Bestill sommerutgaven her

Forente europeiske stater?

Café Europa Revisited
PANDEMI / Hvor samordnet eller solidarisk er Europa egentlig?

I oppfølgeren av Café Europa (1997) tar den kroatiske journalisten og forfatteren Slavenka Drakulić (f. 1949) oss med tilbake til hva som gikk galt, og hva som gikk riktig i Europa etter kommunismen frem til pandemien, og hvordan alt henger sammen.

Etter Berlinmurens fall i 1989 levde ikke Europa lenger opp til våre fantasier. Europa ble anklaget for å skape økonomisk urettferdighet – med mangel på arbeid og penger til sine borgere. Den europeiske union spilte en avgjørende rolle ved å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller og arbeidet for fred, sikkerhet og et bedre liv for alle. Noen land var mer europeiske enn andre – der borgerens økonomiske og sosiale velferd sto først. Samtidig skapte EU en økende frykt for globalisering og innvandring.

Kultur og nasjonal tilhørighet ble eksplisitt knyttet til religion, og vice versa. Dette gjaldt for alle, troende eller ikke. Å være kroatisk betydde å være katolikk, å være serbisk betydde å være ortodoks, og så videre. Den religiøse forankringen er fortsatt en stor del av identiteten til de ulike landene i Europa.

EU-tilhørigheten begynte i magen til borgerne.

Drakulić nevner i denne sammenhengen krigene i det tidligere Jugoslavia mellom 1991 og 1995, der nasjonalistisk propaganda likestilt med religion var en utløsende årsak. Nasjon og religion ble brukt for å identifisere fienden.

Det samme blir gjort i dag med flyktninger, der en hel nasjon blir redusert til en religion. Hun nevner Trumps muslimforbud som et eksempel: «I dag blir flyktninger og innvandrere ikke sett på som individer, ikke engang som medlemmer av en nasjon – de er redusert til en religiøs identitet – uansett om de er troende eller ikke. Og alle muslimer er mistenkt for å være terrorister.»

Matskandalen i EU

Som Drakulić skriver i Café Europa Revisited, ble ble EU i 2017 anklaget for å produsere mat av dårligere kvalitet, men med samme merke, til land i Sentral- og Øst-Europa sammenlignet med den maten som ble produsert i Vest-Europa. Hun skriver at matskandalen demonstrerte at EU-tilhørigheten begynte i magen til borgerne

Den daværende presidenten i EU-kommisjonen, Jean-Claude Juncker, uttalte i 2017 at han «ikke aksepterer at maten som blir solgt i noen deler av Europa, er av dårligere kvalitet enn i andre land, til tross for at det er samme merke. Slovakere fortjener ikke mindre fisk i sine fiskepinner, ungarere mindre kjøtt i sine måltider og tsjekkere mindre kakao i sine sjokolader.»

I 2018 kunngjorde EU-kommisjonen at de forbød mat av varierende kvalitet i hele unionen.

Kjønnsforskjeller i EU

I 2018 fikk Sverige en ny lov som krever samtykke av begge parter under seksuelt samkvem, hvis ikke er det ansett som voldtekt, selv om det ikke er utøvd vold. Norge og flere andre europeiske land har fortsatt ingen samtykkeparagraf, noe som gjør det enklere å slippe unna med voldtekt.

Slavenka Drakulic

Metoo-kampanjen i USA og Nord-Europa er annerledes enn i Sør- og Øst-Europa, der flere land nærmest er uberørt. Kvinners stemmer ties i hjel i disse områdene. Som norsk kvinne i Østerrike merker jeg store kjønnsforskjeller sammenliknet med Norge. Kvinner skal gjerne ikke rope så høyt her. Kjønnsforskjellene er mer eller mindre akseptert fra begge parter. På utsiden er man fornøyd slik det er. Drakulić skriver: «I veldig patriarkalske kulturer vokser jenter opp med seksuell trakassering som normal oppførsel.»

I Polen ble det i fjor innført abortforbud. I Østerrike må man betale over 6000 kroner for en abort (den inngår ikke i det offentlige helsetilbudet som er gratis), og en konsultasjonssamtale med en psykolog er obligatorisk i prosessen med å ta abort. I Norge kan man i løpet av to dager ta en hjemmeabort, hvis man er tidlig ute i svangerskapet, helt gratis.

Drakulić oppsummerer den manglende responsen på Metoo i Øst-Europa med at kvinner er redde for å utsette seg for latterliggjøring og fiendtlighet fra resten av samfunnet, med mulige konsekvenser på arbeidsfronten. Det er ingen tradisjon for at kvinner skal gi uttrykk for sine problemer. I Skandinavia og Nord-Amerika er det motsatte normalt.

Slavenka Drakulic

Korona-nasjonalisme

Den offentlige helseforsikringen i flere europeiske land ble etablert i begynnelsen av det tjuende århundre. Senere innførte også Canada, Australia, Japan og New Zealand offentlig helseforsikring. Helseforsikringen stammer fra det tyske imperiet da kansler Otto von Bismarck i 1883 gjorde det obligatorisk for arbeidsgivere å betale for sykeforsikring (Krankenversicherung) hos lavtlønnede arbeidstakere. Den samme praksisen foregår fortsatt.

Det europeiske helsetrygdkortet (EHIC), som ble innført i 2006, gjør det mulig for alle EU/EØS-borgere å få det samme offentlige helsetilbudet innad i EU/EØS. Under pandemien ble den offentlige helseforsikringen avgjørende for alle EU-borgere.

Hvis de ønsket livreddende behandling, ble de gjeldslaver for resten av livet.

I USA merket man helsediskriminering hos de som ikke har råd til helseforsikring. Flere fikk ikke tilbud om livreddende behandling da pandemien brøt ut, og mistet livet på grunn av dette. Hvis de ønsket livreddende behandling, ble de gjeldsslaver for resten av livet. Studier viser at den svarte befolkningen led (og fortsatt lider) mest under pandemien, på grunn av dårlige sosiale og økonomiske levekår og mangel på helseforsikring.

Vaksinenasjonalismen

I begynnelsen av pandemien, da Italia var det europeiske episenteret, var det ingen av EU-nabolandene som hjalp dem. Nasjonene tok heller vare på sine egne borgere. Kort tid etter ble også grensene stengt. Flere land, som for eksempel Tyskland, Frankrike og Tsjekkia, utstedte eksportforbud av medisinsk utstyr, inkludert verneutstyr som munnbind og hansker – som var sårt tiltrengt i Bergamo og Bologna på denne tiden. Den europeiske solidariteten var ikke å se noe sted. Først da de enkelte statene fikk kontroll over sin egen nasjon, kunne man sakte se at de begynte å hjelpe hverandre.

Den europeiske solidariteten var ikke å se noe sted.

Det ble en slags intern konkurranse som dreire seg om hvilke land som best bekjempet viruset. New Zealand ble et av de første landene i verden som klarte å eliminere viruset helt. Andre land i Europa slet, spesielt i hovedstedene.

Deretter begynte land over hele verden å utvikle koronavaksiner. Tyskland ble det første landet i hele verden med en ferdigutviklet vaksine. Ekteparet Özlem Türeci og Ugur Sahin, med tyrkisk opphav, utviklet det i sitt selskap BioNTech.

Vaksinenasjonalismen var i gang. EU/EØS-landene fikk tildelt vaksiner basert på befolkningstettheten. I Wien løy mange borgere om at de var slektninger av risikopasienter for å bli vaksinert før alle andre, noe de også ble. Vaksinesystemet er basert på tillit i Østerrike, og i Wien ble flere såkalte slektninger av risikopasienter vaksinert før risikopasientene. Det var bare et par oppslag i media om dette. De største avisene som Falter og Der Standard dekket ikke saken engang.

Konkurranse

Nå er vi i en situasjon der land over hele verden konkurrerer om rangeringen i fullvaksineringen av befolkningen sin. Østerrike prøver blant annet å forhandle med Russland om å kjøpe Sputnik-vaksinen til sine borgere, noe som da blir en avtale utenfor EU. Israel ble det første landet i Europa som klarte å fullvaksinere befolkningen sin på rekordtid. Nå er landet mer eller mindre helt gjenåpnet.

Fattige land utenfor Europas grenser sliter med pandemien og tilgang til vaksiner. India opplevde komplett kollaps av helsevesenet mens resten av verden ser på og drømmer om når de kan få reise på ferie. Egoisme og dobbeltmoral råder.

Avatar photo
Pinar Ciftci
Ciftci er journalist og skuespiller.

Du vil kanskje også like