Formidlingsmessig kan animasjon ha en høy pris, men også virke forløsende

Teheran Taboo og Tårnet er politiske animasjonsfilmer med mange fellestrekk, allikevel er evnen til å skape dyp innlevelse det som også skiller dem.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør.
film:

Tårnet, Teheran Taboo

Mats GrorudAli Soozandeh

Norge, Iran, Tyskland

Animerte dokumentarsuksesser som Persepolis og Vals med Bashir har banet vei for animasjonsfilm med samfunnskritisk tematikk. Politiske animasjon har fått et eget navn – og hadde også sin egen seksjon under årets Film fra Sør-festival nylig. Iransk-tyske Teheran Taboo og norske Tårnet var to av filmene som ble presentert. Tårnet beretter om fire generasjoner palestinske flyktninger i Bourj el-Barajneh-leiren utenfor Beirut, mens Teheran Taboo følger unge iranere som på ulike måter lider under landets dobbeltmoralske standarder.

Katastrofen

Der Vals med Bashir brukte tegneanimasjon og suggererende visualitet for å formidle marerittopplevelse av krig, går regissør Mats Grorud mer tradisjonelt til verks i Tårnet. Grorud går tett på og bruker relasjonen mellom den elleve år gamle jenta Wardi og hennes oldefar Sidi som rød tråd i historien. Handlingen foregår på to tidsplan, der leireanimasjon brukes i nåtidsfortellingen, mens mer klassisk tegnefilm brukes i tilbakeblikkene. Leirdukkene i hoveddelen er ikke helt ulike dem vi kjenner fra Ivo Caprinos eventyr, bare mer lavmælte og nøkterne.

I Teheran Taboo formidles følelser gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk, til tross for en
nesten plakataktig tegnefilmstil.

Den norske filmskaperen presenterer 70 år med blodig alvor og konflikthistorie i sin film. Håpløsheten tydeliggjøres ved å vise hvordan hver ny generasjon legger en etasje til på boligen sin i flyktningleiren – slik at husene der etter hvert ruver som tårn. Tilbakelagt tid får slik en visuell form, og de palestinske flyktningenes mer og mer klaustrofobiske livssituasjon likeså. Den tredimensjonale leire-og-papp-animasjonen fanger opp det overbefolkede og vaklevorne i disse elendige boområdene – mens filmens tittel, Tårnet, derimot står støtt.

Hva så med karakterene? Hovedpersonen Wardi og hennes engstelse for Sidi vekker medfølelse. Oldefaren vil ikke bruke penger på medisiner til seg selv, men på Wardis skolegang. Han gir opp håpet om å vende tilbake til Palestina, og på denne årsdagen for Al Nakba – «katastrofen» – overrekker han oldebarnet sitt vitnesbyrd om palestinernes fordrivelse og nøkkelen til hjemmet de den gang forlot, som han har hatt hengende rundt halsen siden.

Rått, men ikke nok

Ifølge filmens åpningstekst måtte to tredeler av den palestinske befolkningen flykte da staten Israel ble opprettet i 1948. Og død og ødeleggelse omgir flyktningene, nå som før. I begynnelsen av filmen blir to demonstranter skutt – den ene dør. Mens de andre familiemedlemmene stort sett bare snakker om sine traumatiske konfliktopplevelser, haster det for Wardi å finne håp i den fastlåste situasjonen.

En av de største utfordringene i sjangeren politisk animasjon er å balansere avstand
og nærhet.

De forseggjorte kulissene, med detaljer som avrevne plakater, dueskitt og sølepytter, gir stofflighet og liv til scenene. Bruk av ekte fotoalbum og autentiske nyhetsopptak på tv-en vitner om Groruds ønske om å knytte animasjonen an til faktiske hendelser i konflikten.

Innblikket Grorud gir i flyktninglivet, er rått og troverdig. Men er det nok? Ett år tilbrakte Grorud i Libanon, for å samle historier til sin film. Og ja, beretningene er sterke – men får de plass til å virke på seerne? Hvilket perspektiv betrakter vi situasjonen fra? Er det for å dempe det vonde og bestialske Grorud velger å animere brutaliteten?

Innlevelse

I møte med filmen Teheran Taboo får jeg svar på mange av mine spørsmål. Skuespillerne her er kledd opp, sminket, og filmet på location, og ved hjelp av en spesiell datateknikk er opptakene deretter overført til tegnefilm. Det filmede materialet er analysert rute for rute, og omkodet digitalt til tegneversjon.

Både Teheran Taboo og Tårnet benytter et forførerisk og fengslende lydbilde som trekker tilskueren inn. Replikkene er i begge levende og gode. Hva er det så som skiller?

Tårnets forseggjorte kulisser, med detaljer som avrevne plakater, dueskitt og sølepytter, gir stofflighet og liv til scenene.

I Teheran Taboo formidles følelser gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk, til tross for en nesten plakataktig tegnefilmstil. Historien fra Iran syder av livsvilje og trass. De menneskelige lyster og laster blir en del av beretningen som kritiserer patriarkatets strikte lover omkring sex, dop og lydighet.

I Tårnet hører vi om unge palestinske tyver som gjennom generasjoner har rappet frukt fra Sidis velduftende trær, til heftige represalier fra den gamle mannen. Men vi får ikke se det. I Teheran Taboo lider karakterene delvis selvforskyldt eller forverret under egne, dristige valg. Som det unge paret som hengir seg til sex på en nattklubb, for så å oppdage at konsekvensene kan bli fatale: Om ikke kvinnen får på plass en falsk jomfruhinne før det kommende ekteskapet med en annen, vil begge bli hardt straffet og få livet ødelagt.

Jakten på en praktisk løsning leder dem inn i Teherans nedrige skyggeverden så vel som i landets dobbeltmoral. En kvinne som prøver å skille seg fra sin fengslede, rusavhengige mann, utnyttes seksuelt av den religiøse dommeren.

Avstand og nærhet

Personene i filmen oppleves kort og godt som av kjøtt og blod. Følelsene trenger igjennom animasjonen og skaper et betydelig større engasjement enn Groruds animerte leirdukker makter. Jeg observerer ikke det som skjer, men opplever det gjennom karakterene.

Dette er nok en av de største utfordringene i sjangeren politisk animasjon – å balansere avstand og nærhet. Tårnet har en distanse til de skildrede grusomhetene som utilsiktet hindrer innlevelse i hovedpersonene. Teheran Taboo lar deg puste i rommet sammen med karakterene. De er ikke bare ofre for urett og lidelse – de har en egen vilje og kjemper imot:

Idet alenemoren legger sitt nakne lår over skulderen på den moralsk forkvaklede dommeren for å «kvele» ham i en avtalt sexlek, håper jeg hun strammer hardere til.

Det menneskelige møtet. Kanskje er det ikke bare leirefigurenes manglende mimikk som gjør at Tårnets lidelseshistorier blir for tettpakket og distansert. Den (riktignok) rettferdige harmen over andres urett er et fortellerperspektiv som fort fortrenger mye av det menneskelige møtet som skaper gjenkjennelse og dybde i en film.

Formidlingsmessig kan animasjon ha en høy pris, men også virke forløsende. I Teheran Taboo var de overtegnede realopptakene en måte å beskytte skuespillerne på mot represalier fra det iranske regimet. Men animasjonen i Soozandehs film klarte også noe langt mer: å løfte skildringen av undertrykkelse til noe både poetisk og livsbejaende – og slik engasjere.

Går på kino.

Kommentarer