Forlagsdrift i atomalderen

Til PAX forlags 3-årsjubileum.

Jens Bjørneboe
Forfatter. Skrev i Ny Tids forgjenger Orientering.

02.09.1967

Det er en kjent sak, at litteraturen ikke kan fø sin mann. Man blir ikke særlig rik av å skrive bøker, og det er vel heller ikke derfor man skriver dem.

Allikevel viser det seg at litteraturen – selv om den ikke kan fø sin mann, altså: sin opphavsmann – er istand til å fø forbausende mange andre. De enorme masser betrykt papir som flyter over vår allerede på forhånd tilstrekkelig plagede verden, alle disse masser, disse megatonn av papir, setter nesten ufattelige pengemasser i omløp. Disse beløp settes i gang ved at ett enkelt menneske har viet mellom kanskje 2 år eller 4 måneder av sitt liv til å skrive en bok. I de større språksamfunn, som f.eks. det engelske, er opplag på én million eks. slett ikke helt sjeldne. Det bringer da en omsetning på like mange millioner som boken koster i kroner. Man behøver ikke å tenke på hva en internasjonal bestseller medfører av omsetning. Hvert år dreier det seg i den internasjonale bok- og trykksakbransje om milliarder og milliarder av våre små kroner.

Det meste av det hele brukes opp i investeringer, investeringer i de velkledde herrene som ankommer som flypassasjerer til alle de bokmesser som holdes verden over, som bor på sine prektige hoteller og spiser sine utmerkede luncher på disse hoteller. Sannheten er at det ligger nesten ufattelig mange penger i litteraturen, så mange at det er helt uforståelig at bøker ikke kan fø sin «mann», sin opphavsmann. Den kan bare fø forleggere, konsulenter, kritikere, typografer, bokhandlere og bokhandelmedhjelpere, kiosk-kompanier og kolportører, skulle den også kunne fø sin opphavsmann, ville det bli altfor galt. Litteraturen har annet å gjøre enn å ernære forfattere, og det ligger faktisk en logisk tråd i det: alle disse flybilletter, alderdomsforsikringer, teatersjef-flyreiser, skuespillerfonds og sjokoladeguttinntekter er satt igang av enkeltmennesker, kanskje i løpet av noen ledige nattetimer, noen søndager eller en sommerferie; dette ensomme arbeidet setter altså millioner og millioner i bevegelse, i omløp – men den skaper ikke beløpene. En sekk poteter er en økonomisk ytelse, ikke en bok. Allikevel er brutto-omsetningen av trykksaker, selv i dette potetspisende land, antagelig langt større enn de beløp poteten setter i gang.

Det enorme beløp som beveges av det skrevne ord har medført at forlagsverdenen – under presset av disse veldige summene – er blitt en økonomisk bransje av samme hårdhetsgrad som stålindustrien eller oljebransjen. Moderne forleggervirksomhet og bokhandel er en av de mest hårdkokte bransjer som finnes. Dette medfører at bransjen på sin måte blir selvrensende; den blir selvsensurerende i og med at bøker som er dårlig salgsvare riktignok blir trykt, i alle fall i nokså høy grad – men når de da er trykt, vil de ikke bli gjort til salgsobjekt som kan konkurrere med bestseller-litteraturen, som stort sett utmerker seg ved sin harmløshet. Den harmløse, tradisjonelle og åndsfattige litteratur vil lede på markedet under denne økonomiske selvsensur. Hvis en bok er lettsolgt, vil forleggeren være forpliktet til å investere mange ganger så mye penger i denne lett solgte bok: Systemet medfører altså en pervertering av hele prosessen: Den som har, ham skal gives – og fra den som intet har, fra skal tages. Det er den evangeliske visdom omkring bokhandelen i dag.

Det tøffe, hårdkokte i denne økonomiske verden betyr en ødeleggelse av litteraturens kanskje sentraleste mening og mål: å vekke mennesker til selvstendig og uavhengig tenkning. Bare det på forhånd vedtatte er lettsolgt.

Hvis nu – jeg sier hvis! – det forferdelige skulle skje, at en forlegger har en idé, at han vil drive sitt forlag for å utbre tanker, ideer, innsikt – kort sagt: noe som åndelig talt har en mening, da vil han innen bokhandelen stå ansikt til ansikt med en økonomisk brutalitet som bare finner sitt sidestykke i oljens og stålets verden. Klarer han ikke denne kamp, som er karakteristisk for sen-kapitalismen, da vil han – samt alle hans ideer og tanker – være aldeles dømt til taushet. Dvs. at den forlegger som vil noe, den gode forlegger, kommer i forfatterens situasjon: Han må leve – som forlegger, av noe annet. Eller: Han kan være så eventyrlig dyktig at han klarer å selge sine ideelle bøker.

Hvordan i all verden han skal klare det, blir hans egen sak. Men det ser ut til at den nye, leservennlige boktype, pocket book, billigboken, kan tjene til spredning av ideer, tanker og ny innsikt. Man kan nå et publikum ved dem, nettopp det publikum man ønsker. Man kan komme i kontakt med den ikke-kjøpedyktige generasjon, den generasjon som er i stand til å oppta nye tanker. Den generasjon som skal bære ansvaret for de kommende fire–fem årtier.

Den billige bok, den billige teaterbillett, er vårt eneste håp. Men for forfatterne er det et tragisk håp, i og med at billigboken – som ikke er statssubsidiert – vil utrydde forfatterstanden økonomisk. Hva skal nu forleggeren gjøre? Skal han tute med ulvene, eller skal han gå fallitt? I siste fall vil han ikke utgi flere bøker, hverken gode eller dårlige. Det øst-européiske alternativ kjenner vi: Billige bøker og billige teaterbilletter har skapt lesere og teatergjengere – men prisen er for høy: Man underlegges en statlig moralsk og politisk sensur. Det ønsker vi heller ikke. Denne vår beste av alle verdener er kompromissens verden; for å tale med Brecht: Det er bedre å komme med skitne hender, enn med tomme hender.

---
DEL