Forfengelighetens makt

Nicolas Wadimoffs portrett av sin gamle lærer, den sveitsiske intellektuelle og revolusjonære Jean Ziegler, forsøker å teste overbevisninger mot virkeligheten.

Nina Trige Andersen
Trige Andersen er frilansjournalist og historiker.

The Optimism of Willpower

Nicolas Wadimoff

Sveits/Frankrike

Er dagens bad guys de samme som gårsdagens bad guys? Og hva med the good guys – viste det seg ikke at de også er bad guys? Dette er spørsmål som blir stilt i dokumentarfilmen om den sveitsiske intellektuelle, politikeren, den revolusjonære tidligere spesialrapportør til FN om Right to Food og nå visepresident i Advisory Committee for FNs Human Rights Council Jean Ziegler. Det virker som om Ziegler selv stiller få spørsmål; han er den typen mann som heller leverer svar. Eller i det minste holder han for seg selv den tvilen han måtte ha om hvordan verden vanligvis fungerer, og særlig om hvordan revolusjoner bringer fremgang eller tilbakegang.

En manns verden. The Optimism of Willpower («Viljestyrkens optimisme») er tittelen på Nicolas Wadimoffs portrett av sin gamle lærer. Det kunne like gjerne hett The Power of Vanity («Forfengeligetens makt»). Zieglers og Wadimoffs respektive sådanne. For de ser begge ut til å være svært oppmerksomme på den andres forfengelighet, og langt mindre på sin egen.

Arkivopptakene fra Zieglers tid ved Genève-universitetet i 1960–70-årene og dramatisk bakgrunnsmusikk opplyser oss om at det var som 20-årig statsvitenskapsstudent Wadimoff møtte Ziegler for første gang – under en av sistnevntes forelesninger om nasjonale frigjøringsbevegelser i en periode da universitetet var en kamparena mot imperialisme, fascisme og kapitalisme.

Ziegler selv stiller få spørsmål, han er den typen mann som heller leverer svar.

«Det var i går,» lyder Wadimoffs stemme, «men for Jean Ziegler er det fremdeles i dag.» Det klippes til scener fra dagens Cuba, til baksetet i en bil der Ziegler konverserer med en kvinne. Vi får ikke opplyst så mye som fornavnet hennes før i filmens siste scene, og først i rulleteksten blir det bekreftet at hun selvsagt er hans kone, kunsthistorikeren og politikeren Erica Deuber Ziegler. Kanskje er det fordi Wadimoff regner med at alle gjenkjenner henne, men det kan også skyldes at filmens verden dreier seg om to menn, Ziegler og Wadimoff, mens alle andre forblir statister: Erica Deuber, Che Guevara, kubanere, barn rammet av den sultrelaterte sykdommen noma – som Ziegler alltid har med seg fotografier av. I all fortrolighet sier han: «Det er dem jeg snakker for, skjønner du?» – delegater i FN, demonstranter i München.

Venstresidens tradisjoner. Mens han forbereder seg på å tale til de sistnevnte under G7-toppmøtet 2015 i München, kommer Ziegler med følgende megetsigende ytring: «Under hvilke vilkår kan ideer skapt av én mann bli en materiell kraft, en sosial kraft? Jo, bare dersom de sosiale bevegelsene tar opp ideen og transformerer den til en bevegelse, til en historisk kraft. Det er den hemmelige drømmen til hver og en av oss, og kanskje er det dette som vil skje i kveld.»

Lagene av forfengelighet i disse ordene er forbløffende, det samme er den imaginære «én mann» (en øy, kanskje?), «de sosiale bevegelsene» (i venstresidens versjon oftere konseptualisert som «massene»), og «historisk kraft» (historisk materialisme i sin råeste og mest vulgære form). Tenkningen som avdekkes her er sannelig ikke ideer skapt av én mann, men snarere av en mengde menn, og det er en tenkemåte som gjennomsyrer europeisk venstretradisjon.

Poetisk mangel på reklame. Wadimoffs kamera fanger inn Ziegler i øyeblikkene før han skal prøve å antenne den jublende, for ikke å si selvbejublende, flokken av demonstranter. Ziegler, elegant antrukket i dress – ikke noe slips, naturligvis – kjemmer håret mens han kikker ivrig mot scenen.

Filmportrettets overbevisende budskap er at Ziegler er like oppriktig i sitt engasjement for rettferdighet og velstand for jordens elendige som han er oppslukt av seg selv som verdens navle. Hans kone er åpenbart klar over dette, men tydelig glad i ham likevel.

Etter å ha ankommet Cuba, snakker Ziegler videre om hvor behagelig det er at det ikke finnes reklame der, at det ikke er mange lys og ikke mye trafikk når de kjører gjennom Havanna, og Erica Deuber bemerker tørt – etter flere forsøk på å bryte gjennom ordflommen hans – at det er «et tegn på mangler». Ziegler tier et øyeblikk – det er tydelig at han kjemper med en barnslig trang til å føle seg krenket, og så sier han: «Det er kanskje et tegn på mangler, men resultatet er vakkert.» «Kan hende for poesien,» svarer hun, og han hånflirer: «Ikke for poesien, men for mitt velvære, jeg føler meg vel her.»

Selv om regissøren åpenbart er lite imponert over den kubanske revolusjonen i det 21. århundret, rydder han likevel en rimelig plass til budskapet om at disse manglene ikke minst er resultatet av tiår med USA-ledede sanksjoner.

Kniven i såret. At Nicolas Wadimoff slett ikke er mindre forfengelig enn sin tidligere lærer, viser seg i de verbale utvekslingene, eller fekteøvelsene, mellom de to, når Wadimoff som intervjuer utfordrer Zieglers synspunkter. Som når sistnevnte forsvarer de kubanske begrensningene i pressefriheten ved å hevde at penger fra «fascister» i USA ellers ville ha flommet inn i landet for å finansiere spredning av «giftige» løgner. Wadimoff innvender at befolkningens sinn ikke er så lett å forgifte når folk har adgang til kultur og utdanning, slik som på Cuba. Ziegler legger an en forståelsesfull mine og sier: «Du er ikke særlig god til å spille reaksjonær,» og Wadimoff svarer øyeblikkelig: «Jeg er ikke reaksjonær.»

 «Verdens hungersnød er organisert kriminalitet, og vi kan peke ut morderne.»

I en annen scene evaluerer Ziegler den første runden i FN der han presenterte sin rapport om «gribbefond» – hedgefond som kan tvinge hele stater til konkurs. Men Ziegler har møtt et uventet angrep fra den ghanesiske delegaten som foreslår et mer nøytralt ord enn «gribb». Etterpå viser det seg at en mektig representant for OIC-landene (Organisation of Islamic Cooperation) også vil være med på å gjøre rapporten mer tannløs.

Når Ziegler overfor kameraet konstaterer at han begikk en taktisk bommert ved ikke å forutse at fare kunne true fra andre steder enn den vestlige verden, vrir Wadimoff kniven rundt i såret ved å si: «Du fokuserte på the bad guys fra forrige århundre.» Litt forfjamset sier Ziegler at de fortsatt er bad guys, de dominerer fremdeles spillet, og Wadimoff repliserer: «Men de er ikke lenger de eneste bad guys,» tilsynelatende uten å være klar over at han bare gjentar det Ziegler allerede hadde sagt.

Organisert kriminalitet. Som dokumentaren viser – med både beundring og distanse – har Ziegler en hang til å gi uttrykk for urettferdigheten i den globale orden med enkle, lett fordøyelige ord.

«Vi lever under det verdensomspennende diktaturet til den globaliserte finanskapitalen. Forrige år kontrollerte de 500 største privateide transkontinentale selskapene 52,8 prosent av verdens samlede verdiskapning,» som Ziegler sier til München-demonstrantene. Eller i en mer poengtert form, når han viser bildene av nomarammede barn til kameraet: «Verdens hungersnød er organisert kriminalitet, og vi kan peke ut morderne.»

Dette er – igjen – ikke ideer skapt av én mann, men virkelig viktige sannheter, og Jean Ziegler har viet sitt liv til å spre dem. Dersom Wadimoffs film hadde vært mer av en life and times-biografi og mindre et portrett av en selvopptatt mann, kunne den ha bidratt mer effektivt til det samme.

Filmen ble strømmet for NY TIDs abonnenter i hele februar. 

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.