattant å utfordre folk til å velge nye veier. Det er forøvrig lange tradisjoner for alternative liv innenfor feministenes rekker.

– Er ikke dette en smule romantisk på vegne av 70-tallets hippi-kollektiver og en smule arrogant overfor de livsvalgene mange tross alt velger å ta?

– Ungdomstiden er ofte preget av en søken og en åpenhet i forhold til alternativer. Men så ender de aller fleste opp med å velge det samme likevel. Poenget er ikke å trampe på folkeflertallet og hevde at det lever inautentisk eller noe i den retning. Det er flott dersom folk er fornøyde med måten de lever på. La oss bare håpe de faktisk er det, og at de har gjort et bevisst valg.

Global orientering

Toleranse og pluralisme har vært gjengangere som kulturradikale honnørord i denne intervjuserien. Både Thomas Hylland Eriksen og Nazneen Khan-Østrem la stor vekt på det. Cathrine Holst slutter seg til disse idealene, og tar utgangspunkt i at vi ofte ser startpunktet for dagens debatt om det multikulturelle Norge i innvandringen etter 1970.

– Det sier ganske mye om vårt eget selvbilde at vi først betrakter oss som et flerkulturelt samfunn. Det har da vært flere kulturer her mye lenger enn 30 år, slår hun fast.

Men hun ser også en vanskelighet med denne analysen.

-Og det er?

– At den relative kulturelle enheten og den følgende konformismen sikret den nødvendige nasjonale solidariteten for å skape den norske velferdsstaten. Venstresiden var med ganske gode grunner nasjonalistisk orientert.

– Men nå er vi kanskje ferdig med den perioden av norsk historie, og det er andre ting som bør komme i fokus for venstresiden?

– Langt på vei ja. Det blir satt på spissen i Ottar Brox’ prosjekt. Han gir ikke slipp på nasjonalstaten. Brox skriver at vi må bli mer opptatt av de økonomiske strukturene. Og gjerne det, men hvorfor må vi begrense oss til de økonomiske strukturene i Norge? Hvor kommer det premisset fra? Jeg tror den kulturelle enhetstanken fungerer repressivt i dag, og det har ikke bare med innvandringen å gjøre. Utfordringen i dag er å forsvare velferdsstatens positive sider uten at nissen – den kulturelle enhetstanken – følger med på lasset.

– Så også du vil ha en mer internasjonalt orientert venstreside, med andre ord?

– Vel, jeg vil heller si at den bør bli globalt orientert. Spørsmål om global politikk og solidaritet er viktigere enn noen sinne. Ottar Brox peker med rette på faren for at det i kjølvannet av innvandringen utvikler seg en ny underklasse. Og Norge kan selvsagt ikke finansiere velferdsordninger for alle verdens fattige, men vi har forpliktelser overfor disse menneskene også. De ble tydeligere for oss i Norge med innvandringen, men forpliktelsene har vært der hele tiden. Jeg ser også velferdsstatens styringsproblemer, det er ikke det, men løsningen på dem kan ikke være annet enn at vi blir mer global i tenkningen, sier Holst.

– Hva med Attac, da, hvor du er medlem? Er ikke den nasjonalt orienterte venstreside i overkant godt representert også der?

– Det er interne debatter om dette. Jeg mener nasjonalstaten først og fremst må sees på som en strategisk størrelse. Jeg kan ikke fatte at det går an å tro at vi kan klare oss uten overnasjonale strukturer som kan håndtere den globaliserte økonomien. Fritz C. Holte har for eksempel skrevet en bok der han starter med premisser som «la oss anta at det ikke foregår handel på tvers av landegrenser». Men det har det alltid gjort. Når han har kalt boka si En annen verden er mulig, som gir assosiasjoner til Attacs slagord, er jeg redd det bidrar til å skape et galt bilde av bevegelsen.

– Men er han alene? Er det ikke en veldig utbredt motstand mot overnasjonale strukturer som WTO og EU både i Attac og på venstresiden mer generelt?

– Vi må være ramsalte i kritikken av den politikken de overnasjonale institusjonene fører. Men vi må også spørre hvordan vi kan klare oss uten slike institusjoner i en tid da både økonomien og fenomener som miljøproblemer er globalisert. Dessuten må vi skille mellom ulike overnasjonale institusjoner. Å snakke om EU og WTO i samme åndedrag er rett og slett uetterrettelig. EU-debatten bør være rent strategisk og styres av hva vi tror man kan oppnå med medlemskap. I forhold til de andre overnasjonale institusjonene må vi enten ha et alternativ, eller vi må reformere de allerede eksisterende institusjonene.

Individualisme

Vår tid er preget av individualisme og konsumerisme som legitimerer kapitalismen. Kapitalismen gjør på sin side moral umulig og medfører normoppløsning. Det er en negativ spiral i gang, hvor det ene forsterker det andre. Resultatet er at fellesskapene forvitrer og vi blir stående overfor en utbredt verdinihilisme. Slik lyder forfallsmytene om det vestlige samfunnene fra en del eldre verdikonservative menn på venstresiden, mener Cathrine Holst.

For henne er det imidlertid ingen enkle sammenhenger mellom begreper som individualisme, konsumerisme og kapitalisme. Individualismen har stått sentralt i den kulturradikale tradisjonen. Selv kaller Holst seg moralsk individualist. Og det grunnleggende i den posisjonen er respekten for hver enkelts person, forklarer hun.

– Menneskerettighetene innebærer en slik individualisme, og det kan man vel ikke være imot, sier Holst.

Hun er bekymret for konsumerismens utbredelse og markedets ekspansjon i andre livssfærer. Men å kalle det individualisme, det vil hun ikke.

– De som mener individualismen er lite samfunnsgagnlig, må presisere hva de legger i sitt individualismebegrep, forklarer hun.

Særlig må disse utfordres på en ting, ifølge Holst. Spørsmålet er: Hva mener de om kvinnefrigjøringen?

– Kvinnefrigjøringen i Norge har jo nettopp handlet om «forvitring av fellesskap», det vil si forvitring av patriarkalske fellesskap. Forfattere som Håkon Lorentzen (Fellesskapets fundament. Sivilsamfunnet og individualismen fra 2004. red.anm.) og Arne Johan Vetlesen (Moralens sjanser i markedets tidsalder fra 2003. red anm.) gjør rett i å være bekymret for fellesskapenes og solidaritetens vilkår, men de kan da ikke ønske seg tilbake til de gamle fellesskapene? De bør være enda klarere på hva slags fellesskap de ønsker seg, sier hun, og fortsetter:

– Ta Arne Johan Vetlesen, som jeg har stor faglig respekt for. Nettopp fordi hans refleksjoner er så avklarende, skulle jeg ønske han kunne skrive mer om hvordan hans fellesskapsvisjoner kan forenes med den individualisering som har muliggjort kvinnefrigjøringen. Hvorfor bør jeg, som kvinne og feminist, la meg overbevise av hans bekymringer?

Fornuftstro og religionskritikk

– Da har noen reservasjoner i forhold til å kalle deg selv kulturradikal, men hva vil du holde frem som gode sider ved den kulturradikale tradisjonen?

– Fornuftstroen. Den er verdifull, sier Holst.

– Det er en utrolig ressurs når vi skal organisere samfunnet at vi har evnen til å begrunne oppfatningene våre. Men fornuftstroen må være uten reduksjonisme, som for eksempel overfokusering på positivistiske og eksperimentelle orienteringsmåter, fortsetter hun.

Også religionskritikk har Holst sansen for.

– Kampen mot overtro og dogmatisme er viktig. Men det må skje gjennom en religionskritikk som ikke handler om å hamre løs på alt religiøst. Da jeg var i USA, oppdaget jeg at de liberale akademikerne hadde en personlig tro. Det var en ny innsikt for meg. Vi lever jo i et veldig sekularisert samfunn, hvor selv personlig tro er uvanlig, særlig i det akademiske miljøet. Religionskritikken kan fort bli for umoden. Dette handler tross alt om folks behov for eksistensiell undring og meningsøken, og det er ingenting dumt med det.

Frihet

Cathrine Holst ser to krefter som truer den liberale og sosialistiske posisjon hun selv forsvarer. På den ene siden gufset fra tidligere tiders trange fellesskap. For det andre at markedet infiserer stadig nye livssfærer. Også det siste skaper ensretting. I tillegg legger markedets og reklamens retorikk seg tett opp til kulturradikalismens. Resultatet er nedslående, mener sosiologen.

– Vi som er opptatt av frihet og mangfold i livsformer bør bli provosert av at frihetsbegrepet monopoliseres av dagligvarekjedene, sier hun.

– Ja, eller bindprodusentene. Reklameres det ikke med «frihet i en liten eske»?

– Nettopp. Vi må gi begrepet et dypere innhold.

– Hva legger du selv i begrepet «frihet», da?

– Jeg har en borgerforståelse av frihet. Den er knyttet sammen med mitt syn på individualisme, og er inspirert av Kants tenkning. Han skriver om autonomi, altså selvlovgivning, som en rasjonell virksomhet. Da kommer også et dannelsesaspekt inn. Det er dannede borgere som tar frie valg.

– Men du mener vel aldri en klassikerorientert og elitistisk dannelse? Den er jo reduksjonistisk ekskluderende og nedlatende, er den ikke?

– Nei, nei, jeg snakker om den brede folkedannelsen. Og jeg mener det også går an å snakke om populærkulturell dannelse innenfor dette tankeuniverset, forklarer Holst.

Hun mener det er de frie valgene til dannede rasjonelle borgere som bør respekteres.

– Samfunnets oppgave må være å skape mulighetsbetingelsene for at en slik frihet kan finne sted, sier hun, og trekker frem filosofen John Rawls som en kilde til inspirasjon.

– Han skriver svært godt om dette, og det bør interessere venstresiden. Vi må skape mulighetsbetingelsene for borgernes opplyste valg. Så får vi stole på borgerne og respektere de valgene de tar, heller enn å kritisere i ettertid.

Rapport fra akademia

Foruten å ha Gunnar Skirbekk – mannen bak essayet «Kulturradikalismen – kapitalismens lausunge» fra 1972 – som veileder, sitter Cathrine Holst i redaksjonen til Nytt Norsk Tidsskrift. Det gjør også Rune Slagstad og Francis Sejerstedt. Førstnevnte stod bak Sosialisme på norsk, hvor han skrev: «Vi må være (…) mer konservative enn Høyre.»

Sejerstedt er hva Cathrine Holst kaller «liberalkonservativ intellektuell».

Holst er med andre ord i posisjon til å gi oss et innblikk i åndskampens akademiske avdeling – den som utspiller seg på Skjervheimseminaret på Voss, på redaksjonsmøtene i Nytt Norsk Tidsskrift og i korridorene ved landets universiteter.

– Hvor i akademia opplever du å finne meningsmotstandere? Altså hvem er de fremste verdikonservative intellektuelle?

– Henrik Syse, som sitter på Prio (Peace Research Institute of Oslo. red.anm.), er en dyktig men konservativ dydsetiker. Jan Brøgger, min onkel, er en vaskeekte verdikonservativ. Den norske 68-generasjonens lesning av Jürgen Habermas (tysk sosiolog og filosof. red.anm.) har tildels vært verdikonservativ, noe Habermas’ orginaltekster ikke gir grunnlag for. Habermas omtaler selv sin strid med liberaleren Rawls som en «familiestrid». De to representerer varianter av et nært beslektet prosjekt. Det er mitt utgangspunkt, sier Holst.

Når det gjelder Rune Slagstad, vil hun imidlertid rette opp et skjevt bilde som har blitt skapt:

– Svært mye av hans politisk-filosofiske arbeid og tenkning omhandler forholdet mellom venstresiden og det liberale prosjektet. Det er i grunnen grovt misvisende å plassere ham som verdikonservativ sosialist på grunn av et enkeltsitat fra Sosialisme på norsk. Det er over 20 år siden den debatten, og i mellomtiden er det ingen som har skrevet mer enn ham om liberalisme på venstresiden.

– Til slutt: Hvem vil du trekke frem som mulige inspiratorer til et nytt kulturradikalt prosjekt?

– Det er mange det. Men la meg trekke frem de norske stjernene i USA, Jon Elster og Toril Moi. Moi er en verdig arvtager etter Simon de Beauvoirs eksistensialistiske og humanistiske feminisme. Jon Elster er en av dem som har gjort mest for å liberalisere det marxistiske tankegodset. Mye av det han står for kan diskuteres, men jeg mener han er en god tenker i dette skjæringspunktet. Han er til dels misforstått og altfor lite verdsatt her hjemme, etter mitt syn.

– Men Jon Elster var da mannen bak Pax-leksikons artikkel om kulturradikalisme, var han ikke? Og det er ikke en veldig flatterende tekst for tradisjonen. Han skriver blant annet: «Det er få som kaller seg kulturradikalere. Ordet har i det store og hele en negativ klang. I den utstrekning kulturradikalismen forfaller til moralisme, utopisme og dilettantisme, med innslag av opplysningstidens flate rasjonalisme, er dette berettiget.» Hvordan kan han trekkes frem som nytt kulturradikalt forbilde?

– Dette er i og for seg et godt eksempel på at det kan være mange forskjellige forståelser av hva som skal ligge i begrepet kulturradikalisme. Det gjør det en smule vagt, og det er derfor jeg ikke vet om begrepet er så godt. Dessuten er det også slik at ikke all kulturradikalisme er bra. Prinsipiell antikonformisme blir for eksempel raskt en latterlig og antiintellektuell posisjon. Det må man holde seg unna, avslutter Holst.

---
DEL

Legg igjen et svar