Bestill sommerutgaven her

Foreldede menneskerettigheter

Jeder Mensch
Forfatter: Ferdinand von Schirach
Forlag: Luchterhand (Tyskland)
FRIHET / Ferdinand von Schirach vil inspirere til en modernisering av det demokratiske systemet.

Menneskenes indre verdikompass tilpasser seg i pakt med tiden. I våre dager går dette fortere enn noen gang, da verden rundt oss er i kontinuerlig turbomodus. Nå henger imidlertid samfunnets verktøykasse etter. Det kan all verdens algoritmer gjøre sørgelig lite med. Det de KAN gjøre, er for eksempel å utvikle maskiner som tar kontroll over oss. Dette kan være godt ment, som beskyttelse, men det kan også ende med utlevering og vandalisering av privatsfæren.

Netzpolitik.org er en plattform for digital frihetsrett. Her er man for tiden opptatt av politiets behandling av flypassasjerers personlige data. Ifølge Netzpolitik kan det tyske kriminalvesenet per forskrift utforske alle gjester på internasjonale flyruter, ved bruk av «mønstre». På den måten skal «foreløpig ukjente mistenkelige personer» spores opp. Dette er altså mennesker som aldri tidligere har gjort seg bemerket, og slett ikke med noe ulovlig. Det er fastslått at minst én politiinstans i et EU-land behandler personer som mistenkelige hvis «deres bagasje ikke passer med reiseoppholdets varighet og geografi». Den som blir markert på denne måten, kan bli spionert på, holdt i varetekt, utspurt og undersøkt. Hvor går grensen? Når vil disse spionasjesystemene bli brukt på tog, buss, ferge, privattransport? Når vil vi bli lokalisert av myndigheter, hvor vi enn er?

Rettslige grenser

Det haster med å utvikle rettslige grenser for overtramp av mange slag. Det vil forfatter og jurist Ferdinand von Schirach gjøre noe med. Initiativet har ført til dannelsen av Stiftung Jeder Mensch (Stiftelsen ethvert menneske). I skriftet med samme navn formulerer han seks grunnretter han mener mangler i Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter. Han selv kaller det utopier.

De seks rettighetene (med utførlige kommentarer fra stiftelsens jurister, her kun antydet) lyder:

  1. Ethvert menneske har rett til å leve i et sunt og beskyttet miljø. (Den bestående pakten er for vagt utformet. Endringen beskriver en fundamental rett til beskyttelse av miljøet, inkludert klima og artenes beskyttelse, derved effektivisering.)

2.Ethvert menneske har rett til digital selvbestemmelse. Utspionering eller manipulasjon av  mennesker er forbudt. (Den eksisterende datalovgivningen er utdatert og stemmer ikke overens med dagens digitale virkelighet.)

  1. Ethvert menneske har rett til at belastende algoritmer er transparente, kontrollerbare og rimelige. (Mennesker må selv få ta beslutninger på alle livsområder, uavhengig av hva algoritmer viser til.
  2. Ethvert menneske har rett til at ytringer fra offisielle representanter er sanne. (Det trengs midler mot statlige løgner. Troen på det politiske systemet er en bærebjelke i demokratiet.
  3. Ethvert menneske har rett til at varer og tjenester som tilbys, er produsert i samsvar med universelle menneskeretter. (Menneskerettene må være gjeldende standard, satt opp mot et tøylesløst globalisert næringsliv.)
  4. Ethvert menneske kan, i tilfelle systematisk krenkelse av denne pakten, fremme en klage hos europeiske rettsinstanser. (Uten støtte fra rettsapparatet nytter det lite å klage. I den eksisterende EU-pakten er av flere praktiske grunner klageretten utelatt.)

Von Schirach setter seg inn i en stor(slagen) sammenheng. Kritikerne kunne avskrevet ham som det han ellers er – en fiction writer. Han har derfor klokelig alliert seg med fagpersoner. De har utdypet punkt nr. 6 spesielt inngående. Det handler ikke om enkeltpersoner. I gitte tilfeller, for eksempel der flyktninger eller minoriteter blir krenket, burde folk slå seg sammen og vise til systemisk brudd på menneskerettighetene. Dermed blir svake grupper (også utenfor Europas grenser) bedre beskyttet, og rettsinstansene (europeiske eller nasjonale) unngår overbelastning. Saksomkostninger burde bortfalle.

Slaveri

Betegnelsen utopisk er forståelig. Etter alt å dømme er den imidlertid ikke selvironisk. Vi minnes på at den historisk skjellsettende menneskerettighetserklæringen fra 4. juli 1776 var en utopi i sitt slag: «Disse sannhetene anser vi for selvfølgelige. At alle mennesker er skapt like; at de fra sin skaper er utstyrt med visse uomtvistelige rettigheter; dertil hører liv, frihet og jakten på lykke.»

Selv om EU-land systematisk bryter reglene de selv har laget, kan de ikke
stilles for en europeisk domstol.

11 år senere satt 55 delegater sammen i Philadelphia og forfattet den amerikanske grunnloven. 25 av dem eide slaver. Rundt 700 000 menn, kvinner og barn levde i slaveri i det nyfødte USA. George Washington, som ledet møtet, skal ifølge kronikørene ha hatt en tannprotese av elfenben og ni tenner som var trukket fra slavene hans.

Menneskerettighetene fra den gangen stemte med andre ord ikke overens med virkeligheten. De sto i beste fall for ønsket om en annen virkelighet. Men den er et fundament i tilblivelsen av Den europeiske unions pakt om grunnleggende rettigheter, som trådte i kraft i desember 2009. Den baserer seg på menneskerettskonvensjonen, på den sosiale samfunnskontrakten, på medlemslandenes lovgivning og på deres rettsinstanser. Men, påpeker von Schirach, selv om EU-land systematisk bryter reglene de selv har laget, kan de ikke stilles for en europeisk domstol.

Modernisering

EU-pakten er altså fremdeles et work in progress. Og dette er et arbeid som i rettslig sammenheng innebærer flunkende nye utfordringer – ved sosiale medier, globalisering, algoritmer og klimavandel. Derfor vil Ferdinand von Schirach inspirere til en modernisering av det demokratiske systemet.

Stiftelsen oppfordrer alle til å delta. Selv har von Schirach forberedt seg gjennom et langt pandemiår, der menneskerettighetene på uventet vis har fått en ny aktualitet, for ikke å snakke om virkningen av fire år med prekær politikk i USA. Allerede i den lille boken Trotzdem (Tross alt), utgitt april 2020, tar han for seg tematikken i samtale med jurist, filmmann og forfatter Alexander Kluge. Her viser de blant annet til den franske filosofen Charles Montesquieu og hans innflytelsesrike verk L’esprit de lois (Lovens ånd). Her beskrives et fritt samfunn, der kun loven skal kunne påby borgeren noe. Her fremkommer tankene om maktens tredeling. Kirken, som fryktet at den i et fritt samfunn ville miste sin makt, forbød boken. Til liten nytte. 40 år senere ble nettopp The Declaration of Rights i Amerika undertegnet, og kort tid etter Menneskerettighetserklæringen i Frankrike; dette fremdeles mens guillioutinen rådet. Typisk for store ideer – de er forut for sin tid.

We, the people gir oss selv de utvidede menneskerettighetene. Om Ferdinand von Schirach får det som han vil. Til gode for ethvert menneske.

Avatar photo
Ranveig Eckhoff
Eckhoff er fast anmelder for Ny Tid.

Du vil kanskje også like