Forlat oss vår skyld

Komplekst og vart om prestens kvaler.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

«En søndag, det er i begynnelsen av november, blir han taus på prekestolen. Ordene tar ikke lenger form i munnen. Dette har aldri hendt ham før.»

Arvid er prest, men slik ender de glade prestedager, de viker for depresjonen. Siden havner Arvid på Dianalund nervesanatorium, pussig nok sammen med en rekke andre prester: «Til og med en biskop har et rom borterst i korridoren.»

For når ordene i prekenen mister mening, hva er da fast, sikkert uproblematisk? Hva gjør en som trenger dette faste i en slik situasjon?

Min fars hus er beretningen om en prest som begynner å tvile fundamentalt på kristendommen, men samtidig er ute av stand til å forlate den.

Psykiaterens mener man må «rive tempelet i Jerusalem».

Men han forstår ikke: «Arvid trenger det motsatte. Han trenger noe som holder sammen. Uten sin Gud er han ingen. Og dette er den største redselen. Det får så være at hans faders hus fra tid til annen er ham en plage. Men for ham finnes det ikke noe annet. Uten dette huset ville han ikke være til.»

Motsvaret til psykiaterens noe flåsete forslag, det finnes det også. Arvid flørter med religiøse strømninger i grenselandet til rene dommedagsprofetier: Han sammenligner «Åpenbaringen med noen småskrifter som har regnet ut jordens undergang til den 13. oktober 1943.» Der finner han igjen noe som beveger ham – «denne dragende kraften, rytmen eller troskraften eller hva det nå er.»

Samtidig starter den andre verdenskrigen, og ondskapens problem kommer i forgrunnen for Arvids refleksjoner: Hvordan kan slik ondskap finnes dersom Gud er både allgod, allvitende og allmektig? Det gir opphav til ny tvil, men heller ikke det er nok til å forlate det trygge: «Han føyer seg, atter en gang må han føye seg, krype tilbake inn i sin faders hus etter dette raske, ugjennomtenkte forsøket på å bryte ut.»

Min fars hus er nemlig også en stillferdig beretning om arv – den åndelige, psykologiske og sosiale – som man finner innen et pietistisk prestehjem. Med «far» menes Arvids far, som også var prest, men også far som i «Fader vår. Du som er i himmelen». Dette henger tungt over Arvid, han kjenner ikke noe annet, og det er vanskelig å slippe unna de sporene denne bakgrunnen har satt i ham. Langsomt skjer imidlertid en endringsprosess. Men Arvid blir først voksen, selvstendig, i svært voksen alder, og prisen er høy.

Mesteparten av boken, som vant Sveriges Radios Romanpris i 2001, er bygget opp rundt minner som Arvid har fra barndommen, ungdommen og tidlige voksenår – da han satt i kirken og lyttet til sin far, da han traff Magda og giftet seg med henne, da han som nyutdannet prest ble oppsøkt av en ugift kvinne ved navn Agnes, som var blitt med barn. Han var streng med henne. Hun hadde syndet, og det måtte han få henne til å forstå: «At han kjefter, er for drøyt sagt. Også sinne er noe altfor følsomt for ham. Han snakker langsomt, stemmen er spent. Og han trøster henne ikke… Han gjør det ikke, Gud kan bare tilgi den som i dypet av sitt hjerte angrer sin synd, det må han få henne til å forstå… Og storgråtende stormer Agnes ut og bort derfra.»

Et par uker senere tar hun livet av seg, noe som gir opphav til en langsomt gryende skyldfølelse. Langsomt endre dette den strenge presten, og gjør ham noe mildere stemt på sine eldre dager, når han får ansvaret for en finsk jente som har mistet moren og har en far i krigen. Hun kan han være lettere til sinns mot, for det er jo ikke hans tunge ansvar å forsikre seg om at hun ikke havner i helvete. Da ser han også hvor lett, fritt og godt livet kan være. Og han ser tråene fra sin egen barndom. De har holdt ham tilbake

Kerstin Norborg har klart å skape en fortelling med rom for identifikasjon med Arvid selv for en ikke-kristen. Det psykologiske portrettet som tegnes er finstemt, men samtidig fryktelig trist. Ingen av figurene klarer å gripe livet, her og nå, men stenges av helvetesfrykt, underdanighet overfor ektemannen, eller – som er tilfelle med Arvids bror Axel – faller for eget grep, noe Arvid fortolker som en konsekvens av at Axel brøt med både faren og faderen, og dermed manglet det kristne fellesskapets trygge rammer.

Slik viser Min fars hus på en forbilledlig måte frem kompleksiteten i spørsmål om religion, identitet og etikk. Arvid både vil og vil ikke underlegge seg en streng Gud, men han føler han må. Og skal han rive seg løs, må det skje langsomt, forsiktig.

---
DEL

Legg igjen et svar