Forfatterstriden

Hvordan står det til med forfattersolidariteten?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var språkstriden som førte til en langvarig splittelse av Den norske forfatterforeningen i 1952. Spørsmålet var om foreningen skulle bidra i Norsk Språknemd, som hadde til hensikt å «fremja tilnærming mellom dei to skriftmåla på norsk folkemåls grunn». Kløften var uoverstigelig, og 32 medlemmer dannet sin egen forening: Forfatterforeningen av 1952. Først i 1966 ble striden bilagt.

Bevares, det er ikke snakk om akutt splittelsesfare i våre dager, og stridens eple er mer prosaisk enn den gang, men etter at Unni Lundell og Anne B. Ragde nylig meldte seg ut av Den norske forfatterforeningen, etterfulgt av en smule avispolemikk, kan det være nyttig å ha historien present. Splittelsen medførte nemlig et alvorlig tilbakeslag i foreningens arbeid for å bedre forfatternes kår i Norge.

Om det koker eller småputrer i forfattermiljøene i dag er det ikke enighet om, men at noe skjer med forfattersolidariteten, synes opplagt.

Spørsmålet er hva?

Forfatterforeningens formann Anne Oterholm forklarer at krumtappen i det kollektive avtaleverket er normalkontrakten. Den er forhandlet frem mellom Forleggerforeningen og Forfatterforeningen og garanterer en fast prosent av utsalgsprisen til forfatterne. Dealen er denne: Bestselgerne holder seg til normalkontrakten til tross for at de kunne fått bedre betingelser på egen hånd. Forleggerne holder seg til normalkontrakten slik at forfattere som ikke selger så bra, får en brukbar inntekt av boksalget.

Men hva skjer når bestselgerne ikke vil være med på leken lenger?

– Dersom vi sier at det er greit at noen av oss inngår individuelle kontrakter, må vi også godta at forleggerne gjør det samme. På lang sikt vil det undergrave respekten for det kollektive avtaleverket. Det vil ramme den smale litteraturen, sier Oterholm.

– Unni Lundell sier hun frykter eksklusjon fra foreningen fordi hun har inngått en avtale med Piratforlaget som går utenom normalkontrakten. Derfor meldte hun seg like godt ut først. Var frykten berettiget?

– Nei. Forfatterforeningen vil understreke betydningen av kollektive avtaler. Men det finnes ingen eksklusjonstrussel for de av våre medlemmer som ikke står på normalkontrakten.

– Er vi likevel i ferd med å se sprekkdannelser i forfattersolidariteten?

– Det ville i så fall ikke vært det minste underlig. Solidariteten slår sprekker overalt i samfunnet. Men på tross av dette er det forbausende liten sprekkdannelse hos oss. Det må jeg si. Vi har stor respekt for forfattere som selger bra men likevel står på de kollektive løsningene. Målet vårt er å gjøre ordningen bedre for disse forfatterne ved å kreve at royaltysatsene økes etter hvert som salget blir større. Da blir ordningen mer rettferdig og respekten for de kollektive avtalene øker. I dag tar bokhandlerne og forleggerne en for stor del av verdiene bestselgerne skaper, sier Oterholm.

– Piratforlaget er ikke medlem av Forleggerforeningen og kan derfor omgå normalkontraktene. Er dette nok en trussel mot det kollektive systemet?

– Det jeg ikke forstår er hvorfor Piratforlaget insisterer på individuelle avtaler. Politikken er jo å gi forfatterne mer penger, og det er jeg helt enig med dem i. Men hvorfor kan de ikke heller jobbe for bedre normalkontrakter der forfatterne gradvis får større royalty ved økende opplag? Vi skal ha et møte med Trine Kjær til høsten der vi skal se nærmere på deres kontrakter. Det ser jeg frem til. Men jeg mener at de bør jobbe for et bedre kollektivt system. Dessuten er det mer ved forleggeriet enn pengene. Det er jo det redaksjonelle som gjør at ikke flere går til Piratforlaget. Til og med Unni Lindell gir ut sin neste krim på Aschehoug, sier Oterholm.

Vi tar en ny historietime: På et forfatterseminar på Voksenåsen høsten 1970 gikk den da unge og svært radikale Dag Solstad i rette med navngitte forfatterkollegaer som etter sigende var for godt skodd økonomisk sett: Heller enn at Pål Brekke, Jens Bjørneboe og andre skulle få mer penger, burde forfatterstipender deles ut etter økonomisk behov. Det ble selvsagt et svare leven.

Under tittelen «Kaos på pinlig rabaldermøte» kunne Morgenbladet (4/2-1971) fortelle om et påfølgende møte i Forfatterforeningen, der spørsmålet om foreningen skulle ta avstand fra Solstads foredrag ble reist: «Møtet gled efterhvert ut i det totale kaos efterhvert som timene gikk, der det viste seg umulig for ordstyreren Yngvar Ustvedt å holde kontroll. Efter en hvirvel av forslag og motforslag, der det ble benyttet adskillig filibustertaktikk for å hindre avstemning, ble det til slutt votert over følgende: ‘skal dette møtet vedta noe som helst?‘ Det ble vedtatt at det skulle man ikke, og dermed hadde aksjonsgrupen stanset stormen, ikke minst gjennom trusler om splittelse av foreningen.»

Den gang dreide konflikten seg om hvorvidt stipendene skulle være ren sosialpolitikk, og etter mye om og men kom Solstads fløy i mindreatll på årsmøtet samme vår. I dag hevder Anne B. Ragde at de samme forfatterne får stipend igjen og igjen. Ragde får støtte av Tove Nilsen (som ikke har meldt seg ut). Hun mener «det er kunstig åndedrett når en relativt stor gruppe forfattere ikke klarer seg og må leve på stipend i år etter år.»

– Har du gjort deg noen refleksjoner om hvorfor debatten om stipendpolitikken har glidd i denne retningen de siste årene?

– For meg består glidningen heller i at man går vekk fra å tenke at alle skal få litt til å tenke mer langsiktig og bygge opp noen forfatterskap.

– Og hvordan reagerer du på dagens kritikk av stipendpolitikken?

– At det skal finnes forfattere som egentlig ikke er gode nok, men likevel får stipend år etter år, er en myte. Det finnes kanskje noen få som har fått mange stipender på rappen, sier Oterholm, og trekker frem – kanskje en smule ironisk gitt begivenhetene i 1971 – » folk som Dag Solstad».

– Men ingen er sikret stipend. Og det vet alle forfattere. Og får du ikke det, blir situasjonen vanskelig. En bok som selger godt gir bare inntekter som holder i et par år. I pressen kan det virke som om forfattere som kan leve av skrivingen får stipend likevel, men dem som trekkes frem, for eksempel Jan Kjærstad, kan ikke leve av sine bestselgere i årevis.

Oterholm mener Lundell og Ragdes utmeldinger har blitt hauset opp i mediene. Det er den nye bransjeavtalen, og forhandlingene med forleggerne i den forbindelse, som egentlig er det mest dramatiske for øyeblikket.

– Hvordan da?

– Da rabattmulighetene ble innført mistet vi grunnlaget for å beregne royalties. Og det er forleggerne de første til å utnytte. De vil gjerne «dele» de nye flotte rabattene med oss. At Geir Berdahl er ny styreleder er vi veldig glade for. Han har stilt seg på forfatternes side. Men disse forhandlingene er viktige og vanskelige.

– Og da er det vel viktig å stå samlet?

– Jo, dersom det er noe dramatisk ved utmeldelsene, så er det nettopp dette. Hadde det vært en reell fare for indre splid, ville det vært dramatisk nettopp nå. Men den faren tror jeg er overdrevet.

---
DEL

Legg igjen et svar