Fordummende retorikk

Medienes demonisering av Nord-Korea har gjort oss dummere. Hva vil verden si når djevelen Kim og den gale Trump får Nobels fredspris?

John Y. Jones
Leder for Networkers North/South og Dag Hammarskiöld-programmet. (Styreleder i Ny Tid).

25. april var et vannskille i norsk Korea-dekning. Da omtalte Aftenposten Nord-Koreas leder Kim Jong-un ganske enkelt som «leder». Neste dag påpekte kanalen Russia Today Vestens snuoperasjon i omtale av Nord-Korea. De var våkne. For Aftenposten var ikke bare representativ for Norges, men også for Vestens, dekning av Korea. Aftenpostens spektakulære oppslag var en bortgjemt, liten enspalter: «Jong-un besøkte overlevende.»

I mitt minne blir dette datoen da Aftenposten beskrev Nord-Koreas leder Kim Jong-un som lederen som besøkte ofre etter en bussulykke der mange kinesere omkom. Han var ikke den fryktede, «sjarmerende», stadig mer isolerte diktatoren som leserne var vant til å få beskrevet. At overskriften (kanskje feilaktig) bruker for- og mellomnavnet «Jong-un» på lederen, gjør beskrivelsen nesten litt vennlig, der Kim besøker overlevende og beklager ulykken i «bitter sorg».

Demonisering

Dette er spektakulært fordi det ikke er spektakulært. Det er jo bare slik man forventes å respektfullt beskrive en statsleder som går i kondolanseoppdrag. At Kim omtales som en vanlig statsleder, og ikke omgis av ukvemsord eller negative stikk, er banebrytende. Se bare Aftenposten 9. januar («det stadig mer isolerte regimet»), 13. januar (Kim som ironisk omtales som «sjarmerende»), 18. og 20. januar («diktator»), og 2. februar («fryktede»). Du trenger ikke lete lenge for å finne betegnelser som brodermorder, konsentrasjonsleir-kommandant, terrorist, den halvgale og – ikke minst – den uforutsigbare lederen. Ikke én omtale som viser Kim som hyggelig, profesjonell, menneskelig eller sosialt vesen. Det er dette som kalles «demonisering». Og det er fordummende fordi vi blir hindret fra å forstå.

Vi snakker med andre ord om et geopolitisk spill som omfatter mye mer enn to broderfolk i konflikt.

Demoniseringen er åpenbart muliggjort av Nord-Koreas doble isolasjon: boikottet, som få andre land, fra økonomisk og kulturelt samkvem med verden utenfor, i kombinasjon med en selvpålagt skepsis for alt som er fremmed.

Og når mediene ikke får mat, må de ta til takke med det de får. Alle som har det minste greie på landet, blir «eksperter» i Vesten: om du har vært på en ukes pakketur i Nord, har mottatt flyktninger eller delt ut hjelpesendinger, så er du straks siterings-interessant om Nord-Korea. Og forskere har så lite substansielt materiale å bygge på at de nærmest kan kalles konspirasjonsteoretikere der de spekulerer og synser i fri, akademisk dressur. Det finnes hederlige unntak, men den som vil heve seg over de allmenne sedimentene som dannes over tid, må gjøre en jobb, finne nye stier å tørre og stå ved funnene – men også ha flaks og autoritet for å slippe gjennom hos ledelsen slik at ting kan komme på trykk.

Kunnskapsløshet

Vesten fikk de siste månedene virkelighetsbildet sitt rykket opp med rot da to smilende koreanske lederne møttes ved det som ironisk blir kalt «den demilitariserte sonen» mellom de to landene. Et frempek hadde kommet, da en vakker og hyggelig Kim-søster inntok olympialandsbyen måneden før. Hvor var djevelen blitt av? Hva skal vi mene?

Når man er blitt fôret med demoniserte fiendebilder i årtier, er det mye som må ryddes i når man frontkolliderer med virkeligheten. Og demonisering begynner for alvor å bli et problem når man selv begynner å tro på det. Og vi – mediekonsumentene – blir ofrene.

For det er urovekkende hvor lite nordmenn vet om Korea, inkludert Sør-Korea, som jo ikke er fysisk isolert – slik nord er – men på en merkelig måte udekket. Vi vet lite om overgrepene fra Japan over årtier, som verken er tilgitt eller unnskyldt: de mange massakrene i eksempelvis Gwangju (1980) og Jeju (1948), som ikke ble foretatt av «nordkoreanske kommunistdjevler» men av våre vestlige allierte i samarbeid med korrupte og skruppelløse, sørkoreanske diktatorer. Og selv om bildet er mangefasettert, så er det mange sørkoreanere som frykter USA i dag. Og vi har knapt fått vite om de 6 millioner demonstranter i gatene i Sør-Korea våren 2017 som krevde regjeringsskifte
– og som fikk det.

Amerikas klamme hånd

24. mai ble det meldt at USA avlyste det annonserte toppmøtet med Nord-Korea. Dagen etter uttalte Trump at «det kanskje ville bli møte allikevel». Vi ser at den uforutsigbare aktøren på den koreanske halvøya først og fremst er USA. Og at det ikke nødvendigvis bare skyldes en erratisk Trump, men amerikanske krefter som i årtier har dyrket konfrontasjoner med denne delen av verden, og der installasjoner stadig bygges ut i retning Kina. Vi snakker med andre ord om et geopolitisk spill som omfatter mye mer enn to broderfolk i konflikt.

At Kim omtales som en vanlig statsleder, og ikke omgis av ukvemsord eller negative stikk, er banebrytende.

Krigshaukene i Sør-Korea og USA har lenge motarbeidet bestrebelsene til fred. Det har de gjort på minst to måter: Det kombinerte amerikanske og sørkoreanske militærapparatet har undergravet fredsinitiativet med en gigantisk øvelse, tett opp til den nordkoreanske grensen, som simulerer en invasjon fra Nord-Korea, bare uker før det planlagte toppmøtet. Men vel så ødeleggende for fredsbestrebelsene er uttalelsene til sikkerhetsrådgiver Bolton og visepresident Pence om «å ta en Gaddafi» på Kim Jong-un – det vil si å be Nato og Norge bombe på grunnlag av et oppdiktet Responsibility to Protect-initiativ, som førte til at statsleder Gadaffi ble voldtatt og slått i hjel foran kamera. At nordkoreanerne reagerte med avsky på den slags uhyrligheter, var som forventet – og kalkulert fra amerikanske haukers side. At NRKs Dagsrevyen samme kveld viste til at Trump avlyste toppmøtet fordi han var forarget på det «harde språket til Kim», viser hvor husvarme NRK-reporterne er blitt overfor dagens Hvite hus.

Nobels fredspris

Hvis toppmøtet mellom USAs og Nord-Koreas ledere faktisk blir gjennomført, enten nå i juni eller litt lenger ned i løypa, kan det være starten på en historisk prosess for fjerning av atomvåpen på den koreanske halvøya. Det forutsetter at amerikanerne slutter å tro de kan diktere løsninger, men går inn i en Moon-ledet og tillitsskapende prosess. En slik utgang er på ingen måte en utopi. Da er det ingenting som kan redde den norske nobelkomiteen fra å måtte gi Nobels fredspris for 2018 eller 2019 til trekløveret USAs Trump, Sør-Koreas Moon og Nord-Koreas Kim. Hvis komiteen vil fremstå som fredspolitisk relevant. Da vil man raskt kunne glemme kontroversene med prisvinnerne Kissinger, Obama, de Klerk og EU – for da snakker man om muligheten for å skape fred med all den spenning og mulighet som ligger i det. Som Kissinger åpnet USA mot Kina, og Reagan startet samtaler med Gorbatsjov, vil ikke-akkurat-fredsaktivisten Trump ha vært med på å gjøre verden til et bedre sted. Det er vanskelig å tenke seg noe som villet glede Alfred Nobel mer.

Postskript

Når man skriver stykker som dette, er det blitt meg fortalt at man eksplisitt må nevne at man ikke mener at Nord-Korea er et paradis, at man ikke vil frikjenne Nord-Korea fra menneskerettighetsovergrep eller «legge all skylden på USA».

Jones har de senere årene skrevet om og arbeidet med kirker, universiteter og fredsgrupper i Sør-Korea og spesielt med kommunen Hwachung på grensen til Nord-Korea, der det er opprettet en fredspark for å styrke gjenforening og fredsarbeid på den
den koreanske halvøya.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.