Det er tidlig ettermiddag, men dagen har akkurat begynt for rusmisbrukerne i Oslo. Eller rettere sagt; rusbrukerne.
For det er det Arne Hart foretrekker å bruke som fellesnevner for vennene han på en uortodoks måte har fått blant de utstøtte i vår hovedstad gjennom de siste fem-seks årene.
Arne Hart – fysioterapeut av utdanning – har nemlig drevet et treningsopplegg for narkomane. Spilt fotball sammen med dem, jogget sammen med dem, eller når heroinrusen har vært for hemmende; gått en tur sammen med dem.
Etter et par år stanset bydelen bevilgningene til treningsopplegget. Arne fortsatte likevel en dag i uka med oppsøkende arbeid og en treningsgruppe, og fem års erfaring har nylig Arne delt med andre gjennom boka hans “Hospits Central”.
Fem år med trålig inn og ut av hospitser for å få med rusbrukerne på trening, fem år som støtte for deres kamp for behandling, fem år stangende mot helsebyrokrati-veggen. Og ikke minst fem år med vennskap.
Tatt fra medisinen
– Jeg vet ikke om vi finner Pål på plata. Men det er der de møtes nesten hver dag, sier Arne på vei til Jernbanetorget ved Oslo Sentralbanestasjon.
Pål er en av mange Arne har lært å kjenne gjennom flere år. Han var en av de heldige som fikk medisinsk behandling for å komme seg unna heroinhelvetet. Men for noen uker siden ble han kastet ut av metadonbehandlingen.
– Han mistet behandlingen fordi han har et vanskelig temperament og lagde for mye bråk, sier de. OK, Pål er ikke den som er lettest å ha med å gjøre. Men å ta fra ham medisinen… De kunne jo ha ordnet det slik at de som er vanskelige kunne ha kommet til spesielle tider på metadonsenteret, slik at de ikke forstyrret de andre, sier Arne på nesten flytende norsk i det vi går forbi Postgirobygget.
Arne Hart er nemlig fra Nederland, men flyttet til Norge på begynnelsen av 80-tallet. Av alle ting drev han den gang fysioterapi for skøyteløpere, og har vært innom det nederlandske, australske og norske landslaget.
– Måtte oppsøke dem
Men etter år med toppidrett ble det tid for å gjøre noe annet og Arne endte dermed opp som fysioterapeut i Uranienborg Majorstuen bydel.
– En dag sosialkontoret hadde en oppsummering på hva de gjorde for beboerne i bydelen, spurte jeg hva vi gjorde for de narkomane, minnes Arne.
Det ble stille rundt oppsummeringsbordet. Men så fikk Arne kastet hansken tilbake: Gjør noe for dem du.
Året var 1995, og det endte altså opp med den originale ideen med et treningsopplegg for rusbrukerne.
– Men for å få tak i folk til treningene, måtte jeg oppsøke dem og invitere dem til å bli med, forteller Arne.
Dermed begynte årene med vandring i Oslos gater og besøk på hovedstadens utallige hospits.
Hospits AMI
– Nei, Pål er ikke her. Vi får gå til hospitset og se om han er der, sier Arne.
I små klynger – eller avventende alene – står flokken av rusbrukere utenfor Oslo S; noen tydelig merket av livets harde medfart, andre tilsynelatende uberørte.
– Hun som står der aleine med alpelue, hun ser jeg er ny her, sier Arne og nikker til noen gamle kjenninger i det vi går nordover mot Nordahl Bruns gate.
Vi passerer løssalgsavisene i Akersgata, og kommer inn på medienes interesse for boka hans og det den tar opp.
– Da jeg snakket med sjefsredaktøren i Dagsavisen, sa hun at de ikke ville ha omtale av boka i avisa. Det passet visst ikke inn i bokkategoriene deres. Merkelig, undrer han.
Hospitset i Nordahl Bruns gate heter AMI. Her bor Pål. I resepsjonen spør Arne om han er inne på rommet sitt. Resepsjonisten ringer opp rommet, og etter en stund svarer det i andre enden. Arne får røret.
– Akkurat tatt et skudd
– Hei, det er Arne her, hvordan har du det…? Du, kan vi komme opp og besøke deg; jeg har med journalisten fra Ny Tid, spør Arne.
Slik telefonsamtalen arter seg, er det tydelig at vi kommer ubeleilig.
– Nei, sier Arne etter å ha lagt på røret.
– Pål har akkurat tatt et skudd, så det passer ikke så bra å ta en prat med ham nå.
Vi blir stående litt utenfor hospitset.
– Pål har blitt kastet ut av metadonprosjektet to ganger. Han har gått på heroin i 20 år og er så gammel og sliten nå at han er villig til å si ja til behandling uten metadon. I overmorgen skal jeg bli med ham til sosialkontoret, sier Arne, og tar fram mobilen.
Han får kontakt med Geir, en av de andre vennene fra den nå nedlagte treningsgruppa.
– Geir er hjemme om noen timer og vil gjerne treffe oss. La oss ta en kopp kaffe i mellomtiden.
Metadonmonopolet
– Norge bryter menneskerettighetene. Nei, de som er ansatt til å håndtere dette bryter menneskerettighetene, korrigerer Arne seg selv når kaffen kommer på bordet i utestedet med det for anledningen lite passende navnet Justisen.
Knapt noe i dette arbeidet opprører ham så mye som hvordan det offentlige nekter rusbrukere medisinering og smertestillende behandling. Stikkordet er metadonmonopolet, som Arne kaller det.
– Utallige eksempler viser at metadon hjelper mennesker bort fra heroin, og dermed prostitusjon og kriminalitet. Men mens andre land gir heroinavhengige metadon fra dag én for å hjelpe dem ut av helvete, gjennomfører metadonmonopolet, politikere og helsetilsynet et kriterie-regime som sender folk rett tilbake til heroinhelvetet, fyrer Arne løs.
For å få metadonbehandling i Norge, må du være over 25 år gammel, ikke bo på hospits og gjennomgå avrusning for å bli rein – en avrusning som kan ta opp til 45 dager for å bli kvitt sporene av hasj i urinen.
– Lov til å ydmyke
– Metadon er den eneste medisin hvor det stilles krav til alder. Tenk deg; hvis en jente på 18 år er hekta på heroin, må hun vente til hun er 25 før hun får metadon. I denne tiden trenger hun fire millioner kroner til heroin. Hvis hun må tjene tre fjerdedel av pengene ved å gå på gata, betyr det at hun må ha sex med rundt 5000 kunder før metadonmomopolet synes hun er moden nok, regner Arne ut.
Han har heller ikke stor sans for hospits-kriteriet.
– Det er skrevet mye negativt om hospitsene i Oslo, og ofte med rette. Men for noen er hospitset et sted hvor de kan treffe andre og ha et sosialt fellesskap. På denne måten blir de mest kaotiske heroinistene, for eksempel de uten fast adresse, ekskludert.
Som nevnt mener myndighetene i de fleste land Norge liker å sammenligne seg med at det er medisinsk forsvarlig å gi rusbrukere metadon samme dag de stopper med heroin.
– Likevel gir Helsetilsynet og politikere metadonmonopolet lov til å ydmyke og plage pasienter med abstinenssmerter i uker før de får metadon. Dette kan føre til alvorlig psykose, det kan Geir fortelle om når vi treffer ham etterpå, sier Arne, og bestiller en ny kopp kaffe.
– Venstresiden skuffer
– Det er ikke det at jeg tror at metadon er en vidunderkur og at folk må få slik behandling. De som vil må gjerne få rusfri behandling, hvis det hjelper for dem. Metadon løser ikke de bakenforliggende problemene. De vil fremdeles ikke ha venner, ikke ha kontakt med familien og stå uten jobb – tre gode grunner for psykiske problemer, mener Arne.
– Men de ansvarlige har en slags moralsk holdning om at vondt skal vondt fordrive.
Det er en kjent sak at mange fra venstresiden arbeider innen helse- og sosialsektoren. Det hjelper ikke på forholdene for rusbrukerne, skal vi tro Arne.
– Det er skuffende at folk på venstresiden er de som møter de narkomane på denne negative måten og står for en restriktiv metadonbehandling. Og på toppen av hele metadonhierarkiet sitter SVeren Helge Waal. Hvis han hadde hatt ansvaret for så katastrofale resultater i vanlige sjukehus, hadde han vært uten jobb nå, sier han, etter at vi har betalt regningen på Justisen og rusler østover mot Grünerløkka.
– Oftest mislykket
– Kanskje det burde reises sak mot Waal, Helsetilsynet og sosialdepartementet i menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, undrer Arne.
For Arne er Helge Waal representant for den restriktive norske holdningen. Waal ble leder av MARIO, Senter for legemiddelassistert rehabilitering, fra dets opprettelse i 1996. Det skal vise seg i dagene som følger at Ny Tid ikke får tak i Waal for kommentarer, men derimot får en prat med MARIOs nye leder Jan Dahl (se rammesak).
– I Norge er det minst 10.000 heroinister. De fleste av dem har vært henvist til rusfrie behandlingstilbud, som ofte betyr mislykkede opphold og raskeste vei tilbake til gata. Ta Veksthuset, for eksempel. Flere av dem jeg kjenner har rett og slett flyktet til Danmark for å få en smertefri behandling med metadon, sier Arne, og tilføyer at 75 prosent av de som har vært hekta på heroin behandles med metadon i Nederland – en behandling de får fra dag én, uavhengig av alder og boform.
Og som Arne påpeker, de resterende 25 prosentene vet at de kan ty til metadon som redningsplanke når som helst.
– Eneste utvei
Svein ønsker velkommen i sin lille leilighet nederst på Grünerløkka. Allerede som 17-åring tok Oppsal-gutten sitt jomfruskudd. Siden har 43-åringen sett den ene etter den andre i barndomsgjengen dø av overdose.
– I dag er vi fem-seks igjen i Oppsal-gjengen, sier Svein.
Svein går i dag på metadon. Det fungerer bra for ham, i hvert fall i forhold til at han holder seg unna dop.
– Jeg kjenner ganske mange som har tatt kvelden fordi de ikke fikk metadon. For meg var det den eneste veien ut av helvete, sier han.
Veien fram til å bli godkjent i metadonprosjektet har imidlertid vært et helvete.
– I 1999 fikk samboeren min reise til metadonbehandling i Danmark. Men sosialkontoret på Vålerenga, hvor jeg hørte til, nekta meg den samme behandlingen, fortsetter han.
– Det er tragisk at Svein ikke fikk reise sammen med samboeren; de hadde klart å spare 10.000 kroner. Dessuten er behandling i Danmark tre ganger billigere enn i Norge, skyter Arne inn.
– Ikke en pip fra sosialen
– Da vi kontaktet danskene, sa de først at pengene ikke holdt til en tilstrekkelig behandling. Men da jeg sa til dem at Svein gikk rundt i Oslos gater med lungebetennelse i sludd og regn, gikk de med på å behandle ham, legger Arne til.
– Ja, de var ålreite i Danmark, samtykker Svein.
Pengene tok imidlertid slutt. Svein søkte da Vålerenga sosialkontor om støtte til videre behandling – uten resultat.
– Behandlingslederen sendte tre fakser fra Danmark, men hørte ikke en pip, forteller Svein.
Et år senere fikk han godkjent ønsket om metadonbehandling i Norge. Men det skulle starte med en sjokkavrusning og en psykose.
– Det var i februar i fjor. Jeg ble lagt inn til avrusning på akutten på Ullevål, minnes Svein, og leter etter ord for å beskrive helvetet han gikk gjennom.
– Først gikk det fire dager hvor jeg bare fikk C-preparater, eller kvakk-dop, som vi kaller det. Abstinenssmertene var jævlige, jeg lå og spøy og dreit på meg, fortsetter Svein.
Psykosehelvetet
Så merket han at han begynte å gå inn i en psykose. Svein visste fra før av hva det betydde (se undersak om Sveins psykose i fengsel).
– Jeg sa ifra at jeg var på vei inn i psykose, men ingen gadd å høre på meg. De andre som var lagt inn på akutten prøvde å hjelpe meg, men…
– Etter først å ha fått tilsendt ufullstendige journaler, fikk vi etter påtrykk fra helse- og sosialombudet tak i journalen til Svein etterpå. Den var full av huller, men dokumenterer at pleiepersonalet skrev alarmerende om tilstanden, uten at legene grep inn. De lot ham gå inn en psykose, for så å gi ham en megadose valium for å få ham ut av psykosen igjen, sier Arne.
– Psykosen var et helvete, nesten like jævlig som den jeg hadde i fengselet. Men jeg greide å gjennomføre opplegget, til tross for at en av de ansatte prøvde å få meg forbanna slik at de kunne hive meg ut, triumferer Svein.
– Jeg synes det var modig gjort av deg. Du stupte inn i det selv om du visste at sjokkavrusingen kunne gi deg psykose, skryter Arne.
– Skulle opplevd det selv
– Jeg tviler på at folk flest vet hva som foregår. De menneskene som har bestemt dette, skulle fått oppleve det sjøl. Da hadde de aldri gått inn for det, det skal jeg banne på, slår Svein fast.
Han kjenner to personer som har klart å komme seg ut av heroinmisbruket uten metadon. For de fleste tror han at metadon er det eneste som hjelper, slik han selv har erfart.
– Det de burde gjøre er å ta tak i de unge. Nå går 11-12-åringer på plata og kjøper dop. Og så er det 25 års grense for å få metadon. De sitter på skolebenken og lærer hva som er bra for oss. I stedet skulle de gått ut på gata og snakka med folk. Det nytter ikke å sitte på et kontor og ha en moralsk vrangvilje, sier Svein.
– En dag
Svein føler at han nå fint klarer å holde seg dopfri, og ønsker å trappe ned bruken av metadon.
– Men jeg sliter med angst og skulle ønske at jeg kunne fått valium for å dempe angsten. Det har metadonsenteret sagt nei til, forteller han oppgitt, men legger kampklar til:
– En dag skal jeg kutte ut alt, det er det som er målet mitt. Jeg kan være veldig sta. Men har man holdt på med dop lenge, så er det ikke bare å snu hånda rundt, forklarer Svein.
43-åringen har kjent Ninni Stoltenberg i mange år, og har en siste ting på hjertet før vi takker for oss.
– Først når folk høyt på strå – sånn som Thorvald Stoltenberg – står fram og snakker fra levra, så skal de gjøre noe for oss. Sier de i hvert fall…
Sveins psykose-helvete
Det var for noen år siden da jeg satte inne. Først kom abstinenshelvetet. I tre-fire dager lå jeg og spøy og dreit på meg. Det går ikke an å forklare hvor sjuk du blir, det må oppleves.
Da jeg begynte å gå inn i psykosen, putta de meg først i isolat. De trodde vel at jeg spilte. Psykosen er det jævligste jeg har opplevd.
Fem mann kom og henta meg. De gikk i heldekkende gummidrakter, bare ansiktene syntes. Så tok de meg med ned i kjelleren og brukte meg til å stake opp noen kloakkrør. Jeg trodde at de skulle drepe meg.
En av dem sprøytet noe i nesa mi slik at jeg holdt på å bli kvalt. Så gikk en av sykepleierne berserk på meg med øks. Jeg så ut av luka og så at fengselet seig ned slik at jeg ble begravd under fengselet.
Det var så masse jeg så… Søstera mi og hu jeg var sammen med kom for å hente meg, men fant ikke kroppen min. Det var masse kropper som rulla rundt på golvet i kjelleren. Søstera mi bar på hodet mitt i en plastpose, og lette etter kroppen min. Ved hjelp av telepati bad jeg dem om å knuse hodet mitt mot en stein…
Så ble jeg sagd opp i tusen biter, men sykepleieren klarte ikke å drepe meg. Jeg kunne gå inn i huet hans, og herpa ham og dreiv ham skikkelig til vanvidd. Han blei helt kokko, spenna gæren.
De ga folk som lå i kjelleren sprøyte slik at kroppene esa opp, slik at det skulle bli lettere for dem å hogge oss opp og drepe oss…
Det var helt jævlig… Det går ikke an å forklare det. Ingen har klart å forklare hvordan det er å oppleve psykosehelvete.
– Skrekkelig at folk dør
Avdelingsdirektør i Helsetilsynet, Ingrid Hauge Lundby:
– Hvorfor i all verden er det så strenge kriterier for å få medisinsk behandling i form av metadon?
– Det er faktisk ikke ufarlig å bruke metadon. En ny undersøkelse som ble presentert i Dagens medisin viser at av plutselige dødsfall de to siste årene, hadde 30-40 metadon i kroppen. Vi vet ikke om de døde fordi de har vært en del av metadonprosjektet eller om de på annen måte hadde fått tak i metadon. Før vi endrer drastisk på kriteriene må vi vite at brukerne har en konstruktiv nytte av medikamentene. Av anslagsvis 9000-12.000 heroinmisbrukere i Norge, var 1350 til metadonbehandling ved utgangen av august i år. Av disse har flere fått god hjelp til et bedre liv, men rundt en tredjedel klarer ikke å følge opp behandlingen.
– Er det ikke bedre at folk får metadon enn at de går på heroin, som innebærer kriminalitet, prostitusjon og en forverret helse?
– Når du spør på den måten, synes det enkelt å svare ja. Men det råder faglig uenighet på dette området. Vi kan ikke gå ut med et livslangt prosjekt før vi vet resultatene og kan dokumentere om det hjelper. Vi venter derfor nå på evalueringen av metadonprosjektet, og vil gjerne være med på å diskutere hele ruspolitikken i Norge. Men det er skrekkelig at folk dør underveis.
– Er ikke heroin verre enn metadon?
– Jo, det er det. Metadon er en potent type medisin som kan hjelpe, men det må skje under forsvarlige forhold.
– Ei jente som for eksempel er 20 år gammel og hekta på heroin, og derfor har prostituert seg, må vente i fem år før hun kan få metadon?
– Kriteriene er under vurdering, og dette med alder er ett av dem som det stilles spørsmål ved.
– Hvis du hadde en datter på 20 år som var prostituert og gikk på heroin, ville ikke du at hun skulle fått metadonbehandling dersom hun selv ønsket det?
– Selvfølgelig, jeg ville gjort alt jeg kunne for å hjelpe henne. Men hvis hun ikke fikk metadon, så ville det være den samme veggen i helsevesenet som jeg kunne møtt andre steder. En gravid kvinne på 35 år kan for eksempel ikke få tatt forstervannsprøver; der er aldersgrensen 38 år.
– Synes du det er sammenlignbart med situasjonen til en heroinist?
– Jeg vil ikke gå inn på sammenligninger. Hvis jeg møter veggen, vil jeg jobbe for endringer, for eksempel av aldersgrensen i forhold til metadonbehandling.
– Betyr det at du personlig gjerne ser en endring av dette kriteriet?
– Jeg håper på faglig begrunnede endringer. Det har ingen hensikt hvis vi ikke vet hva som nytter. Vi vet veldig godt at mennesker lider, og det pågår hele tiden en diskusjon om kriteriene for metadonbehandling.
– Uviktig hva jeg mener
Leder for Metadonsenteret MARIO, Jan Dahl:
– Hvorfor må en rusmisbruker være 25 år før vedkommende kan få metadonbehandling?
– Når vi nå har jobbet lenge med folk i denne situasjonen, ser vi at også yngre kunne ha profitert på metadon.
– Så du mener at alderskriteriet er for strengt?
– Det er ikke så viktig hva jeg mener om det. Myndighetene sier at dette er et behandlingstilbud for de langtkomne. Metadon er et livslangt prosjekt.
– Er det ikke viktig at dere som er eksperter på dette har en offentlig mening?
– Det er politikerne som legger premissene og bestemmer. Metadon er dyrt, så dette er et økonomisk spørsmål.
– Styrer økonomien på samme måten behandlingen andre typer pasienter får i Helse-Norge?
– Altså, jeg vil ikke at det skal stå som min mening at økonomien styrer dette. Men slik er det på mange andre områder i helsetilbudet. Politikerne må svare for seg.
– Men er du enig i at en ung kvinne som er hekta på heroin og har prostituert seg, skal måtte vente i årevis for å få metadon?
– Nå snur du problemstillingen helt på hodet. Hun bør få tilbud om behandling uten rus. Det er ikke så svart-hvitt som du legger det fram.
– Hva med kriteriet om at man ikke kan få metadon hvis man bor på hospits?
– Det er et problem. Kommunen må gjøre sin plikt og skaffe rusmisbrukerne bopel.
– Hvorfor har man dette kriteriet da?
– Man tror ikke det lar seg gjøre å rehabilitere folk som lever i et kaotisk bomiljø.
– Men det hjelper vel ikke en heroinavhengig å få nei til metadon fordi han bor på hospits; blir ikke livssituasjonen hans enda mer kaotisk da?
– Hvis det er problemet, bør vedkommende legges inn på en institusjon for å trene opp sin boevne. Det kan også skje kombinert med metadonbehandling.
– Hva med avrusningen, som ofte fører til psykoser og andre lidelser?
– Jeg er forholdsvis ny som leder for metadonsenteret, og er ikke lege. Jeg vil derfor ikke kommentere det.
– Men du har vel en mening om det er riktig å påføre pasienter smerte under behandling?
– Jeg er helt sikker på at det finnes forbedringspotensialer i våre akuttmottak.
– Leit og trist at de dør
Visepresident i Legeforeningen, Hans Kristian Bakke
– Synes du det er riktig at man må være 25 år for å få metadonbehandling?
– Legeforeningen har vel ikke tatt disse spørsmålene opp til prinsipiell vurdering. Vi hilser sosialministerens varsel om at rusomsorgen skal over fra sosial- til helsetjenesten. Rusomsorgen har ikke vært tilfredsstillende. Men noen klare kriterier må det være for metadonbehandling. Om de skal være slik de er nå, må imidlertid vurderes.
– Mange synes det er ille at eksempelvis en ung kvinne som er hekta på heroin og har prostituert seg, skal måtte vente årevis for å få metadon?
– Jeg har forståelse for at dette virker sykt. Nær sagt i alle andre sammenhenger får pasienter behandling etter individuelle behov.
– Så du mener at alderskriteriet er feilslått?
– Jeg heller vel til at man ikke behøver å bli mer katolsk enn Paven.
– Hva med kriteriet om fast bopel?
– Jeg er usikker på hva som ligger bak dette, men jeg antar at det er viktig at personer har nok struktur rundt seg til at behandlingen skal kunne virke. Det har jeg forståelse for, selv om jeg ikke helt skjønner at boforhold skal være et kriterium.
– I andre land slipper narkomane å gjennomgå avrusning?
– Jeg vet at det er annerledes, for eksempel i Danmark. Men jeg har forståelse for kravet om avrusning, ikke minst fordi det kan være farlig med sammenblandingen av metadon og andre narkotiske stoffer.
– Så det er farligere enn at avrusningen fører til lidelser og at pasienten gir opp, for så å havne på gata med heroin og dårligere helse?
– Dette vet jeg for lite om.
– Tar de så feil i de andre europeiske landene hvor de ikke har disse kriteriene?
– Det er det evige dilemmaet; skal man tro på norsk eller utenlandsk ekspertise. Legeetisk er vi imidlertid pålagt å følge norsk lov og ekspertise.
– Mange av dem som har fått avslag på metadonbehandling, havner på gata og dør av overdose. Er ikke det et paradoks?
– En ting er at en pasient tar overdose og dør; det er fryktelig leit og trist. Men hvis de dør av vår behandling, vil mange av dem betakke seg for å komme til oss. Det er også et problem.
Hospits Central
Hvis Arne Harts bok Hospits Central ikke skaper sinne mot helse- og sosialvesenet, hvis den ikke åpner øynene til politikere, hvis den ikke skaper forståelse for de utstøtte, og hvis den ikke gir oss troen på det gode i mennesket, så har vi ikke lest den med hjertet.
– Et galleri av livsskjebner. Fortvilelse, nød, – og høyreist verdighet. Replikker som meislet i stein. En og annen samaritan møter man også. Og som vanlig, ikke bare av den gode type, skriver professor Nils Christie i forordet.
– Denne boken forteller om liv som ligger så fjernt fra den virkeligheten vi trodde vår velferdsstat hadde stablet på plass for samfunnets utslåtte, at den er ubehagelig lesning. Den anbefales derfor på det varmeste, skriver jurist og tidligere Helse- og sosialombud Helge Hjort i etterordet.
Hospits Central fås i bokhandler og på internett; den bør ligge under juletreet til folk du kjenner.
