Forfatter for streik

– Denne streiken fortjener alles oppmerksomhet – uavhengig av yrke.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

– Thorvald Steen. De er da ingen heismontør?

– Det stemmer det. Men jeg har vært tillitsmann lengre enn de fleste. Jeg er nemlig egentlig maler, og har vært både fagforeningsleder og streikeleder.

Men det var før Steen – til sine kamerater i Oslo faglige sam.org sin store overraskelse – debuterte som lyriker i 1983 med diktsamlingen Hemmeligstemplede roser. Siden har det blitt fire diktsamlinger til, så syv romaner, ett skuespill og et par essaysamlinger. I høst er han aktuell med romanen Kamelskyer.

Og nå står han altså igjen i front for en faglig støtteaksjon. Vi snakker om «kulturkjendisenes» opprop for heismontørenes streik. Steen var den sentrale initiativtaker, og har fått med seg både forfatterkollegaer som Hanne Ørstavik og Kjartan Fløgstad, universitetsfolk som Trond Norby og Knut Kjeldstadli – samt en sogneprest.

– Hvordan kom så dette i stand, Steen?

– Som de fleste andre ting: Gjennom en rekke tilfeldigheter.

– Få høre.

– Jeg ble invitert til et møte i regi av heismontørene for pressefolk og andre interesserte. Der merket jeg hvor forskrekkelig lite jeg visste om bakgrunnen for streiken. Jeg var kunnskapløs, og hadde all grunn til å være smålåten og ydmyk. Men når selv jeg, med så lang faglig bakgrunn, ikke hadde mer kunnskap om streiken, slo det meg at offentligheten for øvrig nok visste enda mindre.

– Og så gikk det altså opp for deg at dette var en kamp det var verdt å støtte. Hvorfor?

– Konflikten var oppsiktsvekkende. Jeg synes folk gir opp kampen i alle deler av samfunnet om dagen. Markedsliberalismen er på frammarsj over alt. Heismontørene går i spissen for å stå imot denne utviklingen. Å aksjonere for seg selv er legitimt nok, men at heismontørene også streiker for andre, viser det beste ved fagbevegelsen – solidariteten.

– Heismontørene er kjent som en relativt streikeglad gruppe. Og de har fått gjennomslag for mye. Nå har de streiket siden 24. august. Kan vi stole på at denne kampen ikke dreier seg om å få enda mer?

– Definitivt. Heismontørene er en usedvanlig sterk gruppe i fagbevegelsen, med hardt tilkjempede og solide avtaler. De ønsker ikke konkurranse fra billigere arbeidskraft i sin bransje, det er riktig, og da kan man godt si: «så egoistisk». Men denne kampen vil komme for stadig flere, og hvis ikke heismontørene, som er en så sterk gruppe, klarer å holde stand, er jeg redd ingen andre vil klare det heller.

– Du snakker om «kampen mot markedsliberalismen». Men heismontørene streiker egentlig bare for å hindre at utenlandske arbeidere skal kunne jobbe under norsk tariff. Hva, mer presist, er det du frykter skal skje dersom heismontørene ikke for gjennomslag?

– Dersom heismontørene taper vil det komme en haug med arbeidere som er villige til å jobbe for smuler. Det legger press på lønninger og arbeidsforhold for norske arbeidere.

– Det blir kjøpers marked når det gjelder arbeidskraft?

– Ja nettopp. Og dette er ikke skremselspropaganda. Bare tenk to skritt fremover: Arbeidere fra andre land kommer for å jobbe her en kort periode. Så kjippes de ut igjen. Disse arbeiderne får ikke de samme godene som vi har. Slik kan polske sykepleiere eller heismontører konkurrere ut norske arbeidere. Det vil få konsekvenser for velferdsordningene våre. Derfor er heismontørenes kamp så viktig, sier Steen.

Han fortsetter:

– Samtidig er arbeidsmiljøloven i ferd med å miste betydning. Selv på veien hit så jeg hvordan arbeidsmiljøloven smuldrer opp foran øynene på oss – uten at vi bryr oss lenger. Bilen jeg kjørte bak var lastet med stålrør som kunne rase av når som helst. Dette er en negativ spiral.

– Hvorfor er det så ille at det norske arbeidsmarkedet åpnes for arbeidere fra fattigere land. Lave lønninger er tross alt disse landenes fremste fordel i den globale økonomien. Er ikke et absolutt krav om norsk tariff en måte å ta denne fordelen fra dem på? Hva vil du si til dem som mener det er et eksempel på europeisk solidaritet å slippe nye EU-arbeidere til på det norske markedet?

– Den beste måten å vise solidaritet på er ved å støtte den faglige kampen i de nye EU-landene. Jeg har ikke møtte en eneste polakk som ikke vil ha norsk lønn. Man kommer ikke langt i faglig kamp dersom målet er at alle skal ha det like dårlig. Noen leder alltid an i kampen. Da jeg var fagforeningsmann, tjente jeg mindre enn heismontørene, men jeg så at jeg nøt godt av deres seire. Slik er norske velferdsordninger noe arbeidere i andre land kan se opp til og strebe etter. De som vil presse gjennom at utenlandske arbeidere kan jobbe under norsk tariff, gjør ikke det av solidaritet med polske arbeidere, men for å få billigere varer i Norge. Ingenting annet.

– Hvorfor er det naturlig at forfattere, prester og universitetsfolk tar initiativ til et slikt opprop?

– Denne streiken fortjener alles oppmerksomhet – uavhengig av yrke. Også forfattere er samfunnsmedlemmer, og det er derfor de bør reagere. Ikke fordi forfattere skulle ha noen større forpliktelse enn andre. Den streiken som pågår nå dreier seg om grunnvollene i det velferdssamfunnet mange av oss har jobbet et liv med å bygge opp. Da må vi kunne si ifra.

– Og da blir det bråk i kommentarspalter og radiodebatter. Det er jo ikke tilfeldig at det skjer først når dere tar ordet.

– Ja, det blir mer synlig når vi står frem, men fagbevegelsen har holdt på med dette i lange tider. Det er ikke noe oppsiktsvekkende som skjer. Man blir overrasket fordi man trodde at akademikere og forfattere ikke lenger skal holde på med slike markeringer. Jeg vil heller si at vi omsider har kommet med.

– Eva Bratholm i Dagbladet sa at dette fremkalte «iskalde gufs av en autoritær fortid». Hva er din kommentar til det?

– Innlegget hennes var både hjelpeløst og historieløst. Det er lange tradisjoner på norsk venstreside for solidaritet mellom kunstnere og arbeidere. Eva Bratholm gir AKP(ml) for mye når hun later som om bare deres kunstnere støttet faglig kamp.

– Per Sandberg mente dere var en «venstreorientert klikk» i en radiodebatt. Har han et poeng?

– Nei, jeg har ikke undertegnet opprop med Yngve Hågensen så mange ganger før. Da jeg var i fagbevegelsen, var jeg i opposisjon til LO-ledelsen. Heller ikke Reulf Steen og jeg, eller Stein Ørnhøi og jeg, har undertegnet opprop sammen før.

– Så nå er det felles front og samling på venstresiden?

– Sånn sett er dette en gledens dag. Men jeg vil understreke at flere av underskriverne ikke har noe med venstresiden å gjøre. De er reelt sett uavhengige.

– Ja vel. Hvem bør stafettpinnen gå videre til nå? Hvem vil du utfordre til å ta neste etappe? Musikere og popstjerner?

– Nei. Jeg synes sykepleiere og lærere har gode grunner for å komme med i kampen. Det er for eksempel utrolig mange lærerfunksjoner som kan utføres av andre enn nordmenn. Hvorfor trenger man kunne norsk for å være sløydlærer, eller gymlærer? Dersom man tenker seg om, er det utrolig mange områder hvor man kan erstatte folk med andre som ikke snakker norsk. Dersom heismontørene taper, vil det få store konsekvenser for samfunnet i sin helhet.

---
DEL

Legg igjen et svar