Forhatt grense for fall?

George W. Bush vil åpne grensa mot Mexico. Hvis han tør.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I 1990-årene uttalte en ung guvernør fra Texas at «Hell, if they’ll walk across Big Bend, we want’em.»

I januar 2004 la den samme eks-guvernøren, nå president, fram et dristig forslag som innebar å legalisere millioner av ulovlige immigranter i USA. Men forslaget ble aldri lov. Med sterk motstand fra egne rekker, og flere krav til endringer fra den meksikanske statssjefen Vicente Fox, ble saken lagt i en skuff. Men ikke for godt. Med valget unnagjort og den politiske kapitalen på konto, er immigrantene tilbake på den brennaktuelle dagsordenen. Og kravet om legalisering kommer ikke først og fremst fra liberalere opptatt av menneskeverd og borgerrettigheter, men fra kapitalen og arbeidsgivere i de såkalte grensestatene i sør.

Nickel and dime

Årsaken er like enkel som den er prosaisk – og kynisk: den amerikanske økonomien klarer seg ikke uten de millioner av illegale immigranter, først og fremst meksikanere, som hvert år strømmer over grensa. Det gjelder ikke minst innenfor jordbruket, der innvandrere i perioder utgjør tre av fire arbeidere. Men ikke bare der. Innvandrerne tar «nickel and dime-«jobber i alt fra slakterier til restauranter og private husholdninger; småskala næringsliv og de svære plantasjene i Florida og California. Og de er mange; sånn rundt regnet åtte-ti millioner pr. dags dato.

De fleste av disse kommer sørfra. Hvert eneste år regner amerikanske myndigheter med at opp mot en million personer klarer å ta seg over den bevoktede grensa mot Mexico. Det er med andre ord en suksesshistorie for de aller fleste som prøver. Men de sosiale og økonomiske omkostningene er enorme.

Én ting er at sykehusene i denne regionen er fylt opp av utslitte og utmagrede hispanics som nesten har bukket under i forsøket. En annen ting er at et par tusen av dem dør på veien og blir liggende og råtne i det øde landskapet. I USA fører manglende legal status til en skyggetilværelse uten faglige, sosiale eller borgerlige rettigheter. Lønna presses nedover, fattige arbeidere presses sammen i overfylte leiligheter, og de som allerede er i landet presses ut av sine småjobber av nye som kommer til.

Sånn har det i og for seg vært lenge. Men på et eller annet tidspunkt, når den fattige og sultne underklassen blir stor nok, er den ikke lenger bare et problem for seg selv. Den blir også et problem for samfunnet. Og der er man nå. Små arbeidsgivere rundt omkring i USA sier de ikke lenger ønsker å forholde seg til en situasjon hvor de enten går konkurs, eller må bryte loven (!) Helse- og sosialarbeidere slår alarm, og lokale forsøk på legalisering skaper forvirring i forhold til hva slags id-kort som kan godtas, og hvordan man kan bruke dem.

Den meksikanske regjeringen har intervenert på sin måte. Via noe som heter Institute for Mexicans Abroad blir illegale innvandrere utstyrt med et id-kort som går under navnet matricula consular. Disse id-kortene har etter hvert blitt akseptert av både banker og offentlige kontorer. Det viser behovet som fins i moderne samfunn for å regularisere menneskers nærvær i staten. Og nettopp derfor er det sterke krefter i USA som ønsker at alle disse immigrantene må få en legal status.

Makt kontra realisme

Det republikanske partiet er dypt splittet. For alle er klar over at det fins to veier å gå for å komme ut av en situasjon som er utilfredsstillende for alle parter.

Anti-immigrantfløyen vil gå den klassiske høyreveien: sterkere grensevern, brutale razziaer og hjemsendelse. Liberalistene mener derimot at man må bøye seg for de økonomiske realitetene og regularisere både de millionene som allerede oppholder seg i staten, og de mange som ønsker å komme. George W. Bush, rådgiver Karl Rove og senator John McCain befinner seg i den siste gruppa. Og presidentens forslag til ny innvandringslov går langt i å tilby immigrantene lovlig opphold i USA – dersom de har jobb, vel å merke.

Reformen går langs kjente linjer. Ulovlige immigranter som kan bevise at de har jobb skal få arbeidstillatelse i tre år, som deretter kan fornyes for tre nye år, og deretter enda tre år … og så videre. I løpet av denne tiden vil de både være sikret minimumslønn (heter det) og såkalt «due process» – med andre ord tilgang til rettssystemet. De vil også kunne reise fritt mellom hjemlandet og USA, noe som ikke er minst viktig i en situasjon hvor eksisterende forbudslover faktisk bidrar til flere immigranter enn det man ellers ville fått – tror ekspertene.

De fleste arbeidsimmigranter til USA ønsker nemlig ikke å bo der fast. Det de vil, er å være sesongarbeidere i opptil seks måneder og tjene det dobbelte av hva de gjør hjemme. Men redselen for å bli tatt på grensa mens man er på vei tilbake til hjemlandet, eller å bli grepet på vei nordover igjen, gjør at mange som ellers ville reist tilbake blir værende. Det betyr at USA i en eller annen form får ansvaret for dem også i perioder hvor de ikke er i jobb. Og det har selvfølgelig verken kapitalen eller politiske liberalister noen som helst interesse av.

Mange mener av den grunn at legaliseringsforslaget ikke går langt nok. De advarer mot den «outingen» som en søknad om arbeidstillatelse vil innebære, en «outing» som også gjør at staten lettere kan kaste dem ut etter tre år. Selv sier Bush at det ligger en raushet i ordningen som vil hindre den type statlig opportunisme. Og han påpeker også at arbeidsinnvandrerne – når de blir lovlige – vil kunne søke om permanent opphold; med andre ord et «green card.»

Det er mulig han vil stå ved disse løftene. For samtidig som kravet kommer nedenfra og sidelengs om reformer, klatrer også spansk-amerikanerne oppover den sosiale stigen. De som allerede er der legalt fungerer som brekkstang for flere rettigheter til dem som fortsatt er på reise nordover.

Med politisk vekt

Hispanics. Latinos. Spansk-amerikanere. Fortsatt vet man ikke riktig hva man skal kalle dem i USA. Men faktum er at hispanics – for å bruke det ordet – er USAs raskest voksende minoritet. Og siden disse hispanics i økende grad stemmer republikansk, blir også viljen til å innfri deres politiske forventninger større på høyresiden.

I 1988 utgjorde spansk-amerikanerne to prosent av velgermassen. I 2004 var andelen på ni prosent. Samtidig flyttet de seg fra venstre til høyre i det politiske landskapet. Der republikanerne bare fikk 21 prosent av latino-stemmene i 1996, fikk George W. Bush 40 prosent av dem under presidentvalget i november i fjor. Det er altså en fordobling på under ti år.

Det kan tyde på at hispanics kommer seg fortere oppover den sosiale rangstigen enn andre grupper i USA – siden det fortsatt er sånn at klasse og relativ rikdom betyr mer for partivalg enn krig, moral og velferd. Og stor sosial mobilitet betyr at de fort blir interessante for viktige pressgrupper i USA; partier, arbeidsgivere, banker, forsikringsselskaper, fagforeninger og så videre.

Erkjennelsen av at man bør behandle spansk-amerikanerne pent, går dermed langs to akser: dels fordi de er en etablert velgergruppe med økende tyngde på den politiske vektskålen; dels fordi de er en «uunnværlig» underklasse i den amerikanske økonomien. Men noen ganger er det også sånn at de to møtes. For illegale immigranter sendte hele 13 milliarder dollar tilbake til Mexico i 2003.

Det er den nest største inntekten den meksikanske staten har. Og de amerikanske bankene godtar etter hvert et hvilket som helst id-kort for å få de pengene inn i systemene sine…

---
DEL

Legg igjen et svar