Forfengelighetens makt


Nicolas Wadimoffs portrett av sin gamle lærer, den sveitsiske intellektuelle og revolusjonære Jean Ziegler, forsøker å teste overbevisninger mot virkeligheten.

Trige Andersen er frilansjournalist og historiker.
Email: nina.trige.andersen@gmail.com
Publisert: 2018-02-01
The Optimism of Willpower
Regisør: Nicolas Wadimoff
(Sveits/Frankrike)

Er dagens bad guys de samme som gårsdagens bad guys? Og hva med the good guys – viste det seg ikke at de også er bad guys? Dette er spørsmål som blir stilt i dokumentarfilmen om den sveitsiske intellektuelle, politikeren, den revolusjonære tidligere spesialrapportør til FN om Right to Food og nå visepresident i Advisory Committee for FNs Human Rights Council Jean Ziegler. Det virker som om Ziegler selv stiller få spørsmål; han er den typen mann som heller leverer svar. Eller i det minste holder han for seg selv den tvilen han måtte ha om hvordan verden vanligvis fungerer, og særlig om hvordan revolusjoner bringer fremgang eller tilbakegang.

En manns verden. The Optimism of Willpower («Viljestyrkens optimisme») er tittelen på Nicolas Wadimoffs portrett av sin gamle lærer. Det kunne like gjerne hett The Power of Vanity («Forfengeligetens makt»). Zieglers og Wadimoffs respektive sådanne. For de ser begge ut til å være svært oppmerksomme på den andres forfengelighet, og langt mindre på sin egen.

Arkivopptakene fra Zieglers tid ved Genève-universitetet i 1960–70-årene og dramatisk bakgrunnsmusikk opplyser oss om at det var som 20-årig statsvitenskapsstudent Wadimoff møtte Ziegler for første gang – under en av sistnevntes forelesninger om nasjonale frigjøringsbevegelser i en periode da universitetet var en kamparena mot imperialisme, fascisme og kapitalisme.

Ziegler selv stiller få spørsmål, han er den typen mann som heller leverer svar.

«Det var i går,» lyder Wadimoffs stemme, «men for Jean Ziegler er det fremdeles i dag.» Det klippes til scener fra dagens Cuba, til baksetet i en bil der Ziegler konverserer med en kvinne. Vi får ikke opplyst så mye som fornavnet hennes før i filmens siste scene, og først i rulleteksten blir det bekreftet at hun selvsagt er hans kone, kunsthistorikeren og politikeren Erica Deuber Ziegler. Kanskje er det fordi Wadimoff regner med at alle gjenkjenner henne, men det kan også skyldes at filmens verden dreier seg om to menn, Ziegler og Wadimoff, mens alle andre forblir statister: Erica Deuber, Che Guevara, kubanere, barn rammet av den sultrelaterte sykdommen noma – som Ziegler alltid har med seg fotografier av. I all fortrolighet sier han: «Det er dem jeg snakker for, skjønner du?» – delegater i FN, demonstranter i München.

Venstresidens tradisjoner. Mens han forbereder seg på å tale til …

Abonnement kr 195/kvartal

Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?