Formaning om gjestfrihet

Baumans refleksjoner om migrasjonskrisen er enkle, men hans hovedpoeng er verdt å insistere på. 

Kjetil Røed

Zygmunt Bauman:
Strangers at Our Door
Polity Books, 2016

Når vi befinner oss i en migrasjonskrise som er den største siden krigen, er det naturlig å være redd for den fremmede. De er mange, og vi kan ikke uten videre forvente oss at alle kan tilpasse seg en situasjon med nye landsmenn. Men vi har ikke noe valg, sier Zygmunt Bauman i sin nye bok Strangers at Our Door. Migrasjoner er ikke noe nytt: Opp gjennom historien har folkebevegelser jevnlig funnet sted, og de har alltid ført til en uro i befolkningen når de har stått på som verst.

Det som er nytt er kombinasjonen av terrorisme, islamsk fundamentalisme og politikeres bruk av jihadismens oppblomstring for å slå politisk mynt på sine egne interesser.

Dette er en livsfarlig situasjon, sier den polskfødte sosiologen, som mener dagens politiske situasjon er like uoverskuelig og krevende som den var i mellomkrigstidens Europa.

Kosmisk frykt. Bauman sporer det hele tilbake til frykt. Mennesker har til alle tider vært redde – for sterke naturkrefter, for ytre fiender. For døden og naturens luner. Denne «kosmiske frykten» – som Bauman kaller den, etter den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin – er en grunntilstand i mennesket. Men den blir farlig når den brukes til politisk vinning. Det er politikernes åpenlyse kynisme som bekymrer Bauman. For er det ikke slik, foreslår han, at bekymringen mennesker har for det som ikke kan kontrolleres – som i vår tid inkluderer migrerende fremmede – i dag har blitt hjemlet som fordom vi kan praktisere til hverdags? Har ikke den kosmiske frykten blir til offisiell – legitim – frykt?

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.