Formidlingsmessig kan animasjon ha en høy pris, men også virke forløsende

Teheran Taboo og Tårnet er politiske animasjonsfilmer med mange fellestrekk, allikevel er evnen til å skape dyp innlevelse det som også skiller dem.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 03.12.2018
Tårnet, Teheran Taboo

Mats Grorud Ali Soozandeh (Norge, Iran, Tyskland)

Animerte dokumentarsuksesser som Persepolis og Vals med Bashir har banet vei for animasjonsfilm med samfunnskritisk tematikk. Politiske animasjon har fått et eget navn – og hadde også sin egen seksjon under årets Film fra Sør-festival nylig. Iransk-tyske Teheran Taboo og norske Tårnet var to av filmene som ble presentert. Tårnet beretter om fire generasjoner palestinske flyktninger i Bourj el-Barajneh-leiren utenfor Beirut, mens Teheran Taboo følger unge iranere som på ulike måter lider under landets dobbeltmoralske standarder.

Katastrofen

Der Vals med Bashir brukte tegneanimasjon og suggererende visualitet for å formidle marerittopplevelse av krig, går regissør Mats Grorud mer tradisjonelt til verks i Tårnet. Grorud går tett på og bruker relasjonen mellom den elleve år gamle jenta Wardi og hennes oldefar Sidi som rød tråd i historien. Handlingen foregår på to tidsplan, der leireanimasjon brukes i nåtidsfortellingen, mens mer klassisk tegnefilm brukes i tilbakeblikkene. Leirdukkene i hoveddelen er ikke helt ulike dem vi kjenner fra Ivo Caprinos eventyr, bare mer lavmælte og nøkterne.

I Teheran Taboo formidles følelser gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk, til tross for en
nesten plakataktig tegnefilmstil.

Den norske filmskaperen presenterer 70 år med blodig alvor og konflikthistorie i sin film. Håpløsheten tydeliggjøres ved å vise hvordan hver ny generasjon legger en etasje til på boligen sin i flyktningleiren – slik at husene der etter hvert ruver som tårn. Tilbakelagt tid får slik en visuell form, og de palestinske flyktningenes mer og mer klaustrofobiske livssituasjon likeså. Den tredimensjonale leire-og-papp-animasjonen fanger opp det overbefolkede og vaklevorne i disse elendige boområdene – mens filmens tittel, Tårnet, derimot står støtt.

Hva så med karakterene? Hovedpersonen Wardi og hennes engstelse for Sidi vekker medfølelse. Oldefaren vil ikke bruke penger på medisiner til seg selv, men på Wardis skolegang. Han gir opp håpet om å vende tilbake til Palestina, og på denne årsdagen for Al Nakba – «katastrofen» – overrekker han oldebarnet sitt vitnesbyrd om palestinernes fordrivelse og nøkkelen til hjemmet de den gang forlot, som han har hatt hengende rundt halsen siden.

Rått, men ikke nok

Ifølge filmens åpningstekst måtte to tredeler av den palestinske befolkningen flykte da staten Israel ble opprettet i 1948. Og død og ødeleggelse omgir flyktningene, nå som før. I begynnelsen av filmen blir to demonstranter skutt – den ene dør. Mens de andre familiemedlemmene stort sett bare snakker om sine traumatiske konfliktopplevelser, haster det for Wardi å finne håp i den fastlåste situasjonen.

En av de største utfordringene i sjangeren politisk animasjon er å balansere avstand

… OBS. teksten fortsetter …


Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)


Gratis prøve
Kommentarer