Fornuftig om filosofi

Filosofi kan brukes til mer enn metafysiske spekulasjoner, viser Alain de Botton i boka «Filosofi som lindring og trøst».

Ny Tid

Engelske Alain de Botton er mest kjent for boka «Hvordan Proust kan forandre ditt liv» og er i dag leder for The Graduate Philosophy Programme ved London University, hvor han har holdt ei forelesningsrekke over hvordan filosofien kan brukes som rådgiver og hjelp i vanskelige situasjoner. I fjor kom den bearbeidet i bokform, kalt The Consolations of Philosophy. Nå er den kommet på norsk, kalt «Filosofi som lindring og trøst.»

Boka tilhører consolatio-sjangeren, som går tilbake til antikken og som var et slags moralsk medisinering. Det mest kjente verket i denne sjangeren er Boethius» «Filosofiens trøst», skrevet i fengsel på 520-tallet e. Kr. Det er også dette verket Bottons bok har tatt tittelen fra; desto merkeligere er det da at han ikke nevner Boethius med ett ord. Heller ikke reflekterer han over sjangeren, noe det er tradisjon for og som det burde være grunn til. Allusjonen til Boethius i originaltittelen blir delvis skjult av den norske oversetterens tilføyelse «lindring», et utilfredsstillende valg som svarer til det ganske dårlige inntrykket jeg har av språket i oversettelsen generelt. Botton forsøker så vidt jeg kan skjønne å holde et lettbeint, klart og konsist språk, noe som er prisverdig. Mona Langes oversettelse ødelegger imidlertid ikke sjelden dette inntrykket, med reaksjonære ordformer og stivbeint språk.

Jeg er positiv til alle forsøk på å bruke den filosofiske tenkemåten og kunnskapen på livets praktiske problemer. Som Haakon Chr. Gaukstad skriver i Morgenbladet 20. -26. juli, er filosofi nettopp ikke en livsfjern aktivitet for de innvidde, men noe som angår våre liv på dyptgripende måter; filosofi handler om de grunnleggende spørsmålene livet stiller alle.

Retten til å ha rett

Boka er delt i seks etter problemområde. Første del tar for seg mangel på popularitet, eller på evne og vilje til å følge konvensjoner. Her bruker Botton Sokrates som eksempel. Dette er uten tvil den sterkeste delen av boka. Botton går hardt ut mot konformitetens idioti og evne til å bryte ned mennesker som defineres ut av «normaliteten». Han påpeker at andres fiendtlighet mot det som ikke er «allment akseptabelt» kan hindre oss i å stille spørsmål ved tingenes tilstand. Det kan også vår egen fordom at sosiale konvensjoner må ha et fornuftig grunnlag; og «det er for å overvinne vår spakhet at vi kan vende oss til filosofien,» skriver han.

Botton har gode observasjoner av konvensjoner og av problemene med å stå i mot flertallet, å tro på en annen sannhet enn majoriteten. Her kunne han også ha kommet inn på at dette er et demokratiets problem: Demokratiets berettigelse er jo nettopp at flertallet har rett – eller i det minste har rett til å ha rett.

Veien til sannheta

Botton mener ikke at man alltid skal gå mot flertallets oppfatninger – poenget er sjølsagt hvordan man har kommet fram til det standpunktet man har; tror man på noe fordi alle andre gjør det, eller fordi man har en rasjonell grunn til det? Den filosofiske tenkemåten går i mot det fornuftsmessig ubegrunna standpunktet. Ei sannhet som kan virke sjølinnlysende for mange, men som er uhørt i store deler av verden, er at «andre mennesker kan ta feil, selv når de sitter i viktige stillinger, selv når de sverger til overbevisninger det store flertall har hatt i århundrer. […] fordi de ikke har undersøkt logikken i sine overbevisninger,» som Botton skriver. Og han fortsetter: «Det som burde bekymre oss, er ikke hvor mange som sier oss imot, men hvor gode deres grunner til å gjøre det er.»

Det fleste vil være enig i at flertallets konsensus ikke kan gjøre mor Åse til en stein. Når det gjelder etiske problemstillinger, er det imidlertid vanskeligere. For er ikke sjølve kongstanken bak toleranse etisk (og verdimessig) antirealisme, altså den holdningen at det ikke finnes noen absolutte etiske sannheter? Og hva annet er den etiske antirealismen enn overbevisningen om at flertallets oppfatning er den rette?

Naturligvis ufornuftig

Om det å undervurdere tenkning og fornuft med hensyn til viktige valg i livet, skriver han: «Man vil aldri forestille seg at intuisjon alene kunne frembringe en god krukke eller sko; hvorfor da anta at man kunne ta fatt på den mer kompliserte oppgaven å styre sitt liv, uten noen langvarig refleksjon over premisser eller mål?»

Han kritiserer også tanken om det «naturlige»; helt riktig påpeker han at det som påstås å være innlysende og naturlig, sjelden er det. Det «naturlige» forandrer seg over tid; det som en gang har vært kulturlig, blir med tida naturlig.

Det første kapitlet er rett og slett ei god innledning til å avsløre debatt- og argumentasjonsteknikker.

Antikapitalisme

Andre kapittel tar for seg trøst for pengesorger. Her brukes Epikur som forbilde. Epikur mente at meninga med livet var å være lykkelig. Men hans forståelse av begrepet «lykke» var ikke det som mange har trodd, nemlig at den bestod i materiell overflod. Her gjør Botton det av med en utbredt misforståelse og mistenkeliggjøring av lykkebegrepet som særlig religiøse mørkemenn har vært ansvarlige for. Botton refererer hvordan det engelske adjektivet epicurean blir definert i Oxford English Dictionary: «luxurious, sensual, gluttonous». Epikurs gode liv var imidlertid stikk i strid med dette: det var det enkle, sunne, harmoniske og moderate, et liv der tenkning og vennskap var de største godene. Botton viser at Epikur egentlig representerer ei antikapitalistisk nedvurdering av luksus:

«Pengenes evne til å gi lykke er allerede til stede i små gasjer, og stiger ikke med de største. Høyere lønn vil ikke få oss til å slutte å være lykkelige, men vi vil ikke, understreket Epikur, overgå nivåer av lykke som allerede er tilgjengelige for dem med en begrenset inntekt.»

Dette kan være noe å tenke på i forbindelse med det kommende stortingsvalget; trenger majoriteten virkelig bedre råd i form av lavere skatter og avgifter? Er det slik at nødvendige behov ikke blir oppfylt for dem, eller dreier det seg om luksusbegjær – på de fattiges bekostning?

Om grunnen til at man bør oppsøke filosofien for å få hjelp, parafraserer Botton Epikur: «Det er fordi de forstår kroppslige lidelser bedre enn vi kan, at vi oppsøker leger. Av samme grunn burde vi vende oss til filosofer når det er sjelen som er plaget.»

Mental likevekt

Samtidig som det er viktig å kjempe mot tingenes tilstand, er det viktig å innse at det er ting man ikke kan endre. Man bør ikke bruke energi på å sørge over ting som er en nødvendig del av den menneskelige lodd. Det er her stoisismen kommer til assistanse.

Det stoiske livssynet ble formulert av en greker ved navn Zenon, men den mest kjente stoikeren er den romerske filosofen og dramatikeren Seneca, som ble befalt å begå sjølmord av keiser Nero. Stoisismen går ut på å akseptere livets betingelser slik de er, godta at det er ting man ikke kan gjøre noe med, og derfor ikke håpe og stole på lykken; denne likegyldigheten overfor livets betingelser skal føre til mental likevekt.

– La lykken din være at du ikke trenger noen lykke, som Seneca skriver i en av sine moralske epistler. Det går også på å skjønne at andre mennesker kommer til å gjøre krav på de samme godene som en sjøl har, noe som kunne være en korreksjon til jøders og palestineres tenkning i konflikten i Midt-Østen.

Vilje til liv

De tre siste kapitlene er mindre interessante, og det er mindre å si om dem. Som trøst for utilstrekkelighet bruker Botton Michel de Montaigne. Montaigne kom til kort på mange områder og fortalte om alt i sine Essays. Botton viser på en utmerket måte Montaignes storhet og fortsatte aktualitet.

Schopenhauers begrep «vilje til liv» brukes mot hjertesorg, Nietzsche mot vanskeligheter. Det sistnevnte sier om at smerte er en nødvendig forutsetning for utvikling, er en viktig påminnelse.

Generelt kan man si at å bruke filosofi som lindring, er å bruke ens evne til fornuftig resonnement og analyse i problematiske situasjoner som synes fastlåst av følelser, konvensjoner og tradisjoner.

Litt sjølforelska

Boka er overflatisk i den forstand at den ikke forfølger temaene dypt nok, men det må den kanskje være, formatet tatt i betraktning. Botton har også en litt sjølforelska skrivemåte som av og til er irriterende; blant annet får man noen irrelevante opplysninger om forfatteren som med fordel kunne ha vært utelatt, men som ikke skjemmer i for stor grad. Noe jeg savner i boka, er kildehenvisninger; av og til lurer jeg på om anekdotene er korrekte, om de bygger på historiske eller litterær-mytologiske kilder.

Helhetsinntrykket er imidlertid godt, sjøl om jeg vil anbefale folk å lese den engelske originalutgaven.

Kommentarer
DEL