Formaning om gjestfrihet

Baumans refleksjoner om migrasjonskrisen er enkle, men hans hovedpoeng er verdt å insistere på. 

Kjetil Røed
Filmkritiker i Ny Tid.

Zygmunt Bauman:
Strangers at Our Door
Polity Books, 2016

Når vi befinner oss i en migrasjonskrise som er den største siden krigen, er det naturlig å være redd for den fremmede. De er mange, og vi kan ikke uten videre forvente oss at alle kan tilpasse seg en situasjon med nye landsmenn. Men vi har ikke noe valg, sier Zygmunt Bauman i sin nye bok Strangers at Our Door. Migrasjoner er ikke noe nytt: Opp gjennom historien har folkebevegelser jevnlig funnet sted, og de har alltid ført til en uro i befolkningen når de har stått på som verst.

Det som er nytt er kombinasjonen av terrorisme, islamsk fundamentalisme og politikeres bruk av jihadismens oppblomstring for å slå politisk mynt på sine egne interesser.

Dette er en livsfarlig situasjon, sier den polskfødte sosiologen, som mener dagens politiske situasjon er like uoverskuelig og krevende som den var i mellomkrigstidens Europa.

Kosmisk frykt. Bauman sporer det hele tilbake til frykt. Mennesker har til alle tider vært redde – for sterke naturkrefter, for ytre fiender. For døden og naturens luner. Denne «kosmiske frykten» – som Bauman kaller den, etter den russiske litteraturteoretikeren Mikhail Bakhtin – er en grunntilstand i mennesket. Men den blir farlig når den brukes til politisk vinning. Det er politikernes åpenlyse kynisme som bekymrer Bauman. For er det ikke slik, foreslår han, at bekymringen mennesker har for det som ikke kan kontrolleres – som i vår tid inkluderer migrerende fremmede – i dag har blitt hjemlet som fordom vi kan praktisere til hverdags? Har ikke den kosmiske frykten blir til offisiell – legitim – frykt?

Her trekker Bauman inn den fryktende befolkningens «frelser», «den sterke mann», som for tiden – også i denne boken – eksemplifiseres med Donald Trump. Men Trump er tross alt bare et symptom på en retorisk vending som kan merkes også andre steder, poengterer Bauman, ikke minst i et Europa som kjenner på migrasjonspress og terrorismetrusler langt mer enn USA (selv om Trump selvfølgelig vil ha oss til å tenke annerledes).

Sikkerhet er despoti. Skikkelser som Ungarns Viktor Orbán, som er åpent rasistisk og islamfiendtlig, blir nok en gang mer og mer vanlige i Europa. Men dette modus operandi, hvor islam utpekes som fienden, har en lumskere og mer normalisert forkledning i den vesteuropeiske, tilsynelatende liberale varianten. Se på Frankrike, for eksempel. Jovisst har vi Marine Le Pen og Front National, men vi trenger ikke gå så langt til høyre for å se en skremmende tendens avtegne seg, som etter sigende handler om å gjøre oss borgere tryggere, men som i virkeligheten har motsatt effekt, mener Bauman.

Etter terrorangrepene mot Charlie Hebdo og senere folkemengden som feiret nasjonaldagen i Nice, har François Hollande vært den som i sterkest grad har stått for en fryktskapende splidpolitikk. Slike angrep skaper naturligvis engstelse i den allmenne befolkning, men unntakstilstanden som er kommet i kjølvannet av dem, bidrar til å gjøre vondt verre, fordi den fikserer et forhold mellom statsborgere og migranter som er tuftet på potensiell trussel og nasjonalistisk betont retorikk om «våre verdier».

Zizek og Bauman. Når samfunnet er i ferd med å desintegrere, når solidaritet og empati, eller samfølelsen med andre, er truet, presenteres gjerne nasjonen som en garanti fra offisielt hold, sier Bauman (som siterer den marxistiske historikeren Hobsbawm). Det verste vi borgerne kan gjøre, er å sette vår lit til en sterk leder som lover å holde «de andre» unna: en sterk mann som lover at det skal bygges en mur mellom oss og det som truer vårt «verdifellesskap». Mer politi i gatene, mer overvåkning og utvidede myndigheter til ransakelser og anholdelser er begynnelsen på en skjult despotisme, hvor borgerne holdes fast i en virkelighetsbeskrivelse hvor den nye politikken «er nødvendig for vår sikkerhet». Men det er det motsatte, mener Bauman, som er tilfellet.

Skal vi leve sammen, har vi en plikt til å være gjestfrie mot den fremmede, ikke fiendtlige, sier Kant.

Gir han så noen nye retningslinjer? Til forskjell fra for eksempel Slavoj Zizeks siste bok, som også handlet om migrasjonskrisen, er Bauman overraskende lite original. Zizek er mer interessant i sine refleksjoner over temaet fordi han prøver å forstå europeerens «skyld» for de utstøttes tilbakekomst i dybden: Tidligere koloniers hevngjerrighet eller mislykkede humanitære intervensjoner er for tett knyttet til vårt ansvar for krisen i Midtøsten, hevder Zizek (blant annet).

Oss og dem. Bauman er slik sett litt overfladisk i behandlingen av migrasjonsutfordringene. Det er pussig nok ingen ny bruk av ordet «flytende» heller, en metaforikk han nesten alltid ellers benytter seg av: I hans øvrige bøker er ikke bare moderniteten flytende, men kjærligheten og frykten, for å ta to nærliggende eksempler. Baumans bok viser, kunne vi si, en bekymret offentlig intellektuell som summerer noen essensielle poenger og presenterer dem i et ikke-akademisk og tilgjengelig språk. Boken resirkulerer det vi allerede vet, og det radikale ved den – om vi skal kalle den det – ligger i å gjenta det selvfølgelige fordi det, i kraft av å være selvfølgelig, ikke har noen effekt i det praktiske livet.

Kjernen i Strangers at Our Door er ikke ny, men like målbevisst som da den ble formulert for første gang av Immanuel Kant i Den evige fred i 1795. For det er hos denne tyske filosofen Bauman ender i sine refleksjoner om migrasjonskrisen. Dette stedet i tenkningen rundt hvor vi befinner oss overrasker nok få, men kan likevel gjentas, siden dette åpenbart ikke er en effektiv del av våre liv per i dag. Skal vi leve sammen, har vi en plikt til å være gjestfrie mot den fremmede, ikke fiendtlige, sier Kant. Skal fred være mulig, må vi unngå fiendtlighet og, for enhver pris, styre unna skillet mellom «oss» og «dem». Ingen tvil om dét – la oss gjenta Kants krav om et kosmopolitisk sinnelag. I det uendelige, igjen og igjen. La oss håpe det får en effekt. For, som Bauman sier, vi har ikke noe valg: Det er gjestfrihet eller kaos.

---
DEL