Fordømte Europa

Europas suicidale tilbøyelighet oppsummeres både i islamisme, populisme og antisemittisme.

Paal Frisvold
Skribent, Brussel.

Alexandra Laignel-Lavastine. La pensée egarée. Grasset, 2015

Det franske politiske landskapet skjelver. Om to år, ved neste presidentvalg, kommer klimakset mange venter på og alle frykter: Marineblå seier ved valgets første runde med den høyreekstreme partikandidaten Marine Le Pen i spissen, vil etter all sannsynlighet få størst oppslutning. For å unngå moralsk og politisk undergang ved avgjørende valg to uker senere, må både venstresiden og den tradisjonelle senter-høyresiden samles rundt én kandidat. Sist gang, i 2002, da pappa Le Pen slo ut sosialistenes Lionel Jospin, holdt venstresidens velgere seg for nesen mens de la stemmeseddelen ned i urnene for å støtte den konservative Jacques Chirac. Bruk av hanske er nemlig ikke tillatt. Ett nytt valg mellom pest og kolera ved neste presidentvalg om to år er elefanten i den franske samfunnsdebattens rom. Det har fått blekket til å renne blant mange intellektuelle, som nærmest panisk forsøker å helle kaldt vann i hodet på venstresidens elite. Boken La pensée egarée (Den forglemte tanken) av Alexandra Laignel-Lavastine er et slikt eksempel. Det er venstresidens forsøk på å ta ekstremistiske bølger i samfunnet på alvor: Ingen må late som om Eurabia ikke eksisterer, tordner Laignel-Lavastine – med referanse til vår egen hjemlige massemorder. Poenget er at Breivik ikke må stå i veien for en sivilisert opposisjon mot fenomenet hun kaller fascislamisme. Hun vil ta et oppgjør med islam, globalisering og nasjonalisme uten å diabolisere motstanderne.

Fremmedfrykt. Tiden frem til 2017 er knapp. «2015 har vært slakteriets år,» skriver filosofen Laignel-Lavastine – et eksempel på en ofte brutal ordbruk. Året begynte med den 11. januar – betegnelsen på en trend, ikke bare en dato. Uttrykket går igjennom hele boken. Dagen da ekstreme islamforkjemperne gikk til aksjon på juvelen i det franske samfunnet – ytringsfriheten – ved den brutale nedslaktingen av redaksjonen i ukeavisen Charlie Hebdo.

Utfordringen blir å skrive like fengende som høyresiden.

Utfordringen til Laignel-Lavastine og fransk venstreside er at deres tradisjonelle, men ikke sikkert fremtidige politiske motstandere, har kommet dem i forkjøpet. Først ut var Eric Zemmours bestselger om Det franske selvmord. Figaro-journalisten og talkshow-helten hvitvasker den franske angsten for et samfunn de ikke lenger kjenner seg igjen i eller kontrollerer. Zemmour vil rett og slett skru tiden tilbake til før studentopprøret i 1968, amerikanskdominert materialisme og den europeiske integrasjonsprosessens oppstart. Slikt populistisk, konservativt oppgulp er Laignel-Lavastine behagelig blottet for. Ei heller går hun så langt som den andre bestselgerforfatteren Michel Houllebecq, som på dagen 11. januar utga boken om et Frankrike styrt av en muslimsk president etter sharialover i boken Underkastelse (Soumission). Både Zemmour og Houellebecq bidrar til å renvaske Marine Le Pens politiske program; stopp innvandringen og legg ned det liberalistiske mantraet EU-samarbeidet. Frankrike og franskmenn først. Globalisering er et onde anført av teknokrater og et multilateralt samarbeid som sakte, men sikkert bryter ned og svekker fransk økonomi, samfunn, kultur og posisjon i verden. Med 20 prosent arbeidsledighet – 30 prosent blant unge – har forsvarerne av status quo et stort forklaringsproblem. Den slagmarken vil ikke Laignel-Lavastine overlate til høyresiden. Utfordringen hennes er at Zemmour og Houellebecq, hvor intellektuelle de enn er, skriver fascinerende levende og godt. De har vunnet priser for språk mer enn innhold. Kombinasjonen av et brennende tema og et fengende populistisk språk gir salgsresultater Laignel-Lavastine bare kan drømme om.

Maktesløs. La pensée egarée velger ikke bare å kritisere Europas manglende handlekraft til å løse sine egne problemer. Den går dypt i å stille spørsmålet om ikke Europa har kastet bort de siste 80 års erfaringer, slik hun mener den tyske filosofen Edmund Husselr ville slått fast. En av årsakene forfatteren trekker frem er den politiske korrektheten som dominerer fransk og europeisk politikk. Ved å ta valg basert på informasjon og erfaring, blottes samfunnet for romantikk og moral, uten å være i stand til å se realiteten i øynene. Med dagens globale strømninger legger dette grobunn for høyrepopulisme og faretruende fremvekst av islamisme og antisemittisme. Kan demokratiet, slik vi kjenner det, faktisk overleve kombinasjonen av trusselen fra nasjonalisme og Islam? Er bunnen nådd? En historisk gjennomgang av europeiske intellektuelles vurderinger av de mange tragiske milepæler, oppsummeres i tesen om Europas uvæpnede sjel. Europa har verken hatt evne, mot eller redskap til å takle konfliktene, krigene og massakrene under Hitler, Stalin og Milosevic, og i dag fremstår Brussel som maktesløs i kampen mot globalisering, masseinnvandring og spredningen av Islam. Prisen for likegyldighet er alltid forræderi, siterer hun Václav Havel på – og dette kan ikke tolkes annerledes enn at europeere selv må åpne øynene og utstyre Europa med redskaper som kan takle dagens problemer. Akkurat her skiller Laignel-Lavastine seg fra de andre toneangivende kritikere av dagens Europa. Mens Breivik, Zemmour og Houellebecq på hver sin måte vil bidra til å skru tiden tilbake, ser Laignel-Lavastine fremover og spør om ikke 11. januar i ettertid ville vise seg å være vår tids vendepunkt, hvor folk vil slutte å sitte stille og se likegyldig på forskjellen mellom Europas idealer og manglende evne til handling.
President de Gaulle sa at Europa bare var en god idé så lenge det gavnet Frankrike – et utsagn som er mer populært i dag enn da det ble sagt for 50 år siden. Vår egen Per Kleppe sa noe av det samme under vår hjemlige Europadebatt: «Mye av det som ble banket inn i oss i årenes løp for å styrke samholdet i folket, ble nå brukt som argumenter mot forpliktende samarbeid med andre nasjoner.»
Skal vi finne en løsning på vår tids stadig mer brutale samfunnskonflikter basert på globalisering, immigrasjon og spredningen av islam i et tettere europeisk samarbeid, må Frankrike legge de Gaulle på historiens skraphaug. Utfordringen blir å skrive like fengende som høyresiden. Da må det andre bøker til enn Den forglemte tanken – i Frankrike så vel som i Norge.


Frisvold er forfatter av boka Mot Europa – fortellingen om et nølende Norge.

---
DEL